… om natten … når jeg ligger i sengen … med treåringen og Skallepær inntil meg,  -og ved siden av hverandre…oppi sengen min … så hender det av og til at jeg gråter…

… ikke fordi jeg er søvnløs, det er trangt, ukomfortabelt eller fordi jeg ligger å grubler på livets trivialiteter…
… ikke fordi jeg tenker på vonde ting eller fordi jeg er sliten eller utmattet…
-men fordi jeg er så ufattelig, overveldendes og ubeskrivelig tvers igjennom…

Lykkelig

Fin fredag alle i hop

Egentlig så er det flere små, så dette er en liten oppsummering av de viktigste.

Skallepær er nå 9 mnd.  Han fikk sin først tann den 20. januar i år.  Nå, litt over mnd etterpå stikker det to små hvite melketenner opp i underkjeven og han er forlengst blitt en dreven tannpusser. Han har også nylig lært seg å sette seg opp ved egen hjelp og som om ikke det var nok har oppdaget at han kan stå på alle fire!  Det er kult.  Nå er det nok ikke lenge før han krabber rundt her. Tenk  -i løpet av sommeren vil han begynne å gå! Han er selvfølgelig en skikkelig smarting og han prater allerede med noen ord.  For eksempel så kan han si både mamma, ei ei ei ei ei ei ei ei, se, ade (hadet) og atha (natta).

Fine gutten vår

Jeg kan få barna mine til å tro på absolutt h v a s o m h e l s t. 
En ganske skremmende tanke egentlig, er det ikke?  Et nyfødt barn er på ingen måter et blankt ark, for gener og arv betyr mye, men barnet er fortsatt ikke født med holdninger og meninger.  Jeg kan ved hjelp av miljø, hvilke metoder jeg anvender i min omsorg , hvordan jeg velger å sosialisere  barnet osv osv prente inn de tankemønstrene jeg selv skulle finne for godt. 

Om jeg for eksempel vil at barna mine skal tro på feer, eller grønne kuer for den saks skyld,  så forteller jeg de hver eneste dag om dette.  La oss i dette eksempelet velge feer.   Jeg forteller de faktaopplysninger som for eksempel at en fe blir til hver gang en baby ler for første gang og at en fe dør hver gang noen sier at de ikke tror på feer.  Jeg forteller at hver gang er bjelle ringer får en fe vingene sine, og at vi har forskjellige feer for forskjellige oppgaver.  Jeg lærer dem om hvordan feene hjelper oss med alt i livet om vi bare behandler dem riktig og oppfører oss på en bestemt måte.  Jeg lærer dem om hvordan de kan be om hjelp fra feene ved å utføre bestemte ritualer, og jeg lærer dem selvfølgelig også hvor galt det kan gå om man ikke behandler feene på en bestemt måte osv osv.  Dette gjør jeg hver eneste dag, hele tiden, fra barnet er født.  Til slutt er dette blitt en sannhet i barnets virkelighet som vil prege dem for resten av livet på den ene eller andre måten. 

Det er et enormt ansvar å ta hånd om et bitte lite menneske.  Vi oppdrar ikke barn, men voksne mennesker som en dag skal ut å bidra med noe positivt i det samfunnet vi lever i,  i verden.  Dêt tror jeg det er mange som glemmer på veien.

Vi ønsker alle å påvirke barna våre i den retningen og med de verdier som vi mener er de beste, og vi har alle våre ideèr, preferanser og overbevisninger for hva dêt er.  Min sannhet er toleranse, respekt, nestekjærlighet og likeverd for alle mennesker.  Jeg er selvfølgelig overbevist om at min tro er den rette og fordi jeg prøver påvirker barna mine etter denne overbevisningen vil den også bli en del av deres sannhet i deres virkelighet og de igjen vil føre min overbevisning videre til sine barn. 

I alle fall om jeg hjernevasker dem godt nok…

Dette er et eksempel på èn verdi jeg ønsker at barna mine skal ha i ryggmargen:

Vi er alle i den samme familien, vi er ett, som navene ut fra et hjul, forent.

Størst av alt er kjærligheten.

God Morsdag til alle mammaer der ute

Jeg anser meg selv som smartere enn de fleste og jeg mener bestemt at om bare alle hadde hatt et ørlite snev av mitt intellekt så hadde verden vert et mye bedre sted for oss alle   (tulla..i alle fall litt…)   Når man er så smart som meg så er det jaggu ikke noe rart at man kommer opp med slike glimrende ideèr som denne heller!  Hør bare her!

Skallepær, dvs baby, er en skikkelig natterangler, og jeg holder bokstavelig talt på å miste vettet grunnet mangelen på søvn. Det er ikke det at han er våken og skriker, han er bare våken. Veldig våken! Våken og pratesjuk og han SKAL underholdes. For et par dager siden syntes han det var passelig å sovne rundt halv fem på morgenkvisten. Dagen etter tok han kvelden litt tidligere, halv tre og i går var den faktisk bare halv to da han fant det passelig å ta kvelden. Slik har det vært nå i ukevis og jeg er nær ved å rakne i sømmene. To-fire timers søvn i døgnet er ikke nok og jeg merker at det begynner å gå på helsa løs for alle og enhver i familien. En sur og utslitt mamma gagner nemlig ingen.

Etter å ha prøvd de triksene jeg hadde i boken for å få babyer til å sove om natten, som dere skjønner uten hell, kom jeg derfor på den glimrende ideèn at Skallepær helt sikkert kom til å sove rundt om jeg bare begynte å gi han en flaske morsmelkerstatning ved leggetid, som jeg har bestemt er klokka 23.00.

Av en eller annen grunn så har jeg da altså fått for meg at han, bare ved hjelp av en flaske med litt morsmelkerstatning, helt sikkert kom til å sove fra 23.00 til 07.00, hvilket ville bety tilstrekkelig med søvn for meg som igjen vil føre til bedre klima i hele familien.  Med andre ord -kun positive ringvirkninger ut av dette fantastiske prosjektet.  Jeg var faktisk så overbevist om dette at jeg for et par dager siden durte til butikken og kjøpte ganske mange kartonger med ferdigblandet nan, flasker, smokker osv.

Etter kveldstellet i går kveld satte jeg meg derfor blid og fornøyd ned i sofaen med Skallepær på den ene armen og en flaske lunken nan i den andre. Han på sin side stirret mistenksomt på meg mens han med en bekymret mine undersøkte flasken inngående. Men tror du han ville ha? NEIDA! Det var host og hark og isj og æsj! Og jeg kan ikke akkurat klandre han heller, for fytti katta for noe beske fæle greier. Det lukta jo til og med mjølkefjøs av skvipet. Jeg prøvde å late som ingenting og han smakte riktignok et par-tre slurker mens han grinte på nesen og viste tydelig med hele seg at “dette var IKKE godt mamma“. Ikke visste han riktig hvordan han skulle suge på flasken heller.

Når jeg sitter her i dag og tenker på det, blir jeg helt flau på egne vegne. For hvordan i all verden kunne jeg komme på den usannsynlige tåpelige ideèn om at Skallepær ville sove en hel natt bare pga en flaske morsmelkerstatning, og enda verre, hva i all verden fikk meg til å tro at han ville like det sånn umiddelbart når han er vant til å få pupp og bare pupp i snart 7 måneder? Ikke er han våken om nettene fordi han er sulten heller.  Nå tror jeg rett og slett han rangler om natta bare fordi han er en gjenfødt sjel fra det glade sytti tall.  Han er en sjel fra  boogie nights…en skikkelig rock’n rolla!

Måtte G*D forby!Huff av meg!

Men han er jo veeldig søt da

Jeg er mildt sagt opprørt over meg selv som kunne komme på noe slikt. Hvor dum går det an å bli lissom? Noe så pinlig.  Jeg får skylde på at det er søvnmangelen som gjør meg så dum.

Du kan lese om hvor farlig søvnmangel er her og her.

Lørdag og hjemme alene med barna. Ungene, noen av dem, har vært ute i høsten dagen lang. Vi andre leget deilig mat på kjøkkenet i sammen som vi alle hygget oss med rundt felles bord i ettermiddag.
Kos og hygge med mørke kroker og levende lys, lørdags snop og så se på en fin film i sammen. Det er så deilig å dra på tur sammen med ungene inn i fantasiens verden, særlig når vi kan se slike filmer som PJ Hogans Peter Pan fra 2003! Jeg har sett den mange mange ganger før, og jeg blir ikke lei. Jeg kommer helt sikkert til å se den mange ganger til. Jeg ELSKER slike filmer.

Jeg liker slike lørdager som dette

Nå skal jeg begynne å putte unger til køys. Vaske hender og pusse tenner, lese, synge, kose og nusse og be vår aftenbønn. Mens jeg gjør det ønsker jeg at en god fe har ryddet kjøkkenet, brettet klesvasken og ryddet stua for meg…

Det tar noen timer før mor får kvelden for seg selv…

I 6 mnd har lille vennen spist seg god og rund og deilig og mett fra mammas bryst. De siste to ukene har han vært veldig ivrig etter å få smake på vår mat ved middagsbordet, og han har til og med blitt sint når vi har tatt i fra han en brokkoli bit han har klart å knabbe til seg. Derfor syntes vi det nå var på tide å innføre litt fast føde i form av grøt. Skjønt introdusere? Han kunne fint ha spist hele porsjonen med det samme, men det turte jeg ikke å gi han, så han fikk noen skjeer, en 10-11 stk, som gikk ned på høykant og resten fikk storebror. Etterpå rapte han bli og fornøyd også var det full pupp igjen.
Ungen eier jo ikke magamål
 

Etterpå tok vi en kattevask

Det var engang en skytter som var ute i skogen. Så møtte han myrsnipa.
“Kjære deg, skyt ikke mine barn!” sa myrsnipa.
”Hva er det for noen som er dine barn da?” spurte skytteren.
”De vakreste barna som i skogen går, er mine.” svarte myrsnipa.
”Jeg får vel ikke skyte dem da.” sa skytteren.

Men da han kom tilbake, hadde han i hånden et helt knippe myrsniper som han hadde skutt.

”Au, au! Hvorfor skjøt du barna mine likevel da?” sa myrsnipa.
”Var det dine barn dette?” spurte skytteren – ”jeg skjøt de styggeste jeg fant, jeg.”
”Å ja!” svarte myrsnipa, ”vet du ikke at enhver synes best om sine barn?”

Anbefalt videre lesning her.

Det verste med å være mamma er ikke det at man aldri får tid til seg selv, kjæresten eller venner uten at man må ha med barna på den ene eller andre måten, at man ikke har tid til å gjøre hva man vil når man vil. Det verste med å være mamma er ikke at man plutselig må sette sine egne behov til siden eller at man alltid må sette barnas behov først.

Det verste med å være mamma er ikke å måtte tørke snørr, tårer, tiss, bæsj og spy. Det verste med å være mamma er ikke å konstant vasse i et lag av leiker og annet skrammel og dritt som til enhver tid ligger strødd utover. Det verste med å være mamma er heller ikke det permanente tonnet med klesvask på vaskerommet som aldri blir borte uansett hvor mye man vasker eller å bo et sted hvor alle møblene blir herpesert og ødelagt på grunn av feil og altfor hard bruk. Det verste med å være mamma er ikke at man må bruke alle pengene sine på mat og regninger og andre kjedelige ting. Det verste med å være mamma er ikke å måtte jobbe på kjøkkenet i mange timer hver dag for å lage mat eller å måtte bo sammen med late, utakknemlige, sure og muggene tenåringer som synes at alt og alle er dumme og teite hele tiden uansett hvor hyggelig man i virkeligheten har det.

Det verste med å være mamma det er å være redd.

Fra den dagen man blir mamma da blir man nemlig for første gang i sitt liv bekymret.
Man blir bekymret og redd.
Man blir redd for at man ikke skal klare å holde liv i den lille bløte bylten av kjærlighet. Man blir redd for alt det fæle som kan skje, for at barnet skal bli skadet, ødelagt eller enda værre…ikke overleve.
Hver dag, resten av livet, fram til den dagen man dør, så må man gå rundt å grue seg, være engstelig og redd for alt det fæle som kan skje med barna våre i den verden de skal ut å leve i. Det verste ved å være mamma er å elske noen så høyt og betingelsesløst at man er villig til å gjøre hva som helst for at dette menneske skal ha det best mulig. Det verste med å være mamma er å vite at om noe fælt skulle skje med dette menneske man har satt til verden så hadde man gått til grunne som menneske selv…det er det aller verste med å være mamma….

…barn er de hendene som vi griper himmelen med…

I dag vil jeg bare dele denne lille snutten.

Barna mine (JEG) har nå vært mer eller mindre sammenhengende medlem i Go’boken over en periode på 15 år.  Go`boken er da altså en bokklubb for barn hvor man får bøker tilpasset banets alder og utviklingstrinn helt fra det er nyfødt og frem til skolestart. Siden jeg har barn i alderen 0-15 år har denne medlemsperioden på en måte aldri tatt slutt. I tillegg til å være medlem i denne klubben har barna mine (JEG) også en rekke andre medlemskap i diverse bokklubber rundt om kring. Det sier seg på en måte selv at jeg derfor må være relativt fornøyd med medlemskapet.  Som en følge av dette har vi i vårt hus mange bøker.  Veldig mange bøker. Men det var ikke det jeg skulle fortelle om nå. Med disse bokpakkene fra Go’boken følger det alltid med et lite hefte som heter Go’nytt. Dette lille magasinet inneholder lettlest og nyttig innformasjon om barns utvikling, språk, lesing o.l. Til min store begeistring leser min mann dette magasinet fast, og det uoppfordret. Og det skal jeg si dere er ganske så utrolig for en mann som vanligvis ikke leser stort annet enn biltema kataloger og til nøds hva som står bak på melkekartongen. Så selv om vi i vår familie strengt tatt ikke trenger flere bøker enn de 2-3000 vi allerede har, kommer jeg aldri til å melde med ut av denne bokklubben ene og alene fordi den sørger for at min kjære mann leser noe med nytteverdi utover det å kunne hele varesortimentet til biltema på rams.

Det er vel ingen hemmelighet at å lese bøker for barn fremmer både språkforståelse, fantasi, kreativitet og kunnskap.

Bare hør her.

Min sønn på tre sitter sammen med meg og spiser frukt. Ananas er en klar favoritt, mens papaya ikke står like høyt i kurs. I det han tar papayabit nummer to, skjærer han en grimase og forklarer…”jeg tåler ikke sånn papay. Armene mine tåler det ikke. Mamma du skjønner det at da blir armene mine til sånne store englevinger også da flyyyyr jeg lang opp og bort. Da kan jeg bli borte fra deg. Så jeg tåler ikke sånn papay jeg mamma“

Hadde min lille elskling uttalt dette bare noen dager tidligere så kunne jeg nok gitt et annet svar enn det jeg gjorde på en bloggers spørsmål om hvordan man gror engelvinger…. :-)

I dag har jeg og minsten vært hos fysioterapeut på helsestasjonen. Alt var i sin skjønneste orden og vidunderet var selvfølgelig langt forut sin tid :-)
7990 gram og 68 cm lang.
Til sammenligning var hans bror,
El chaparro 
10370 gram og 75 cm lang ved samme alder, og  litt tregere i sin motoriske utvikling grunnet veldig liten muskelmasse i forhold til  kroppsmasse.   I en alder av nå 3 år er imidlertid muskelmassen perfekt tilpasset kroppsmassen og han kan slå en hvilken som helst førsteklassing i både kråkestuping og  jamfothopping.  Jeg må innrømme at jeg er skikkelig misunnelig på hans evne til å mestre ulike bevegelsesferdigheter under vekslende vilkår.  Det er rett og slett imponerende hva han kan gjøre med kroppen sin!  Jeg har gjort mange og iherdige forsøk på å klare å følge alle hans krumspring i løpet av en dag men har gang på gang måtte innse at mine motoriske ferdigheter dessverre kommer til kort.  Enn så lenge har jeg heldigvis et lite forsprang på minsten.  I følge fysioterapeuten er det imidlertid bare et spørsmål om tid før også han har passert meg hva gjelder bevegelighet og motoriske ferdigheter.  Dette lover ikke godt for min fremtid da jeg jo har mange år igjen som småbarn/fjortis mor hvor det er absolutt nødvendig at jeg er deltagende både fysisk og inellektuelt.  Alle veit jo at  aktivitet utvikler hjernen mens passivitet svekker den.  Dette faktum er for meg svært urovekkende da jeg er smertelig klar over at jeg stort sett har liggi på latsiden og/eller sitti på rævva i de siste  fem åra.  La oss kysse fingrende og håpe at det kognitive ikke svikter helt før alle barna har kommet seg vel gjennom fjortistiden (18-28)

P.S forøvrig er jeg usikker på om jeg bør lagre denne post under “hverdagslig” eller i “kroppen”…