Gutter er forskjellig fra jenter. Jeg burde vite det, ikke bare fordi jeg har sett det når jeg har jobbet i barnehager, men fordi jeg selv har tre av sorten, og to jenter til å sammenligne med.  Det ER forskjell!  Og den forskjellen er tydelig fra de her helt små.  F.eks ta Skallepær.  Han bråker mer og på en annen måte en jentene har gjort, han slår med ting, banker med ting, kaster både seg selv og ting både hit og dit, promper mer (ja, selv der er det forskjell allerede fra de er bitte små…) Han er en våghals og en eventyrer.  Selv den mest feminine av guttene våre, han som kjøpte seg rosa tøfler da han skulle begynne i bhg, han som var glamstjerne da alle de andre var superhelt, han som liker ballett og trekkspillmusikk og som leker negl design studio på rommet sitt, han som elsker shopping og glitter og stas, selv han leiker på denne guttete måten.  

Guttene våre er så møkkete når de kommer inn for kvelden at de må legges i blaut en halvtimes tid for at vi i det hele tatt skal klare å få vaska av dem lorten.  Lommene er fulle av alt fra spiker til levende snegler,

og knærne kroppene er fulle av gamle og nye blåmerker og skrubbsår.

Denne uken har de hatt i filler en huske, det nye volleyballnettet, tre pappesker, en robot, to fjernkontroller, et par gummistøvler, en bukse, en shorts, nesten en do, spist opp en sprettball og de har satt fyr på et spisebord…

De har samlet et ukjent antall snegler, tre veps, noen skolopendere, en håndfull fluer, mygg, et tusenbein

og to pinnsvin…

De har fått èn blåveis, tre kuler i hodet, skrubbsår på fire knær og to tær, kuttet opp en barbeint fot, forstua en finger, skrubbet opp et bryst, noen ømme ribbein og det har gått skæl av ei tann…

Gutter bråker mer, de søler mer, de roter mer, de leiker andre leker, de trives i flokk, de utforsker, de undersøker, de griser, de skrur fra hverandre lekene og demonterer møbler. 

Gutter finner på flere fantestreker.  De gjør rett og slett mer UGANG!   

-og jeg ELSKER det

(grøss, gruer meg til de blir UNGDOMMER…)

Fin Fredag

og

God Helg!

Jeg skal mate pinnsvin og plastre knær i helgen, hva skal du?

Det skjer noe med et mamma hjerte når gutten hennes kommer på eget initiativ og overrekker en slik bukett…

“…det aller største mor vet om er nemlig guttemann, som kommer hjem og har med seg sin første løvetann…”

Vi var på Lunds Gartneri i Torsnes i helgen.  De har, i tillegg til hagesenteret en dyrepark.  Nå var det et par år siden sist vi hadde besøkt dette stedet.  Det var fint før, men nå hadde de gjort om på veldig mye der og det var blitt enda finere enn det var fra før.  Familieparken var omorganisert og det var blitt lagt mye mer vekt på leik og store deler av parken var nå fylt opp med diverse leikeområder for barna i tillegg til alle de fine dyrene man kan se på der ute.  Hester, griser, lamaer, fugler i alle farger og fasonger, geiter, marsvin, kaniner, skilpadder  m.m.  Man kan ha med mat, grille der eller handle i kiosken om man heller vil det.  Vi kosa oss, lekte, så på dyrene og jeg fikk handlet masse fine blomster og vi endte opp med å tilbringe hele dagen der ute.  Blomstene plantet jeg ut dagen etterpå, så nå er det sommerlig og fint på trappa mi igjen, og det var jaggu på tide.  Der pleier det nemlig å være ferdig planta til syttende mai, men i år var jeg seint ute. 

Det er viktig for trivselen å ha TING som man synes er pene rundt seg. 

Det er balsam for sjelen. 

Jeg liker blomster og jeg må ha massevis av dem på trappa mi om sommeren

…fordi det gjør meg lykkelig…

B Ø T T E K N O T T.

ENDELIG! -sier jeg, for jeg har nemlig alltid ønsket meg en liten og søt baby slik som alle de andre mammaene har, og nå har jeg det! En ekte liten bøtteknott.  Les dette for å sammenligne min lille søte baby mot den STORE søte. 

Hvordan man kan få to så vidt forskjellige barn i både sinn og skinn når vi har benyttet nøyaktig de samme ingrediensene, blandingsforhold òg fremgangsmåte ved produksjon er et mysterium.  Det er høyst merkverdig og nesten på grensen til det mistenksomme…sånn for ordens og skumlesernes skyld..ingen ugler i mosen her hos oss.

Skallepær er ikke den eneste som har vært til kontroll denne uken. Bilen har hatt sin periodiske kjøretøykontroll, og den gikk selvfølgelig ikke, jeg gjentar IKKE, igjennom med glans.

Slike streker i regningen vil jeg ikke ha!  Jeg har da andre ting å bruker penger på en sånne kjedelige bilting! Særlig nå som vi står på trappene til sommerferien og spesielt siden jeg den samme formiddagen hadde gått til innkjøp av et OLYMPUS PEN kamera som jeg har ønsket meg siden det kom i fjor engang. Fordelen med å vente å kjøpe noe nytt og veldig bra en god stund etter at det først kom, er at det alltid kommer en modell et år eller så etterpå som er hakket bedre enn den første, hvor de har lagt til det som liksom manglet for å få den siste prikken over i’n i førsteutgaven, eller “kladden”  om du vil-omtrent sånn som når Gud skapte mannen før kvinnen…

Jeg har selvfølgelig ikke betalt kameraet mitt med penger da jeg tross alt har minus 2,3 millioner på kontoen min, men heldigvis var det rom for enda litt mer kreditt. Yuhuu for et liv!  Bilen må repareres og vises på nytt ellers får jeg ikke lov å kjøre med den.  Takk og lov så har jeg frist ut juni så  jeg rekker en tur til Nesbyen før den tid.  Tut og kjør!  -og kameraet er på vei til meg med posten.   Jeg gleder meg!

Siden jeg både er født med gullhår i ræva (som vi så fint sier her jeg bor) og at jeg i tillegg bor i enden av regnbuen regner jeg med at alle mine økonomiske bekymringer er en sagablott så fort lørdagens lottotrekning er unnagjort…

Ellers kan jeg opplyse om at jeg har fått opp tempo enda ett par hakk hva gjelder mine daglige trimturer i skauen bak huset.  Kanskje ikke så mye pga vekttap, siden jeg fortsatt har gått ned fantastiske NULL kilo, eller pga bedre kondis, men mer på grunn av denne karen!

Jeg har hatt nærkontakt med denne typen før, og det frister ikke til gjentakelse. Gjensynet forleden dag var derfor fra min side alt annet en gledelig.   Jeg fryktet for mitt eget liv og tok meg derfor ikke tid til å ta bildet av selve KONGEN men knipset istedet dette bildet av en plakat like i nærheten…

Jeg trosset frykt og min livilige fantasi og trasket innbitt i vei på  runden min dagen etterpå. Jeg har vel aldri holdt så høyt tempo noen gang tidligere og jeg er helt sikker på at spenningsnivået mitt var minst like høyt som for de som driver med ekstremsport på elite nivå .  Det var nesten så jeg vurderte å legge hele mosjoneringa på hylla.  Det ble litt i overkant for hjertepumpa mi.  Men som vanlig går jeg på med sammenbitte tenner, kul på ryggen, oppover i motbakke mens jeg knasker på et surt eple, så kan han typen ovenfor bare sitte der med skjegget i postkassa når han oppdager at han ikke klarer å mobbe meg ut. 

Skogen har nemlig  en ny konge nå. 
Nei det er ikke Lars Monsen.
Det er MEG! 
Jeg har full kontroll

Fiiin Fredag alle i hop

og

Goood Helg! 

P.s Stickypost fjernet…det er så slitsomt å scrolle

P.s 2! Jeg må si at jeg egentlig blir ganske sur, når jeg sitter på nett og leter etter informasjon, også får jeg treff på blogger som har kopiert mine tekster til punkt og prikke!  Og det uten engang å nevne meg med et eneste ord!  Her har jeg sittet og knotet og strevd og skrevet så svetten har rent og fingertuppene har blitt både ømme og såre, også kommer noen og bare stjeler arbeidet mitt, med skrivefeil og det hele, helt sånn uten videre liksom på null komme niks i en fei?! WTF!  Kunne i det minste ha spurt først… Jeg gidder jo ikke jobbe gratis for andres suksess heller! Makan!

OOOOOOOOg…..Jeg hadde neste glemt…

Jeg har fått en AWARD, igjen, av LENE, igjen….

Kriteriene er som følger:

- Kopier awarden inn på din blogg for å vise at du har mottatt den

- Takk og link til den som har sendt den til deg

- Link til 7 andre bloggere og spre glede

- Fortell 7 ting om deg selv

TUSEN TAKK LENE!

Jeg har link til mange fine mennesker i sidemenyen til høyre på bloggen min, SAMTLIGE mann (kvinner) her får awarden.  GRATULERER TIL DERE ALLE SAMMEN!

Syv ting om meg:  

• Jeg liker best leverpostei med agurk på brødskiva mi
• Jeg kan godt klare meg uten mat i et par tre dager,eller mer, bare jeg har litt sjokolade og cola
• Jeg har aldri med meg veske og bærer alt damer pleier å ha i veskene sine i hendene mine…
• Jeg planlegger å gjøre noe med situasjonen nevt over da nåværende løsning er til hinder for å utføre andre praktiske gjøremål når jeg er ute å farter…
• Jeg skjønner ikke hvordan damer orker å gå med pudder på nesa
• Jeg har et rikt indre liv…
• Jeg liker å sove

Jeg var syk nesten hele svangerskapet.  Først fire mnd med intens kvalme, spying og soving.  Når endelig den kneika var passert fikk jeg grusomme bekkenplager som hindret meg betraktelig i min fysiske aktivitet.  Jeg klarte knapt å snu meg rundt i sengen ved egen hjelp og måtte gå til innkjøp av et skli-laken.  Et sånn som de bruker på pleiehjemmet  for å få snudd gamlingene.  Det hjalp meg litt.

Den siste måneden av svangerskapet ble bekkenet en del bedre, og både humøret og formen steg.  Etter at jeg hadde født var absolutt alle mine smerter og plager borte.  Det var fantastisk.  Til og med ryggen min som hadde kranglet med meg i en tre-fire år før dette svangerskapet var plutselig veldig mye bedre.  Jeg følte at jeg fikk livet mitt tilbake og jeg var virkelig skikkelig sprek.

Jeg er veldig glad jeg har disse bildene.  Det var jenta mi som da var 11 år som har knipset dem.  Å være gravid er noe av det vakreste jeg veit, og om jeg ser bort i fra smertene store deler av graviditeten og fødselsangsten , så er den tiden i livet mitt fantastisk fin å tenke tilbake på.  Når jeg tenker på det så er det nesten så det er litt vemodig at jeg aldri skal bære et barn under hjertet igjen.  Men bare nesten. 

Jeg er ikke verpesjuk altså, men hønemor?  Ja det er jeg nok 

Da jeg var gravid med El Chaparro fikk jeg tatt bilder av meg som gravid hos fotograf.   Han som lå inne i her hadde det ikke travelt med å komme seg ut i denne verden med sine 14 dager på overtid, 5220 g og 56 cm!   Jeg er veldig fornøyd med de bildene og jeg har en stor serie med kjempe mange fine bilder fra den tiden. 

Jeg tror selvfølgelig kun det beste om mine egne unger så når jeg vasker klær hiver jeg derfor stort sett mot bedre viten og i god tro alle klærne rett inn i maskinen og trykker på play. Mer enn en gang har jeg derfor også av samme grunn funnet gjenstander som har kilt seg fast på livstruende steder i vaskemaskinen min. Og når man har en sånn vaskemaskin som vi har, en veldig dyr en som kan vaske 4 vendinger à 7kg tøy pr.dag, så har du ikke råd til at den skal bli ødelagt pga kråkesølv, gullsteiner eller rustne spiker. Heldigvis er jeg gift med en skikkelig handyman så de gangene vi ikke har hatt helt flaks med klesvasken så har han så langt klart å reparere skadene.

Noen ganger,… husker jeg imidlertid på at det egentlig er min jobb som mamma å sjekke lommene for rask før jeg vasker klær.
I dag var det en slik dag og jeg stod som vanlig der og bannet mens jeg tømte lommene for smulete tyggispapir, brødskorper, utenlandske penger, sand, russekort, sprettballer, kråkesølv, gullsteiner, rusten spiker og det som verre var og innimelllom alt dette fant jeg en slitt og krøllete lapp. Jeg ble opprømt, nysgerrig og litt glad, for jeg tenkte at jeg kanskje hadde gjort et scoop og at jeg endelig skulle finne ut noen kjærestehemmeligheter eller lignende som jeg kunne bruke mot ungene ved en senere anledning. Spenningen i luften var nær ved å kortslutte da jeg med den aller største forsiktighet nøysommelig fikk fiklet opp den morkne lappen…og jeg leste følgende:

Jeg har et kjede med ekte perler
Og hver en perle er spesiell
De er forskjellige av form og farge
Men passer sammen allikevel
Hver venn jeg har er en sjelden gave
Den ene aldri den andre lik
Og derfor blir det et perlekjede
En vennekrets som er helt unik

Takk Gud for noen nydelige unger jeg har Jeg tror jeg må begynne å sjekke nøyere i ungenes lommer heretter. Tenk bare på alle skattene jeg kan gå glipp av om jeg ikke gjør det….

Jeg er ikke helt fornøyd med den gamle hushjelpen.  Hun gjør ikke jobben skikkelig.
Jeg finner stadig skitt i krokene etter henne og det forsvinner ofte ting som dukker opp på merkelige steder hvor de slettes ikke hører hjemme uker og månder etter at de først forsvant,  eller så kommer de aldri mer rette.  Hun er stadig på etterskudd med arbeidet og hun er også ofte lite samarbeidsvillig og vi går rett og slett litt dårlig overens hushjelpen og JEG.  Jeg tror det kan være at stillingsinnstruksen hennes er litt for stram.  Situasjonen har virkelig begynt å tilspisse seg, men jeg ville nødig si henne opp sånn på dagen så jeg har nå derfor, i håp om å få bedret hele situasjonen, ansatt en deltids assistent for å lette arbeidsmengden hennes noe.  For sikkerhets skyld har jeg overvåkningskameraer i huset mitt så jeg kan ha et lite øye med alt som foregår, og jeg må si at jeg ble litt sjokkert da jeg skulle gå igjennom materialet her en kveld.  Da jeg så hva denne nye assistenten brukte arbeidstiden til ble jeg nemlig litt usikker på om jeg kanskje  hadde satt feil person på jobben. 

I helgen gjorde Mannen husholdningens sykler klare for sesongen. 

Treåringen konstaterte underveis med oppriktig triste øyer og inderlig sorg i stemmen at alle hadde sykler unntatt han 

Mitt morkne mammahjerte klarte ikke annet enn å utbryte:

 ”mamma skal kjøpe sykkel til deg ho guuutten miiin”  

Så i går dro vi derfor avgårde til byen for å kjøpe sykkel til treåringen.  På vei snakket han ustanselig om denne piratsykkelen som han gledet seg så veldig til å få og han skulle ha kurv på som han skulle ha maten sin i også skulle han sykle på tur til bestemor og bestefar og til barnehagen og om kapp med storebror og “vil du rope heiaheia da mamma?”

Først var vi i by nummer èn, den som er nærmest, men der fant vi ingen sykler som holdt helt mål.  Jeg kjørte derfor til by nummer to og til det senteret som han opprinnelig hadde sett sin drømmesykkel på.  Da vi kom til butikken kunne treåringen relativt rask fastslå at de IKKE hadde pirat sykkelen der lenger.  Han gikk bort til en ansatt, stilte seg opp foran og helt inntil mannen og tittet opp på han med hodet bakover og på skrå mens han slo hendene spørrende ut til siden og spurte: ” hvor er den glønne sykker’n hen æ? “  
” Den er utsolgt! “-svarte mannen og forklarte videre at dette var en fjorårsmodell som nå var gått ut av produksjon.  Treåringen ble fortvilet, og stod med skuffa mine å pirka på en annen sykkel som vi kunne få kjøpe til 799…

Da tok mannen i  butikken opp telefonen sin og ringte til en annen butikk, og etter litt frem og tilbake endte det opp med at han klarte å spore opp guttungens drømmesykkel, og dermed dura vi avgårde til by nummer tre og fikk tak i denne bandit sykkelen med hodeskaller på…til 499.

Guttungens ansiktsuttrykk da han kom inn i butikken og fikk øye på drømmesykkelen var intet mindre enn ubetalelig, og han var mektig stolt og frydet seg stort da han tok sine aller første pedaltråkk ut av butikken og rundt på kjøpesenteret.  Mammaen likeså.

Intet snørr, ingen tårer, ikke noe mas eller sure miner, bare en mamma med et morkent hjerte som fryder seg når barnets ansikt skinner av ren skjær lykke.  Ingenting i verden kan måle seg med det.

I dag skal jeg nok på sykkeltur med den “bortskjemte” ungen min.

Skjønt forleden dag? Det er faktisk  snart en måned siden han reiste seg opp på to bein for første gang, det er bare jeg  som er litt treig med å legge ut disse milepælene til Skallenpær.

Unnskyld meg  

“…inn i hele ville verden hvor
ille kan det bli er full av sår
med salt og pepper i
hun kan klore jeg må leve en
alt for høy pris hold deg
unna i mitt neste liv…”

Når det er slik trenger jeg medisin så jeg gikk derfor for å levere resepten min for å få utdelt dagens valium. I dag fikk jeg med denne linken som jeg hadde tenkt å teste ut, men siden jeg måtte skrive under på så mange tillatelser som jeg ikke skjønte noe av så gadd jeg ikke allikevel. Jeg er jo så fin så meg var det ikke noe poeng i å pynte opp og når jeg tenker meg om så trenger jo strengt tatt ikke guttene mine noen dragulator for å pynte seg heller.

De klarer det nemlig helt fint på egen hånd.

(og jeg har autostart på musikken min bare for å plage dere -men det er en fin sang da )

(dessuten så kan dere jo bare slå den av!)

Oppdatert 17 mars: Nå må dere slå musikken på..CC Cowboys Engel.  Veldig fin.

… ikke fordi jeg er søvnløs, det er trangt, ukomfortabelt eller fordi jeg ligger å grubler på livets trivialiteter…
… ikke fordi jeg tenker på vonde ting eller fordi jeg er sliten eller utmattet…
-men fordi jeg er så ufattelig, overveldendes og ubeskrivelig tvers igjennom…

Lykkelig

Fin fredag alle i hop

Skallepær er nå 9 mnd.  Han fikk sin først tann den 20. januar i år.  Nå, litt over mnd etterpå stikker det to små hvite melketenner opp i underkjeven og han er forlengst blitt en dreven tannpusser. Han har også nylig lært seg å sette seg opp ved egen hjelp og som om ikke det var nok har oppdaget at han kan stå på alle fire!  Det er kult.  Nå er det nok ikke lenge før han krabber rundt her. Tenk  -i løpet av sommeren vil han begynne å gå! Han er selvfølgelig en skikkelig smarting og han prater allerede med noen ord.  For eksempel så kan han si både mamma, ei ei ei ei ei ei ei ei, se, ade (hadet) og atha (natta).

Fine gutten vår

Om jeg for eksempel vil at barna mine skal tro på feer, eller grønne kuer for den saks skyld,  så forteller jeg de hver eneste dag om dette.  La oss i dette eksempelet velge feer.   Jeg forteller de faktaopplysninger som for eksempel at en fe blir til hver gang en baby ler for første gang og at en fe dør hver gang noen sier at de ikke tror på feer.  Jeg forteller at hver gang er bjelle ringer får en fe vingene sine, og at vi har forskjellige feer for forskjellige oppgaver.  Jeg lærer dem om hvordan feene hjelper oss med alt i livet om vi bare behandler dem riktig og oppfører oss på en bestemt måte.  Jeg lærer dem om hvordan de kan be om hjelp fra feene ved å utføre bestemte ritualer, og jeg lærer dem selvfølgelig også hvor galt det kan gå om man ikke behandler feene på en bestemt måte osv osv.  Dette gjør jeg hver eneste dag, hele tiden, fra barnet er født.  Til slutt er dette blitt en sannhet i barnets virkelighet som vil prege dem for resten av livet på den ene eller andre måten. 

Det er et enormt ansvar å ta hånd om et bitte lite menneske.  Vi oppdrar ikke barn, men voksne mennesker som en dag skal ut å bidra med noe positivt i det samfunnet vi lever i,  i verden.  Dêt tror jeg det er mange som glemmer på veien.

Vi ønsker alle å påvirke barna våre i den retningen og med de verdier som vi mener er de beste, og vi har alle våre ideèr, preferanser og overbevisninger for hva dêt er.  Min sannhet er toleranse, respekt, nestekjærlighet og likeverd for alle mennesker.  Jeg er selvfølgelig overbevist om at min tro er den rette og fordi jeg prøver påvirker barna mine etter denne overbevisningen vil den også bli en del av deres sannhet i deres virkelighet og de igjen vil føre min overbevisning videre til sine barn. 

I alle fall om jeg hjernevasker dem godt nok…

Dette er et eksempel på èn verdi jeg ønsker at barna mine skal ha i ryggmargen:

Vi er alle i den samme familien, vi er ett, som navene ut fra et hjul, forent.

Størst av alt er kjærligheten.

God Morsdag til alle mammaer der ute

Jeg anser meg selv som smartere enn de fleste og jeg mener bestemt at om bare alle hadde hatt et ørlite snev av mitt intellekt så hadde verden vert et mye bedre sted for oss alle   (tulla..i alle fall litt…)   Når man er så smart som meg så er det jaggu ikke noe rart at man kommer opp med slike glimrende ideèr som denne heller!  Hør bare her!

Skallepær, dvs baby, er en skikkelig natterangler, og jeg holder bokstavelig talt på å miste vettet grunnet mangelen på søvn. Det er ikke det at han er våken og skriker, han er bare våken. Veldig våken! Våken og pratesjuk og han SKAL underholdes. For et par dager siden syntes han det var passelig å sovne rundt halv fem på morgenkvisten. Dagen etter tok han kvelden litt tidligere, halv tre og i går var den faktisk bare halv to da han fant det passelig å ta kvelden. Slik har det vært nå i ukevis og jeg er nær ved å rakne i sømmene. To-fire timers søvn i døgnet er ikke nok og jeg merker at det begynner å gå på helsa løs for alle og enhver i familien. En sur og utslitt mamma gagner nemlig ingen.

Etter å ha prøvd de triksene jeg hadde i boken for å få babyer til å sove om natten, som dere skjønner uten hell, kom jeg derfor på den glimrende ideèn at Skallepær helt sikkert kom til å sove rundt om jeg bare begynte å gi han en flaske morsmelkerstatning ved leggetid, som jeg har bestemt er klokka 23.00.

Av en eller annen grunn så har jeg da altså fått for meg at han, bare ved hjelp av en flaske med litt morsmelkerstatning, helt sikkert kom til å sove fra 23.00 til 07.00, hvilket ville bety tilstrekkelig med søvn for meg som igjen vil føre til bedre klima i hele familien.  Med andre ord -kun positive ringvirkninger ut av dette fantastiske prosjektet.  Jeg var faktisk så overbevist om dette at jeg for et par dager siden durte til butikken og kjøpte ganske mange kartonger med ferdigblandet nan, flasker, smokker osv.

Etter kveldstellet i går kveld satte jeg meg derfor blid og fornøyd ned i sofaen med Skallepær på den ene armen og en flaske lunken nan i den andre. Han på sin side stirret mistenksomt på meg mens han med en bekymret mine undersøkte flasken inngående. Men tror du han ville ha? NEIDA! Det var host og hark og isj og æsj! Og jeg kan ikke akkurat klandre han heller, for fytti katta for noe beske fæle greier. Det lukta jo til og med mjølkefjøs av skvipet. Jeg prøvde å late som ingenting og han smakte riktignok et par-tre slurker mens han grinte på nesen og viste tydelig med hele seg at “dette var IKKE godt mamma“. Ikke visste han riktig hvordan han skulle suge på flasken heller.

Når jeg sitter her i dag og tenker på det, blir jeg helt flau på egne vegne. For hvordan i all verden kunne jeg komme på den usannsynlige tåpelige ideèn om at Skallepær ville sove en hel natt bare pga en flaske morsmelkerstatning, og enda verre, hva i all verden fikk meg til å tro at han ville like det sånn umiddelbart når han er vant til å få pupp og bare pupp i snart 7 måneder? Ikke er han våken om nettene fordi han er sulten heller.  Nå tror jeg rett og slett han rangler om natta bare fordi han er en gjenfødt sjel fra det glade sytti tall.  Han er en sjel fra  boogie nights…en skikkelig rock’n rolla!

Måtte G*D forby!Huff av meg!

Men han er jo veeldig søt da

Jeg er mildt sagt opprørt over meg selv som kunne komme på noe slikt. Hvor dum går det an å bli lissom? Noe så pinlig.  Jeg får skylde på at det er søvnmangelen som gjør meg så dum.

Du kan lese om hvor farlig søvnmangel er her og her.

Jeg liker slike lørdager som dette

Nå skal jeg begynne å putte unger til køys. Vaske hender og pusse tenner, lese, synge, kose og nusse og be vår aftenbønn. Mens jeg gjør det ønsker jeg at en god fe har ryddet kjøkkenet, brettet klesvasken og ryddet stua for meg…

Det tar noen timer før mor får kvelden for seg selv…

Etterpå tok vi en kattevask

Men da han kom tilbake, hadde han i hånden et helt knippe myrsniper som han hadde skutt.

”Au, au! Hvorfor skjøt du barna mine likevel da?” sa myrsnipa.
”Var det dine barn dette?” spurte skytteren – ”jeg skjøt de styggeste jeg fant, jeg.”
”Å ja!” svarte myrsnipa, ”vet du ikke at enhver synes best om sine barn?”

Anbefalt videre lesning her.

Det verste med å være mamma er ikke det at man aldri får tid til seg selv, kjæresten eller venner uten at man må ha med barna på den ene eller andre måten, at man ikke har tid til å gjøre hva man vil når man vil. Det verste med å være mamma er ikke at man plutselig må sette sine egne behov til siden eller at man alltid må sette barnas behov først.

Det verste med å være mamma er ikke å måtte tørke snørr, tårer, tiss, bæsj og spy. Det verste med å være mamma er ikke å konstant vasse i et lag av leiker og annet skrammel og dritt som til enhver tid ligger strødd utover. Det verste med å være mamma er heller ikke det permanente tonnet med klesvask på vaskerommet som aldri blir borte uansett hvor mye man vasker eller å bo et sted hvor alle møblene blir herpesert og ødelagt på grunn av feil og altfor hard bruk. Det verste med å være mamma er ikke at man må bruke alle pengene sine på mat og regninger og andre kjedelige ting. Det verste med å være mamma er ikke å måtte jobbe på kjøkkenet i mange timer hver dag for å lage mat eller å måtte bo sammen med late, utakknemlige, sure og muggene tenåringer som synes at alt og alle er dumme og teite hele tiden uansett hvor hyggelig man i virkeligheten har det.

Det verste med å være mamma det er å være redd.

Fra den dagen man blir mamma da blir man nemlig for første gang i sitt liv bekymret.
Man blir bekymret og redd.
Man blir redd for at man ikke skal klare å holde liv i den lille bløte bylten av kjærlighet. Man blir redd for alt det fæle som kan skje, for at barnet skal bli skadet, ødelagt eller enda værre…ikke overleve.
Hver dag, resten av livet, fram til den dagen man dør, så må man gå rundt å grue seg, være engstelig og redd for alt det fæle som kan skje med barna våre i den verden de skal ut å leve i. Det verste ved å være mamma er å elske noen så høyt og betingelsesløst at man er villig til å gjøre hva som helst for at dette menneske skal ha det best mulig. Det verste med å være mamma er å vite at om noe fælt skulle skje med dette menneske man har satt til verden så hadde man gått til grunne som menneske selv…det er det aller verste med å være mamma….

…barn er de hendene som vi griper himmelen med…

Det er vel ingen hemmelighet at å lese bøker for barn fremmer både språkforståelse, fantasi, kreativitet og kunnskap.

Bare hør her.

Min sønn på tre sitter sammen med meg og spiser frukt. Ananas er en klar favoritt, mens papaya ikke står like høyt i kurs. I det han tar papayabit nummer to, skjærer han en grimase og forklarer…”jeg tåler ikke sånn papay. Armene mine tåler det ikke. Mamma du skjønner det at da blir armene mine til sånne store englevinger også da flyyyyr jeg lang opp og bort. Da kan jeg bli borte fra deg. Så jeg tåler ikke sånn papay jeg mamma“

Hadde min lille elskling uttalt dette bare noen dager tidligere så kunne jeg nok gitt et annet svar enn det jeg gjorde på en bloggers spørsmål om hvordan man gror engelvinger…. :-)