I dag har jeg vært hos gynekologen.

Det ble tatt en celleprøve av livmoren min i fjor, på den obligatoriske seks ukers kontrollen man helst må gjennom etter at man har født, som ikke var helt bra. Dette er ganske vanlig at cellene ser litt annerledes ut, og det trenger slettes ikke å bety noen ting, men man må da altså ta en ny prøve straks kroppen er i farta igjen med mensen og alt det der sånn for sikkerhets skyld.

Siden jeg er middels hardt angrepet av hypokondri går jeg helst ikke til legen. Jeg har derfor ventet i det lengste med denne undersøkelsen. Men nå har jeg da endelig fått somlet meg til å dra en time til legen for å fått tatt denne prøven på nytt.

Jeg synes at det å måtte gå til gynekolog er noe av det mest ukomfortable og pinligste av alle nødvendigheter som jeg må gjøre i dette livet. 

For det første så må man ligge på utstilling i en slik stol:

Når man så har kravlet seg opp i denne monsterstolen så slåes det på flombelysningen som siktes inn med omhyggelig presisjon rett imot det aller helligste…

Deretter blir man jekket opp med en slik en;

Før de undersøker deg grundig med alskens ubehagelig utstyr og remedier…

Det hele er både flaut, pinlig, ubehagelig og til dels vondt!

Men det må gjøres og heldigvis er det relativt fort gjort.

I dag var det derimot dobbelt så flaut som ellers. I dag ble jeg nemlig (u) frivillig brukt som opplæringsobjekt for turnuskandidaten. Legen min spurte meg riktignok først om det var greit at studenten fikk være med å se på… og det syntes jeg selvfølgelig ikke.  Til tross for dette klarer jeg allikevel, og det mot min egen vilje, å svare “JA” , selv om min indre stemme sa absolutt NOOOO WAAAY!  (-og jeg angret vilt på at jeg i det hele tatt hadde stått opp denne dagen fra det eksakte sekund legen stilte meg spørsmålet og  før det øyeblikket jeg hørte min egen stemme svare ja med den aller størst selvfølgelighet)

  “JA! -det er greit det” 

Er det mulig lissåm? Duste kjærring! (meg altså)

Vel, jeg fikk om ikke annet en meget inngående og omfattende undersøkelse i dag da denne ferskingen selvfølgelig trengte grundig opplæring i ABSOLUTT ALT…

Koser du deg hos gynekologen din?

(jeg har lært at man alltid må ha et spørsmål på slutten av bloggpostene sine om man vil være en kul blogger…så fra og med nå av vil jeg prøve på det.  )

Jeg har vært litt nedfor i det siste…nedfor og sliten etter alle strabasene i sommer og en del andre ting som jeg ikke ønsker å dele her. I tillegg så har premenstruelle spenninger denne uken forårsaket uvær med den ene kortsluttningen etter den andre og alt har virkelig vært bortimot uutholdbart.  Jeg har ikke hatt lyst til å blogge. Eller dvs, jeg har hatt lyst til å blogge, men jeg har ikke orket å sette meg ned foran PC’n min (SOM JEG HATER OVER ALT PÅ JORD!!!) og skrive om noe som helst, enda jeg har hatt mange gode historier på lur.  Jeg har igrunn alltid det…historier som jeg har lyst til å skrive ned, men siden jeg er en mamma, og bare en mamma, så er det jo så grusomt strenge restriksjoner på hvordan man får lov til å ordlegge og uttrykke seg i dette mediet, at halve moroa på mange måter blir borte for meg.  Når man er mor så er det nemlig liksom ikke lov til å skrive i de vendingene man vil fordi det er jo så mange hensyn man må ta i forhold til disse barna. Selvfølgelig.
Dessuten, så kan det kan jo visstnok få, måtte Gud forby, uante negative konsekvenser for både meg, barna og øvrige familie om jeg f.eks skulle finne på å skrive noe sånt som at mitt autistiske barn, som også har epilepsi, får lov  til å spille dataspill til krampa tar ho…

Folk har jo for pokker ikke humor heller.

Mannen min forsøkte så godt han kan og muntre meg opp i helgen. Se filmen. Han var litt seint ute siden jeg rakk å få mensen akkurat i tide til fredagen…men tanken var jo i alle fall god da, og som vi alle veit; det er jo tanken som teller? Personlig er jeg av en annet oppfatning.  Jeg mener det ikke er så mye selve tanken som teller men handlingen man gjør etter at man har tenkt… Ja ja…proppen gikk uansett på fredag og lufta er ute av ballongen. Humøret er betraktelig bedre.   Jeg kan nå se fram til ei uke med ekstra bleieutgifter og hyppige sengeskift før mine fjorten dager med stabiliserte hormon nivåer inntreffer og sørger for at jeg får livet sånn nogenlunde på skinner igjen så jeg blir ladet og mentalt klar til min neste runde med PMS.  En evighetskarusell.  For et vidunderlig liv.

En gang la jeg ut et bilde av en mann som hadde fisket en kjempe fisk…venstre klikk HER!  Det vakke mannen min det heller selv om det var noen som trodde det…

Jeg ble sittende og tenke på store og viktig ting og tankene mine vandret som en følge av det tilbake til i fjor høst hvor jeg skrev dette brevet til support der domenet mitt ligger på hotell.  Fra det igjen vandret tankene mine videre til denne pms befengte posten hvor jeg i sin tid postet dette fantastiske bildet av meg selv.  Og som en følge av denne tankerekken skjønte jeg plutselig hvorfor jeg IGJEN har det trøblete om dagen. 

Alle veit jo hvordan det blir i heimen når mammaen ikke henger helt på greip,

for humør er jo som kjent veldig smittsomt.

Se bare på Skallepær!

Fra wikipedia sakser jeg følgende:

Kvinner som har betydelige problemer med PMS kan ha mange forskjellige symptomer og alvorlighetsgraden på disse symptomene vil variere. Eksempler på symptomer kan være depresjon, skyldfølelse, angst, humørsvininger, sinne, nedsatt konsentrasjon eller interesse, utmattelse, økt appetitt, søvnvansker, smerter, hodepine, kramper, ømme bryster og nedsatt koordinasjon. For å fylle kriteriene til et alvorlig premenstruelt syndrom skal kvinnen være plaget av minst fem symptomer, hvorav minst ett symptom skal være psykisk

Så langt jeg kan se har jeg ALLE symptomene og enda noen til. Som om ikke det var nok blir jeg også IRRITERT, FRUSTRERT OG SINT for at jeg i det hele tatt blir så sippete og deppa. For ei sutrekjerring jeg er! Jeg prøver å ignorere hele greia men det er helt umulig!  Kilde til enda mer frustrasjon.  Og det er jo selvfølgelig MANNEN sin skyld alt sammen, da det jo helt klart er han som provoserer frem atferden min ved å være sitt vante ufølsomme seg!
Det må da kunne gå an å bli kvitt dette? Ja altså ikke mannen men PMS’n.  For dette finner jeg meg absolutt ikke i. Bli tulla med sånn à gitt, av en gjeng bråkete hormoner? Det er virkelig veldig plagsomt når PMS’n herjer som værst.  Heldigvis så veit jeg jo at det er over på noen dager, men jeg  ORKER ikke ha det sånn.  Det blir jo fryktelig utrivelig for meg og de rundt meg. 
Det er så mye bedre å være stabil og i flyyyyyt.

Gode råd taes derfor  i mot med takk, og med dette setter jeg meg selv i karantene og kryper under dyna og blir der til det hele går over så bloggast vi når jeg ikke tar til tårene for den minste lille ting, synes synd på meg selv, er sinna og ukoordinert lenger.  Om en time eller i morgen for eksempel.  Humøret skifter jo for hvert minutt som går.

Fiiin Fredag til alle sammen

Gutter er noe for seg sjæl.  De som sier noe annet veit ikke hva de snakker om, det er min erfaring og min mening.  Gutter griser og roter og kliner og samler på og drar med seg all slags skrammel og elendigheter.  For det meste synes jeg dette er bare skjønt, nusselig, sjarmerende og alt det der, MEN da 8 åringen kom hjem med nye kjæledyr her for noen dager siden ble jeg ikke akkurat overbegeistret…

Han prøvde seg på det samme for et par-tre år siden, men han måtte kvitte seg med dem umiddelbart den gangen også.  Denne gangen hadde han samlet sammen en hel liten familie og de var i ferd med å bli så mange at det bare var et spørsmål om tid før de hadde omplassert seg selv. 

Det er ikke alle dyr som egner seg for omplassering.  Disse gjør ikke det, derfor blir de alltid avlivet…med en dødelig dose gift!

For å skåne guttungen mest mulig gjorde jeg det på den mest humane måten, nemlig ved hjelp av barbermaskin, skamklipping og støvsuger.

Resultatet ser dere her:

Heldigvis hadde han ikke rukket å omplassere noen av eklingen enda…for LUS er EKKELT og jeg synes ikke de fortjener livets rett.  Men jeg hadde ikke lyst til å helle gift i hue på guttungen så lenge det finnes andre metoder å bli kvitt dem på som er både mer humane og miljøvennlige.  Selv om det jo kanskje var litt kjipt å få sommersveisen sånn rett før 17 mai… Vi jentene hadde ikke lyst til å få sommersveisen riktig ennå så vi tok en HEDRIN kur sånn for sikkerhets skyld.  Man skal jo egentlig ikke ta lusekur om man ikke har lus, men Hedrin er jo ikke GIFT, så den kan vel ikke lusa bli resistens mot?  Og jeg bare visste at det var en grunn til at Skallepær knapt har produsert et eneste skikkelig hårstrå i sitt første leveår…han ville ikke ha lus.  Så åpenbart og selvfølgelig, og dumme meg som ikke så sammenhengen før nå.  Smarte unger jeg har…

Visste du at du kan ha lus i håret uten å merke det?

 
Det er derfor man skal gre seg med lusekam regelmessig, helst en gang i mnd. Hadde alle giddi å gjort det så hadde vi ikke hatt problemer med lus. Nå er det jo omtrent permanent lusevarsel på skolene året rundt, og man blir oppfordret til å sjekke ungene regelmessig. Det er ikke nok å titte, man må gre med lusekam! Vi har fem unger og vi lusesjekker alle ca. en gang i mnd, selv om vi fra mars av har vært litt slepphendte med luse sjekken da vi trodde høysesongen var over for denne gang.  Der gikk vi fem på gitt! Og hva hjelper det om vi er nøye med å sjekke ungene våre når ikke ALLE andre er det?  Men det er klart, at når jenter helt ned i sju års alder bruker hair extensions så blir det litt vanskelig umulig å gre håret regelmessig med lusekam!   Pga den oppståtte situasjonen blir det nå ukentlig lusesjekk i vårt hus en stund fremover så nå skal jeg ut på trappa og lusegre håret mitt, og det tar tid med så mye og langt hår som jeg har.  Heldigvis har jeg ikke løshår, så kammen med fine tagger går lett gjennom selv om jeg kommer til å se ut som en hulder med frusete og elektrisk hår når jeg er ferdig.   Ahhh…livet er skjønt. 

Gjør et lusesøk på nett og bli forskrekket!

ÆSJ ASSÅ!

P.s Tynne jenter,  med ‘løshår’, silikonpupper og hvite tenner (les: glam modeller) har garantert lus!  Det er jeg HELT sikker på…siden de får jo ALDRI gredd seg med lusekam… 

he-he    

Denne posten er på en måte blitt til pga et spørsmål som Bluefairy stilte på bloggen sin:

Er mennesket egentlig monogamt? Når ble vi egentlig monogame?

Dette er et hjerte:

Her finner du ikke kjærlighet. Hjertet er en muskel, viss oppgave er å pumpe blod gjennom sirkulasjonssystemet vårt.

Dette er en hjerne:

Hjernen har, i motsetning til hjertet, langt flere oppgaver og er mye mer spennende.  Skal man lete etter svaret på kjærligheten så er det hêr man skal grave.  Hjernen er hovedorganet i nervesystemet vårt og er lokalisert i hodeskallen. Hjernen er organet for tanke, tale og følelser. Dens viktigste oppgave hos mennesket, som hos dyr, er å være kroppens kontrollsenter. Hjernen er egentlig bare en klump med celler men fordi de snakker sammen får vi slike rare ting som personlighet, tanker, bevissthet, hukommelse osv.

Slik ser den kjemiske bindingene til Oxytocin ut: Ekstremt kort fortalt er oxytocin nøkkelhormonet for parbinding. (Det finnes fler, men dette hormonet har vel kanskje ganske mange hørt om før?) I den biologiske ordboka defineres monogam som parbinding over lengre tid.

Hos mennesker så veit man så langt at det er fire små områder i hjernen som forskerne sier danner en “krets av kjærlighet.” Disse er det ventrale tegmantale området (VTA), nucleus accumbens, ventral pallium og raphe nukleus.  Søk det opp på nett.
VTA er det viktigste området. VTA systemet er en del av belønnings systemet i hjernen vår. Det er celler der som produserer dopamin og sender det til forskjellige steder i hjernen vår.
Denne delen av systemet blir aktivert fordi den viktigste oppgaven til oss mennesker, enten vi liker det eller ei, er nemlig det å parre seg med en partner og dermed få spre sitt eget DNA.  Altså den styrende mekanismen er reproduktiv suksess. 

Kjærlighet virker kjemisk i hjernen som narkotika hos en narkoman. Det er en vidunderlig avhengighet når det går bra, men kan være en destruktiv og ødeleggende avhengighet når det går dårlig. Mennesker dreper jo faktisk for kjærlighet. At man kobler kjærligheten til avhengighet og narkotikamisbruk høres forferdelig ut, men vi er satt sammen slik bla av den grunn at det skal holde oss i sammen slik at avkommet har bedre sjanse for overlevelse.  Foreldreinvestering.

Noen ganger holder det oss ikke sammen.  Forskere  har bla studert hjernen til de med kjærlighetssorg og fant aktivitet i nukleus accumbens, hvilket er et område som er enda sterkere forbundet med avhengighet.  Disse menneskene viste flere likhetstrekk med kokainmisbrukere og hvordan hjernen oppfører seg når de trenger dop men ikke får det.

Det finnes genetiske variasjoner på hvordan ulike hormoner og reseptorer i hjernen fungerer. Blant annet finnes det en variasjon hos promiskuøse menn, altså menn som ikke er monogame.  Disse mennene blir lavere rangert på en emosjonell tilknytnings skala, de har flere ekteskapelige problemer, og deres hustruer hadde flere bekymringer rundt mennenes tilknytning i forholdet.  Er det ikke rart?  At vi er så like og samtidig forskjellige?

Dette alene forklarer jo selvfølgelig ikke hvorfor mennesker danner par. Bildet er mye mer komplekst og sammensatt enn som så.
Men slik forklares romantisk kjærlighet ved biologi og man finner den bla ved hjelp av hjernescanning, hormoner og genetikk, og vi kommer jo ikke unna vår allmektige hjerne for å si det sånn…

Skal man holde liv i forholdet er det viktig å holde kjærlighest kretser tent og la kjemikaliene flyte fritt.  For å få til det må man selv delta i virkemåten som stimulerer frigjøringen av disse molekylene.

Først og fremst så må man jo etablere et liv og en tilværelse som man ønsker å leve i.  Er man i et forhold så er der jo helt klart en fordel at begge parter ønsker det samme ut av dette forholdet.   Ellers vil jo samlivet naturlig nok relativt fort gå på tverke.

Det beste rådet for et kjærlighetsfylt og vidunderlig  forhold

(om det er dêt man vil ha vel og merke)

er :

Klem, kyss, vær intime og ha masse sex! -med hverandre. 

Hjernen liker det og du føler deg bra!

Vi mennesker liker å tro.  Vi liker å tro på ånd og sjel, “mitt livs kjærlighet”, sjelevenner, skjebnen osv.  Vi liker å tro på noe større enn oss selv, men om vi ser bort i fra alt annet, glemmer sosialt betingede aspekter og bare forholder oss til det biologiske kan det da kanskje være sånn at mennesker som er like forelska etter 20 års samliv har en annen genetisk, kjemisk sammensatt og  hormonell celleklump under topplokket en de som flyr fra den ene til den andre.  Er det sånn at det er fordi de holder kjemikaliene i konstant flyt og hjernen dermed belønner de med en konstant følelse av tilfredshet og lykke at de forblir i livslange forhold?

? 

Konklusjon: man skal ikke kimse av kjemi!

Evolusjonær biologi, atferdsøkologi, kjemi er gøy eller hva?

De fleste mennesker lever, pr. biologisk definisjon, i monogame forhold , men ca. 2/3 av samfunn praktiserer polygyny.  Tre samfunn praktiserer polyandri.   Ikke spør meg om kilder, jeg har det i hodet mitt, men dere sitter foran verden største bibliotek så det skulle være mulig å lese seg til både det ene og det andre?  Kanskje alt jeg har skrevet bare er sludder og pølsevev?  Hvem vet? 

Til slutt vil jeg bare opplyse om at det går veldig mange fine programmer på Discovery

(Unnskyld meg, men jeg gadd ikke lese korrektur, posten var ALTFOR lang a gitt.  Jeg kan uansett  ikke rettskrivningsreglene   )

Se hvordan Shonglap-jentene lærer om flerkoneri her.

Jeg vil bare ønske alle en super fin fredag, og helg!

Spesielt deg kjære mannen min.

 Jeg elsker deg

Bloggast til uka

…2-3 dager før skal du barebere pungen og helt opp til roten av penis…
(dette er en link)

(for alle de som lurte på hvorfor sykehus ikke gjør dette….å vaske seg med sprit når man er nybarbert…det svir.  Ikke litt, men mye!)

I forbindelse med et kirurgisk inngrep som jeg ikke skal gå nærmere inn på her av hensynet til min mann…, - har min bedre halvdel mottat en rekke instruksjoner han må utføre før behandlingen.

Her følger et kort utdrag fra instruksjonene:

“… 2-3 dager før…skal du barbere pungen og helt opp til roten av penis…”

Min første reaksjon var; “ENDELIG!”  Hans første reaksjon skal jeg ikke utdype her.

Dere tenker kanskje at det ikke er noe spesielt med det, men for min mann er dette svært traumatisk.
Altså ikke selve inngrepet, men forberedelsene han må gjøre før operasjonen.

Det der med å:

“…barbere pungen og helt opp til roten av penis…”.

Dêt er traumatisk for mannen min.

Det eneste stedet på kroppen han har brukt høvel før (på seg selv) er vel i ansiktet, for ifølge han har nemlig ekte menn hår på balla! Nå har han gnåla om dette her i ukevis, ja faktisk helt siden han fikk brevet. Jeg har foreslått at han jo godt kan bestille seg en time hos en intimbarberer, men det er jo klart at han er jo” ..ihvertfall ikke homo heller…” så det er jo helt uaktuelt.  Så da får han vel bare knote med det sjæl…?

-ellers kan jo alltids jêg tre til med en hjelpende hånd?

Glattbarbert skritt eller hårete og fritt?

Advarer mot intimbarbering

Ja, bokstavelig talt så var det nøyaktig det han gjorde.  Han humra og lo der han satt bak meg og knipsa i vei og jeg skjønte ikke at jeg hadde blitt lurt før det var for seint! ”Løft opp genser’n, dra ned buksa bare litt til, dette blir bra, nydelig, sånn ja….” osv osv, slik holdt han på, og i god tro lot jeg meg rive med.

Her, uten skam, er resulatet av vår photoshoot:

Det han egentlig skulle var å ta bilder av mitt ustelte og sjuskete hår som verken har sett hårbørste, shampoo, balsam,eller vann på noen dager…jeg har ikke klippet det siden august 2008, og jeg har ikke farget det siden, hold dere fast, januar 2006!(fordi det skal man ikke gjøre når man er gravid/ammer, og jeg har stort sett vært/gjort det siden 2006, er det rart jeg er bitte litt frustrert inneimellom/titt og ofte)  Jeg skulle ta bilder av håret fordi jeg har tenkt meg en tur til frisøren om ikke så lenge, og jeg hadde tenkt å dokumentere før/etter, for slikt er jo viktig når man skriver blogg har jeg skjønt.  Dessuten hadde jeg tenkt å skryte av at jeg blir 37 år ganske snart og jeg har fortsatt NULL grå hår!  Det er stas altså, siden flesteparten av de jentene jeg kjenner på min alder og rundt omkring har MASSE grå hår

SMS fra min mann:

Kjære vakre pene snille kona mi.

Du er feit og fin og jeg er glad du er min. 

Å gå ned 10 kg på en mnd  høres jo helt utrolig ut, og nesten for godt til å være sant eller hva? - men det er faktiskt helt sant at jeg har planlagt at jeg skal bli slank og fin snarest.  Jeg skal nemlig  ned 40 kg innen mai.  Hvor realistisk målet mitt er kan vel kanskje diskuteres, men det burde vel være mulig?

I alle fall innen mai 2011? 2012?

Av forskjellig grunner
(èn av dem kan du lese om her)
ser jeg nå ut omtrent som dette:

Og jeg vil gjerne tilbake til dette:

Fast bestemt på å nå målet mitt startet jeg derfor dagen i dag i kjent stil med en neve potetgull, resten av colaen fra i går kveld samt 4 blingser rivierabrød med smør og nugatti.

Mitt aller største problem er at jeg ikke liker mat.  Jeg er så nøye med hva ungene putter i munnen men med meg selv så er det liksom ikke så farlig.

Jeg kommer meg ikke ut av huset uten å måtte drasse med ALLE barna, og da synes jeg det er litt tungvint å dra på steder hvor mennesker samles for trene sine legemer.

Jeg har defekt rygg som hindrer meg i min livsutfoldelse.

Jeg trenger et kraftig spark bak!

HJELP!

p.s Jeg syntes jeg var feit når jeg var 30 år også, og jeg var ofte skamfull for kroppen min, men når jeg ser på de bildene nå så var jeg jo igrunnen kjempefin. 

Hvordan i all verden skal jeg klare dette?

Jesper Juul er en dansk familieterapeut som på mange måter har blitt selve orakelt hva gjelder barneoppdragelse her i Skandinavia. Han er nok mest kjent for boken Ditt kompetente barn og i de senere årene som spaltist i et par store Norske Aviser. For mange år siden, da jeg utdannet meg som førskolelærer, var Jesper Juul HOT, og boken hans var nærmest som for vår bibel å regne. Jeg har også hatt fornøyelsen av å ha deltatt på et par forelesninger med helten.  For en liten tid tilbake skrev han denne artikkelen i Magasinet om sengevæting og jeg må si jeg hevet et aldri så lite øyenbryn da jeg leste gjennom den

Ukritisk har jeg svelget de fleste utspill og utsang fra min store helt med hud og hår, men når han sier at et barn selv må ta ansvar for hvor, når og hvordan det skal tisse uten engang å nevne at dette feks kan henge sammen med forsinket modning  i blærekontrollmekanismene, feil i nyrene eller urinsystemet m.m da merker jeg at jeg reagerer en smule negativt.  Sengevæting kalles enurese, og man skiller mellom sekundær og primær enurese.  Primær enurese skyldes umodenhet i den delen av hjernen som regulerer blærefunksjonen, og det er mye som tyder på at det er arvelig da over 70% av barn med primær enurese har foreldre som har hatt samme problem. Barn som tisser i sengen om natten skal derfor alltid utredes hos barnelege med spesialitet innenfor området for å utelukke infeksjoner eller andre medisinske/organiske årsaker.  Herr Juul stiller riktignok følgende spørsmål før han kommer med sitt råd:

Jesper:  ”Jeg går ut fra at han er blitt undersøkt hos lege, og fått sjekket at blæra er stor nok?”

Hvorpå barnets mor svarer:

-Ja, vi var hos legen i forbindelse med at han fikk alarm. Men den undersøkelsen han fikk da var ikke veldig grundig.

Men når man ikke først har utredet barnet skikkelig synes jeg at veiledningen godeste herr Juul kommer med er NOT so HOT.  Jesper Juul konkluderer nemlig med at barnets sengevætings problem skyldes at barnet ikke har tatt eierskap for blæren sin ennå og at det nå er på tide at barnet tar ansvar selv. Dette ansvaret innebærer at mor og far først samtaler med barnet hvorpå de så overlater alt ansvar for tissing,vasking og skift til barnet selv.  Deretter skal mor og far ignorere hele tissesaken, men være tilgjengelige for hjelp dersom barnet selv ber om det.

Tja…hva skal man si?

Vi får vel håpe at foreldre flest er kompetente nok til å forstå av seg selv at de bør ta barnet med til lege før de tester ut Herr Juuls metode