(fra 2009,  les med kommentarer her)

Det verste med det å være mamma er ikke den enorme belastningen det er for kroppen å bære fram et barn. Være kvalm hver dag, ha bekkenløsning eller å stå opp 4 ganger hver eneste natt for å tisse. Det verste med å være mamma er ikke den smertefulle fødselen eller barseltiden etterpå hvor alt er sårt og vondt både på innsiden og utsiden. Det verste med å være mamma er ikke alle våkenettene, matingen døgnet rundt det første halve året eller å ha konstant underskudd på søvn.

Det verste med å være mamma er ikke det at man aldri får tid til seg selv, kjæresten eller venner uten at man må ha med barna på den ene eller andre måten, at man ikke har tid til å gjøre hva man vil når man vil. Det verste med å være mamma er ikke at man plutselig må sette sine egne behov til siden eller at man alltid må sette barnas behov først.

Det verste med å være mamma er ikke å måtte tørke snørr, tårer, tiss, bæsj og spy. Det verste med å være mamma er ikke å konstant vasse i et lag av leiker og annet skrammel og dritt som til enhver tid ligger strødd utover. Det verste med å være mamma er heller ikke det permanente tonnet med klesvask på vaskerommet som aldri blir borte uansett hvor mye man vasker eller å bo et sted hvor alle møblene blir herpesert og ødelagt på grunn av feil og altfor hard bruk. Det verste med å være mamma er ikke at man må bruke alle pengene sine på mat og regninger og andre kjedelige ting. Det verste med å være mamma er ikke å måtte jobbe på kjøkkenet i mange timer hver dag for å lage mat eller å måtte bo sammen med late, utakknemlige, sure og muggene tenåringer som synes at alt og alle er dumme og teite hele tiden uansett hvor hyggelig man i virkeligheten har det.

Det verste med å være mamma det er å være redd.

Fra den dagen man blir mamma da blir man nemlig for første gang i sitt liv bekymret.
Man blir bekymret og redd.
Man blir redd for at man ikke skal klare å holde liv i den lille bløte bylten av kjærlighet. Man blir redd for alt det fæle som kan skje, for at barnet skal bli skadet, ødelagt eller enda værre…ikke overleve.
Hver dag, resten av livet, fram til den dagen man dør, så må man gå rundt å grue seg, være engstelig og redd for alt det fæle som kan skje med barna våre i den verden de skal ut å leve i. Det verste ved å være mamma er å elske noen så høyt og betingelsesløst at man er villig til å gjøre hva som helst for at dette menneske skal ha det best mulig. Det verste med å være mamma er å vite at om noe fælt skulle skje med dette menneske man har satt til verden så hadde man gått til grunne som menneske selv…det er det aller verste med å være mamma….

…barn er de hendene som vi griper himmelen med…

I morgentimene i dag måtte jeg sjekke hva vennene mine på nett driver med.   Man må jo holde seg sosialt oppdatert om man ikke skal falle helt utenfor det gode selskap.  Så jeg logger inn på face, og snubler over en link til denne siden

ZUNA

Og vips så er nå min PMS befengte hverdag om mulig enda mere bedrøvelig en den i utgangspunktet var denne lørdagen bare ved hjelp av et par tre klikk på nett.

For inne på den ZUNA siden fant jeg følgende tekst (se nedenfor)som jeg selvfølgelig i all min melankoli bare MÅTTE lese…

så nå sitter jeg her å griner igjen!

Skrevet av Zuna (Link HER)

Vi sitter og spiser lunsj en dag, da min datter plutselig sier at hun og hennes mann vurderer ”å starte en familie”. ”Vi holder på med en spørreundersøkelse,” sier hun, halvveis spøkefullt. ”Synes du vi skulle hatt en baby?”

”Det vil forandre livet deres,” sier jeg forsiktig og med et nøytralt tonefall. ”Jeg vet,” sier hun, ”slutt på å sove lenge i helgene, slutt på spontane ferieturer…”

Men det var ikke det jeg mente i det hele tatt. Jeg ser på min datter, prøver å finne ut hva jeg skal si til henne. Jeg vil hun skulle vite noe hun aldri vil lære på noe svangerskapskurs.

Jeg vil fortelle henne at de fysiske sårene fra en barnefødsel vil gro, men at å bli mor, vil gi henne et emosjonelt sår, så kraftig, at det for alltid vil gjøre henne sårbar.

Jeg vurderer å advare henne om at hun aldri mer vil kunne lese en avis uten å spørre seg selv, ”Hva om det hadde vært MITT barn?” At hvert eneste flykræsj, enhver husbrann vil plage henne. At hver gang hun ser bilder av sultende barn, vil hun lure på om noe kan være mer grusomt enn å se sitt barn dø.

Jeg ser på hennes nøye manikyrerte negler og moteriktige antrekk og tenker at uansett hvor sofistikert hun er, vil det å bli mor redusere henne til det primitive nivået hvor en bjørnemor beskytter sin bjørneunge. At et påtrengede rop ”Mamma!” vil få henne til å slippe en sufflé eller hennes fineste krystall uten et øyeblikks nøling.

Jeg føler at jeg bør advare henne om at uansett hvor mange år hun har investert i sin karriere, vil hun bli profesjonelt avsporet til morsrollen. Hun vil kanskje ta i bruk barnehage eller dagmamma, men en dag vil hun gå inn til et viktig møte og ikke kunne slutte å tenke på den søte lukten av barnet sitt. Hun må bruke all den selvdisiplin hun kan oppdrive for ikke å skynde seg hjem, bare for å forsikre seg om at babyen hennes er ok.

Jeg vil at min datter skal vite at hverdagslige avgjørelser ikke lenger vil være rutine. At en fem år gammel gutts ønske om å bruke herretoalettet fremfor dametoalettet hos McDonald’s vil utgjøre et kjempedilemma. At akkurat der, midt i skramlende brett og hylende unger, vil ting som uavhengighet og kjønnsidentitet bli veid mot den muligheten at en barnemishandler kan lure inne på toalettet. Uansett hvor god hun er til å ta avgjørelser på kontoret, vil hun konstant sette spørsmål ved sin evne til å være mor.

Når jeg ser på min attraktive datter, vil jeg forsikre henne om at hun etterhvert vil kunne ta av de ekstra svangerskapskiloene, men hun vil aldri føle seg som den samme som før. At hennes livsstil, som nå er så viktig, vil ha mindre verdi for henne med en gang hun får barn. At hun ville ofret seg selv umiddelbart, for å redde sitt avkom, men at hun også vil håpe på enda flere år, ikke for å oppnå sine egne drømmer, men for å kunne se sitt barn oppnå deres.

Jeg vil at hun skal vite at et keisersnitt-arr eller et skinnende strekkmerke vil bli et hederstegn. Min datters forhold til hennes mann vil endres, men ikke på den måten hun tror. Jeg skulle ønske hun kunne forstå hvor mye du elsker en mann som forsiktig puddrer en barnerumpe eller som aldri nøler med å leke med sitt barn. Jeg synes hun bør få vite at hun vil forelske seg i ham igjen av årsaker hun nå ville synes er veldig uromantiske.

Jeg skulle ønske min datter kunne fornemme det bånd hun vil kjenne med kvinner som opp gjennom historien har forsøkt å stoppe krig, fordommer og fyllekjøring. Jeg vil beskrive for min datter den gleden det er å se ditt barn lære seg å sykle. Jeg vil fortelle henne om den inderlige latteren fra en baby som rører ved den myke pelsen til en hund eller en katt for første gang. Jeg vil at hun skal kunne kjenne den gleden som er så virkelig at den faktisk gjør vondt.

Min datters spørrende uttrykk får meg til å forstå at øynene mine er fulle av tårer. ”Du vil aldri angre på det, ” sier jeg til slutt. Så strekker jeg hånden over bordet og klemmer min datters hånd og sier en stille bønn for henne og for meg selv og for alle dødelige kvinner som snubler på deres vei inn i dette vakreste av alle kall. Det er fantastisk å være mamma..

~ Making the decision to have a child is momentous. It is to decide forever to have your heart go walking around outside your body ~

Elisabeth Stone

GOD HELG ALLE SAMMEN!

Med eller uten PMS, barn eller hva det enn måtte være!

I dag, eller i går,  eller i alle fall en eller annen gang i mellom kl. 17.00 i går og 09.15 i dag, mente Skallepær at Pluggens støvler passet fint oppe i vannbollen til bikkja. Dette oppdaget jeg i det vi skulle til å dra til barnehagen i dag!

Takk skal du ha for den lissåm!

Siden jeg tilstreber et perfekt ytre som mor kunne jeg jo ikke sende Pluggen i barnehagen med kliss bløte støvler på!  Det hadde jo nemlig absolutt ikke tatt seg ut i forhold til den fasaden jeg legger opp til at vi skal ha!  Så da fikk han dra av gårde med joggesko på seg istedenfor, men det hadde jo heller ikke tatt seg så veldig godt ut, siden det var elleve minus grader ute, og ingen mamma med respekt for seg selv ville vel latt barnet sitt gått ute i elleve minus med joggesko på! Derfor kjørte vi først til nærmeste skobutikk og kjøpte et par skikkelige vinterstøvler til halvpris med ullsåler oppi, før vi dro til barnehagen.

Så i dag kom vi bare hel time for seint i barnehagen mot normalt en halv…

HAVE A NICE DAY!

Jeg lider nemlig av kronisk nattevakt syndrom og er nå i ferd med å miste enhver form for logisk sans og evne til å orientere meg i samfunnet på permanent basis.  Jeg kan ikke hjelpe deg på noen som helst måte.

Dette er bare et referat fra en ganske VANLIG morgen i min heim:

Etter fem timers sammenhengende søvn, hvilket er en UVANLIG luksus for meg i dette huset, stod jeg opp, som VANLIG, litt før seks i dag. Jeg lagde matpakker til ungene, som VANLIG, hjalp seksten og et halvt åringen, som VANLIG, slik at hun ble ferdig i tide til drosjen kom og hentet henne klokka syv.

Sånn er det når man har en 16 åring som trenger like mye hjelp som en fem åring til klær og annet. Forskjellen er at 16 åringen er ikke like lett å ta på fanget…
Til VANLIG pleier de to minste å våkne i denne timen, og da pleier det å bli litt hektisk, for alle skal ha en bit av mamma på likt, men i dag så sov de. UVANLIG, og jeg så ABSOLUTT INGEN GRUNN til å vekke de.

Da den eldste hadde reist, så stod de to andre opp.  De to mellomste.

Prefjortisen, som VANLIG, kjempe sur og 9 åringen, som VANLIG, helt bortreist.

De to er rotekoppene over alle rotekopper. De veit ALDRI hvor de har noen ting enda vi har satt ALT klart kvelden før så det, I TEORIEN, skal gå litt smoothere om morran.

De to små sover fortsatt, UVANLIG, og jeg øyner en mulighet til å krype under dyna igjen. Også UVANLIG. Så,etter å å gitt dagens formaninger som VANLIG,  til de to i midten, lister jeg meg inn i senga for å slappe av litt før Skallepær våkner.  UVANLIG.  Og jeg rakk akkurat å legge hodet ned på puta, før han stod i senga på rommet sitt, som VANLIG, og skreik av full hals. Jeg hentet han, som VANLIG, og siden han fortsatt får morrapupp, (JA FAKTISK SÅ GØR HAN DET!), hadde jeg nå en gyldig og godkjent unnskyldning for å ta han med meg tilbake i min egen seng, UVANLIG, siden vi VANLIGVIS egentlig pleier å sitte i sofaen og holde overoppsyn med de to i midten. Pluggen sover fortsatt. Det er UVANLIG, og jeg ser ABSOLUTT INGEN grunn til å vekke han.

De to andre er så store at de, I TEORIEN, kan klare seg selv. ALT er jo klart. Matboksene står i kjøleskapet. Frokosten ligger klar, ALT de skal ha på seg og ALTde skal ha med seg likeså.

Jeg ligger å hører på hvordan de krangler, vimser fram og tilbake og rundt seg selv og ikke finner noen ting i det

U E N D E L I G E.

Etter å ha vært opp og ned trappa , som VANLIG, til sammen ca 7 ganger for å hente ting de har glemt, hører jeg omsider døren bli lukket for siste gang.  Jeg ligger i senga mi, UVANLIG, og lurer på om det er MULIG Å BLI NOE MER VIMSETE?!

Det blir rolig i huset, UVANLIG.

Både Pluggen og Skallepær sover fortsatt, høyst UVANLIG og jeg ser ABSOLUTT INGEN GRUNN til å vekke dem.
Jeg kryper under dyna. Det er godt og varmt med to små varme kropper som sover inntil meg.  Jeg smiler og puster lettet ut. Jeg lukker øynene og sovner. UVANLIG.

En time senere våkner jeg. Klokka er NI! Vi skal være i barnehagen om 30 minutter! Et angrep av vill panikk angriper meg i ca ett tiendels sekund før jeg rister det av meg og tenker “HVORFOR STRESSE?”
Jeg plukka opp tlf og ringte barnehagen og sa at vi kom seint i dag. Veldig seint.
UVANLIG.
Nå skal Skallepær sove middag. Jeg òg, som VANLIG. Og jeg ser ANSOLUTT INGEN GRUNN til hvorfor jeg ikke skal det?

JEG ER UVANLIG TRØTT OM DAGEN!

Jeg hater, dypt og inderlig, å stå tidlig opp.  Det ødelegger virkelig hele dagen min og jeg kommer aldri skikkelig i gang med noe som helst og jeg går i en døs til langt utpå kvelden.  Jeg kommer aldri til å utvikle meg til noe A menneske.  Jeg har forsøkt iherdig årevis, men det nytter ikke.  Man kan nemlig ikke bare legge til seg en vane med å bli morrafugl når man fra naturen sin side ikke er slik anlagt.   Siden jeg MÅ stå opp i otta enten jeg vil eller ikke, så resulterer det derfor ganske ofte i en relativt morragretten Heidi.  Så i dag, etter en lang og deilig juleferie, hvor jeg har hatt muligheten til å følge min egen innvendige klokke, proklamerte jeg for ungene klokka 0545 AT MORNING, høyt og tydelig, med litt sånn sur, muggen og streng røst mens jeg gikk rakst bortover gulvet viftende med hendene i været, at:

“Nå er det tilbake til striskjorta og havrelefsa igjen!”

De tittet på meg med måpende munn og kulerunde øyer, for stakkarene aner jo ikke hva det betyr annet enn at det sannsynligvis er noe mindre hyggelig.

Heldigvis for dem så slipper de å gå med linskjorter som KLØR, det får holde med ullundertøy.  Men havrelefser kan jeg jo saktens finne på å servere.  Jeg fant nemlig en oppskrift på nett.

Havrelefse

1 egg

1 1/2 dl sukker
1 1/2 dl smør, smeltet
1 1/2 dl kulturmelk
1 1/2 dl potetmel
2 dl havregryn
2-3 dl hvetemel
1 ts bakepulver

Pisk egg og sukker hvitt. Ha i smør, kulturmelk, potetmel, havregryn og bakpulver. Ha i litt og litt av hvetemelet til det blir en jevn og fin deig.

Kjevl i tykke leiver og stek den på middels varme i tørr stekepanne.

Dette skal bli en 6-7 lefser.  Jeg får vel gange oppskriften med fire, slik at de får en 2-3 hver seg

Jeg kan jo for eksempel servere lefsene med sild på? Det er jo ganske sunn og mettende mat det.

Den fantastiske, superkule, og geniforklarte Pene Lene

har i disse dager

GIVEAWAY

på bloggen sin.

Venstre Klikk

HER

for å komme til Pene Lene sin GIVEAWAY!

Du kan vinne en premie like utrolig og fantastisk som Lene selv!

(får jeg to lodd nå Lene? )

P.s Lene var er faktisk en av de første bloggerene som jeg ble kjent med, og hun hjalp meg veldig mye mer enn hun er klar over selv den gangen jeg begynte å blogge på eget domene.  Jeg lurer på om jeg egnetlig har takket henne skikkelig noen gang?

TUSEN TAKK PENE GALE LENE FOR ALT SAMMEN!

Man føler seg jo litt som en sånn hysterisk mamma når det blir stelt i stand så omfattende undersøkelser for en simpel omgangsyke…?

Hvem plugg trodde du jeg snakket om da du klikket denne posten???

FIN FREDAG & GOD HELG!

]]> http://www.frustrerteheidi.com/2010/10/stakkars-pluggen-min/feed/ 22 http://www.frustrerteheidi.com/2010/09/6063/ http://www.frustrerteheidi.com/2010/09/6063/#comments Tue, 28 Sep 2010 13:48:26 +0000 Frustrerte Heidi http://www.frustrerteheidi.com/?p=6063

4 år allerede?

Hvor blei tiden av?

Om kun få dager fyller Pluggen 4 år!  Tenk det!  Dette skal selvfølgelig feires og i den anledning har jeg laget en liten sak her på bloggen.  Pluggen gikk jo glipp av det å ha en bloggende mamma i sine aller første leveår så han har dessverre  ikke blitt skikkelig dokumentert fra begynnelsen.

Etter et raskt sveip gjennom diverse mapper på min laptop fant jeg derfor frem noen bilder helt fra begynnelsen og frem til nå.  Jeg har postet de i skikkelig stor størrelse her på bloggen slik at alle kan se at det er jeg som har det nydeligste, peneste, vakreste, fineste, deiligste, skjønneste og søteste avkommet i hele verden.

(faktisk så har jeg flere av dem også )

ENJOY!

Oooog GRATULERER MED DAGEN, PLUGGEN MIN

(tips; Om man holder pekeren over bildene mine kommer det opp tittel…slik er det på ALLE bildene på heele bloggen min…ikke sett det før? HA-ha, ja da har du nok gått glipp av et poeng eller to fra tid til annen)

]]> http://www.frustrerteheidi.com/2010/09/6063/feed/ 13 http://www.frustrerteheidi.com/2010/09/jeg-fikk-en-telefon/ http://www.frustrerteheidi.com/2010/09/jeg-fikk-en-telefon/#comments Fri, 24 Sep 2010 07:20:38 +0000 Frustrerte Heidi http://www.frustrerteheidi.com/?p=6036 Som gjorde meg veldig opprørt
Jeg var ikke forberedt
For jeg hadde ikke fått beskjed om at alt ikke var helt som det skulle

Det var fra sykehuset
De hadde fått en timeavbestilling så jeg kunne komme dagen etterpå om jeg ville
Til hva da undret jeg?
Til din utvidede vevsprøve av livmor sa damen i den andre enden…

Tankene som begynner å spinne etter en slik samtale…

Noen ganger er det fælt å være mamma…

• Som dere ser så hadde jeg tenkt å fortelle om hvor utrolig ræva jeg er til å steike pannekaker, selv i pannekakejernet som Mannen fikk i gave i fjor, som forøvrig virker helt utmerket så lenge det ikke er jeg som må sitte der i timesvis å steike pannekaker.
• Jeg skulle blogge om at jeg fikk Mannen til å spa opp nesten alle staudene mine
• At pluggen er veldig glad i pappa og omvendt…
• En post skulle handle om at pappesker fortsatt er kul å leke i og med
• En annen om hvor utrolig kjipt det er å ta natt toget med små barn når man ikke har sovekupè…
• -men at guttene syntes det var veldig kul å kjøre tog uten sovekupè…
• Jeg skulle blogge om høstens plommefangst…  
• Jeg hadde tenkt til å fortelle om Pluggen som alltid plukker blomster til meg som han stikker i håret mitt fordi da synes han at jeg blir så pen  
• Jeg skulle si fra at høsten har kommet
• Jeg skulle skryte av mannen som etter et uvisst antall år ENDELIG har fått skrudd opp vasken på badet (det mangler fortsatt blandebatteri bl.a), så nå har jeg både do og vask, sistnevnte dog uten vann, på badet mitt…
• Jeg skulle blogge om at de har veldig mye fint til høsten på blomsterbutikken
• Jeg skulle blogge om Pluggen som har begynt på ridning fordi han siden i våres har snakket om den hesten han skal kjøpe seg når han blir stor som skal hete NIKLAS og at jeg er fullstendig klar over at jeg muligens med dêt legger opp til at han skal bli ertet av bermen av fotballgutter på skolen når den tiden kommer…
• Jeg skulle skrive en liten snutt om guttene som leiker med sverd og skjold i hagen nesten hver ettermiddag
• Jeg skule skrive om Pluggen som sitter i kosekroken (rumpekroken) og ser på TV når mamma tar seg en høneblund på sofaen under pleddet vi fikk på natt toget til NSB
• Jeg hadde tenkt å skryte enda mer om hvor fin høst trappen min er…
• Jeg hadde tenkt å poste en post om at Skallepær ikke er så veldig skalla lenger selv om han fortsatt er tynn i håret til tross for sine 16 mnd og at han er veldig søt når han står og ser på TV
• Jeg skulle skrive om at jeg ville kjøpe lyskrone på rommet mitt siden jeg har hatt den Ole Brumm lampen ganske lenge, men lysekronen som jeg ville ha koster 3500 kr så derfor kjøpte jeg en på Bohus til 199 + en takrosett til 200 så de skulle bli litt billigere og finere med rosett enn uten…(det er MITT rom!)
• Og den katten på planken tror jeg at jeg har nevnt før?  Bildet over er bare bevis for at jeg snakker sant

Har jeg mistet blogg piffen?

Barnehagestarten har gått relativt smertefritt. Jeg hadde innkjøring i to dager. Jêg, ikke Pluggen. For hans del kunne jeg bare reist hjem med det samme første dagen . Men jeg, mammaen, hadde et voldsomt behov for å være der for å forsikre meg om at alt gikk forskriftsmessig for seg. 

Han liker seg der. Han har i alle fall ikke nektet å dra dit selv om han i de to første ukene sa at han ville slutte i barnehagen og begynne i en ny.  I en uten barn. For de barna i barnehagen var så altfor bråkete. Andre dagen han var der var han den eneste som ikke satt til bords til lunsj. De fant han sittende under akvariet med hendene for ørene… stakkar lille nydlingen min. Heldigvis ser det ut til at det har gått seg til, enda de ikke har barne-tv der. Krise! Følte meg litt avslørt gitt den dagen han sa det høyt og tydelig

Begynner å bli stor nå lille gutten min. Før jeg veit orde av det er han skolegutt…

Jeg veit med sikkerthet at det er unna på et blunk, for jeg har allerede en på videregående og hun ble født i fjor såvidt jeg kan huske…

Det skjer noe med et mamma hjerte når gutten hennes kommer på eget initiativ og overrekker en slik bukett…

“…det aller største mor vet om er nemlig guttemann, som kommer hjem og har med seg sin første løvetann…”

Vi var på Lunds Gartneri i Torsnes i helgen.  De har, i tillegg til hagesenteret en dyrepark.  Nå var det et par år siden sist vi hadde besøkt dette stedet.  Det var fint før, men nå hadde de gjort om på veldig mye der og det var blitt enda finere enn det var fra før.  Familieparken var omorganisert og det var blitt lagt mye mer vekt på leik og store deler av parken var nå fylt opp med diverse leikeområder for barna i tillegg til alle de fine dyrene man kan se på der ute.  Hester, griser, lamaer, fugler i alle farger og fasonger, geiter, marsvin, kaniner, skilpadder  m.m.  Man kan ha med mat, grille der eller handle i kiosken om man heller vil det.  Vi kosa oss, lekte, så på dyrene og jeg fikk handlet masse fine blomster og vi endte opp med å tilbringe hele dagen der ute.  Blomstene plantet jeg ut dagen etterpå, så nå er det sommerlig og fint på trappa mi igjen, og det var jaggu på tide.  Der pleier det nemlig å være ferdig planta til syttende mai, men i år var jeg seint ute.

Det er viktig for trivselen å ha TING som man synes er pene rundt seg.

Det er balsam for sjelen.

Jeg liker blomster og jeg må ha massevis av dem på trappa mi om sommeren

…fordi det gjør meg lykkelig…

B Ø T T E K N O T T.

ENDELIG! -sier jeg, for jeg har nemlig alltid ønsket meg en liten og søt baby slik som alle de andre mammaene har, og nå har jeg det! En ekte liten bøtteknott.  Les dette for å sammenligne min lille søte baby mot den STORE søte.

Hvordan man kan få to så vidt forskjellige barn i både sinn og skinn når vi har benyttet nøyaktig de samme ingrediensene, blandingsforhold òg fremgangsmåte ved produksjon er et mysterium.  Det er høyst merkverdig og nesten på grensen til det mistenksomme…sånn for ordens og skumlesernes skyld..ingen ugler i mosen her hos oss.

Skallepær er ikke den eneste som har vært til kontroll denne uken. Bilen har hatt sin periodiske kjøretøykontroll, og den gikk selvfølgelig ikke, jeg gjentar IKKE, igjennom med glans.

Slike streker i regningen vil jeg ikke ha!  Jeg har da andre ting å bruker penger på en sånne kjedelige bilting! Særlig nå som vi står på trappene til sommerferien og spesielt siden jeg den samme formiddagen hadde gått til innkjøp av et OLYMPUS PEN kamera som jeg har ønsket meg siden det kom i fjor engang. Fordelen med å vente å kjøpe noe nytt og veldig bra en god stund etter at det først kom, er at det alltid kommer en modell et år eller så etterpå som er hakket bedre enn den første, hvor de har lagt til det som liksom manglet for å få den siste prikken over i’n i førsteutgaven, eller “kladden”  om du vil-omtrent sånn som når Gud skapte mannen før kvinnen…

Jeg har selvfølgelig ikke betalt kameraet mitt med penger da jeg tross alt har minus 2,3 millioner på kontoen min, men heldigvis var det rom for enda litt mer kreditt. Yuhuu for et liv!  Bilen må repareres og vises på nytt ellers får jeg ikke lov å kjøre med den.  Takk og lov så har jeg frist ut juni så  jeg rekker en tur til Nesbyen før den tid.  Tut og kjør!  -og kameraet er på vei til meg med posten.   Jeg gleder meg!

Siden jeg både er født med gullhår i ræva (som vi så fint sier her jeg bor) og at jeg i tillegg bor i enden av regnbuen regner jeg med at alle mine økonomiske bekymringer er en sagablott så fort lørdagens lottotrekning er unnagjort…

Ellers kan jeg opplyse om at jeg har fått opp tempo enda ett par hakk hva gjelder mine daglige trimturer i skauen bak huset.  Kanskje ikke så mye pga vekttap, siden jeg fortsatt har gått ned fantastiske NULL kilo, eller pga bedre kondis, men mer på grunn av denne karen!

Jeg har hatt nærkontakt med denne typen før, og det frister ikke til gjentakelse. Gjensynet forleden dag var derfor fra min side alt annet en gledelig.   Jeg fryktet for mitt eget liv og tok meg derfor ikke tid til å ta bildet av selve KONGEN men knipset istedet dette bildet av en plakat like i nærheten…

Jeg trosset frykt og min livilige fantasi og trasket innbitt i vei på  runden min dagen etterpå. Jeg har vel aldri holdt så høyt tempo noen gang tidligere og jeg er helt sikker på at spenningsnivået mitt var minst like høyt som for de som driver med ekstremsport på elite nivå .  Det var nesten så jeg vurderte å legge hele mosjoneringa på hylla.  Det ble litt i overkant for hjertepumpa mi.  Men som vanlig går jeg på med sammenbitte tenner, kul på ryggen, oppover i motbakke mens jeg knasker på et surt eple, så kan han typen ovenfor bare sitte der med skjegget i postkassa når han oppdager at han ikke klarer å mobbe meg ut.

Skogen har nemlig  en ny konge nå.
Nei det er ikke Lars Monsen.
Det er MEG!
Jeg har full kontroll

Fiiin Fredag alle i hop

og

Goood Helg!

P.s Stickypost fjernet…det er så slitsomt å scrolle

P.s 2! Jeg må si at jeg egentlig blir ganske sur, når jeg sitter på nett og leter etter informasjon, også får jeg treff på blogger som har kopiert mine tekster til punkt og prikke!  Og det uten engang å nevne meg med et eneste ord!  Her har jeg sittet og knotet og strevd og skrevet så svetten har rent og fingertuppene har blitt både ømme og såre, også kommer noen og bare stjeler arbeidet mitt, med skrivefeil og det hele, helt sånn uten videre liksom på null komme niks i en fei?! WTF!  Kunne i det minste ha spurt først… Jeg gidder jo ikke jobbe gratis for andres suksess heller! Makan!

OOOOOOOOg…..Jeg hadde neste glemt…

Jeg har fått en AWARD, igjen, av LENE, igjen….

Kriteriene er som følger:

- Kopier awarden inn på din blogg for å vise at du har mottatt den

- Takk og link til den som har sendt den til deg

- Link til 7 andre bloggere og spre glede

- Fortell 7 ting om deg selv

TUSEN TAKK LENE!

Jeg har link til mange fine mennesker i sidemenyen til høyre på bloggen min, SAMTLIGE mann (kvinner) her får awarden.  GRATULERER TIL DERE ALLE SAMMEN!

Syv ting om meg:

• Jeg liker best leverpostei med agurk på brødskiva mi
• Jeg kan godt klare meg uten mat i et par tre dager,eller mer, bare jeg har litt sjokolade og cola
• Jeg har aldri med meg veske og bærer alt damer pleier å ha i veskene sine i hendene mine…
• Jeg planlegger å gjøre noe med situasjonen nevt over da nåværende løsning er til hinder for å utføre andre praktiske gjøremål når jeg er ute å farter…
• Jeg skjønner ikke hvordan damer orker å gå med pudder på nesa
• Jeg har et rikt indre liv…
• Jeg liker å sove

Jeg var syk nesten hele svangerskapet.  Først fire mnd med intens kvalme, spying og soving.  Når endelig den kneika var passert fikk jeg grusomme bekkenplager som hindret meg betraktelig i min fysiske aktivitet.  Jeg klarte knapt å snu meg rundt i sengen ved egen hjelp og måtte gå til innkjøp av et skli-laken.  Et sånn som de bruker på pleiehjemmet  for å få snudd gamlingene.  Det hjalp meg litt.

Den siste måneden av svangerskapet ble bekkenet en del bedre, og både humøret og formen steg.  Etter at jeg hadde født var absolutt alle mine smerter og plager borte.  Det var fantastisk.  Til og med ryggen min som hadde kranglet med meg i en tre-fire år før dette svangerskapet var plutselig veldig mye bedre.  Jeg følte at jeg fikk livet mitt tilbake og jeg var virkelig skikkelig sprek.

Jeg er veldig glad jeg har disse bildene.  Det var jenta mi som da var 11 år som har knipset dem.  Å være gravid er noe av det vakreste jeg veit, og om jeg ser bort i fra smertene store deler av graviditeten og fødselsangsten , så er den tiden i livet mitt fantastisk fin å tenke tilbake på.  Når jeg tenker på det så er det nesten så det er litt vemodig at jeg aldri skal bære et barn under hjertet igjen.  Men bare nesten.

Jeg er ikke verpesjuk altså, men hønemor?  Ja det er jeg nok 

Da jeg var gravid med El Chaparro fikk jeg tatt bilder av meg som gravid hos fotograf.   Han som lå inne i her hadde det ikke travelt med å komme seg ut i denne verden med sine 14 dager på overtid, 5220 g og 56 cm!   Jeg er veldig fornøyd med de bildene og jeg har en stor serie med kjempe mange fine bilder fra den tiden.

Jeg tror selvfølgelig kun det beste om mine egne unger så når jeg vasker klær hiver jeg derfor stort sett mot bedre viten og i god tro alle klærne rett inn i maskinen og trykker på play. Mer enn en gang har jeg derfor også av samme grunn funnet gjenstander som har kilt seg fast på livstruende steder i vaskemaskinen min. Og når man har en sånn vaskemaskin som vi har, en veldig dyr en som kan vaske 4 vendinger à 7kg tøy pr.dag, så har du ikke råd til at den skal bli ødelagt pga kråkesølv, gullsteiner eller rustne spiker. Heldigvis er jeg gift med en skikkelig handyman så de gangene vi ikke har hatt helt flaks med klesvasken så har han så langt klart å reparere skadene.

Noen ganger,… husker jeg imidlertid på at det egentlig er min jobb som mamma å sjekke lommene for rask før jeg vasker klær.
I dag var det en slik dag og jeg stod som vanlig der og bannet mens jeg tømte lommene for smulete tyggispapir, brødskorper, utenlandske penger, sand, russekort, sprettballer, kråkesølv, gullsteiner, rusten spiker og det som verre var og innimelllom alt dette fant jeg en slitt og krøllete lapp. Jeg ble opprømt, nysgerrig og litt glad, for jeg tenkte at jeg kanskje hadde gjort et scoop og at jeg endelig skulle finne ut noen kjærestehemmeligheter eller lignende som jeg kunne bruke mot ungene ved en senere anledning. Spenningen i luften var nær ved å kortslutte da jeg med den aller største forsiktighet nøysommelig fikk fiklet opp den morkne lappen…og jeg leste følgende:

Jeg har et kjede med ekte perler
Og hver en perle er spesiell
De er forskjellige av form og farge
Men passer sammen allikevel
Hver venn jeg har er en sjelden gave
Den ene aldri den andre lik
Og derfor blir det et perlekjede
En vennekrets som er helt unik

Takk Gud for noen nydelige unger jeg har Jeg tror jeg må begynne å sjekke nøyere i ungenes lommer heretter. Tenk bare på alle skattene jeg kan gå glipp av om jeg ikke gjør det….

Jeg er ikke helt fornøyd med den gamle hushjelpen.  Hun gjør ikke jobben skikkelig.
Jeg finner stadig skitt i krokene etter henne og det forsvinner ofte ting som dukker opp på merkelige steder hvor de slettes ikke hører hjemme uker og månder etter at de først forsvant,  eller så kommer de aldri mer rette.  Hun er stadig på etterskudd med arbeidet og hun er også ofte lite samarbeidsvillig og vi går rett og slett litt dårlig overens hushjelpen og JEG.  Jeg tror det kan være at stillingsinnstruksen hennes er litt for stram.  Situasjonen har virkelig begynt å tilspisse seg, men jeg ville nødig si henne opp sånn på dagen så jeg har nå derfor, i håp om å få bedret hele situasjonen, ansatt en deltids assistent for å lette arbeidsmengden hennes noe.  For sikkerhets skyld har jeg overvåkningskameraer i huset mitt så jeg kan ha et lite øye med alt som foregår, og jeg må si at jeg ble litt sjokkert da jeg skulle gå igjennom materialet her en kveld.  Da jeg så hva denne nye assistenten brukte arbeidstiden til ble jeg nemlig litt usikker på om jeg kanskje  hadde satt feil person på jobben.

I helgen gjorde Mannen husholdningens sykler klare for sesongen.

Treåringen konstaterte underveis med oppriktig triste øyer og inderlig sorg i stemmen at alle hadde sykler unntatt han 

Mitt morkne mammahjerte klarte ikke annet enn å utbryte:

 ”mamma skal kjøpe sykkel til deg ho guuutten miiin”

Så i går dro vi derfor avgårde til byen for å kjøpe sykkel til treåringen.  På vei snakket han ustanselig om denne piratsykkelen som han gledet seg så veldig til å få og han skulle ha kurv på som han skulle ha maten sin i også skulle han sykle på tur til bestemor og bestefar og til barnehagen og om kapp med storebror og “vil du rope heiaheia da mamma?”

Først var vi i by nummer èn, den som er nærmest, men der fant vi ingen sykler som holdt helt mål.  Jeg kjørte derfor til by nummer to og til det senteret som han opprinnelig hadde sett sin drømmesykkel på.  Da vi kom til butikken kunne treåringen relativt rask fastslå at de IKKE hadde pirat sykkelen der lenger.  Han gikk bort til en ansatt, stilte seg opp foran og helt inntil mannen og tittet opp på han med hodet bakover og på skrå mens han slo hendene spørrende ut til siden og spurte: ” hvor er den glønne sykker’n hen æ? “
” Den er utsolgt! “-svarte mannen og forklarte videre at dette var en fjorårsmodell som nå var gått ut av produksjon.  Treåringen ble fortvilet, og stod med skuffa mine å pirka på en annen sykkel som vi kunne få kjøpe til 799…

Da tok mannen i  butikken opp telefonen sin og ringte til en annen butikk, og etter litt frem og tilbake endte det opp med at han klarte å spore opp guttungens drømmesykkel, og dermed dura vi avgårde til by nummer tre og fikk tak i denne bandit sykkelen med hodeskaller på…til 499.

Guttungens ansiktsuttrykk da han kom inn i butikken og fikk øye på drømmesykkelen var intet mindre enn ubetalelig, og han var mektig stolt og frydet seg stort da han tok sine aller første pedaltråkk ut av butikken og rundt på kjøpesenteret.  Mammaen likeså.

Intet snørr, ingen tårer, ikke noe mas eller sure miner, bare en mamma med et morkent hjerte som fryder seg når barnets ansikt skinner av ren skjær lykke.  Ingenting i verden kan måle seg med det.

I dag skal jeg nok på sykkeltur med den “bortskjemte” ungen min.

Skjønt forleden dag? Det er faktisk  snart en måned siden han reiste seg opp på to bein for første gang, det er bare jeg  som er litt treig med å legge ut disse milepælene til Skallenpær.

Unnskyld meg  

“…inn i hele ville verden hvor
ille kan det bli er full av sår
med salt og pepper i
hun kan klore jeg må leve en
alt for høy pris hold deg
unna i mitt neste liv…”

Når det er slik trenger jeg medisin så jeg gikk derfor for å levere resepten min for å få utdelt dagens valium. I dag fikk jeg med denne linken som jeg hadde tenkt å teste ut, men siden jeg måtte skrive under på så mange tillatelser som jeg ikke skjønte noe av så gadd jeg ikke allikevel. Jeg er jo så fin så meg var det ikke noe poeng i å pynte opp og når jeg tenker meg om så trenger jo strengt tatt ikke guttene mine noen dragulator for å pynte seg heller.

De klarer det nemlig helt fint på egen hånd.

(og jeg har autostart på musikken min bare for å plage dere -men det er en fin sang da )

(dessuten så kan dere jo bare slå den av!)

Oppdatert 17 mars: Nå må dere slå musikken på..CC Cowboys Engel.  Veldig fin.

… ikke fordi jeg er søvnløs, det er trangt, ukomfortabelt eller fordi jeg ligger å grubler på livets trivialiteter…
… ikke fordi jeg tenker på vonde ting eller fordi jeg er sliten eller utmattet…
-men fordi jeg er så ufattelig, overveldendes og ubeskrivelig tvers igjennom…

Lykkelig

Fin fredag alle i hop

Skallepær er nå 9 mnd.  Han fikk sin først tann den 20. januar i år.  Nå, litt over mnd etterpå stikker det to små hvite melketenner opp i underkjeven og han er forlengst blitt en dreven tannpusser. Han har også nylig lært seg å sette seg opp ved egen hjelp og som om ikke det var nok har oppdaget at han kan stå på alle fire!  Det er kult.  Nå er det nok ikke lenge før han krabber rundt her. Tenk  -i løpet av sommeren vil han begynne å gå! Han er selvfølgelig en skikkelig smarting og han prater allerede med noen ord.  For eksempel så kan han si både mamma, ei ei ei ei ei ei ei ei, se, ade (hadet) og atha (natta).

Fine gutten vår