Jeg veit, jeg veit.  Stakkars leserne mine, begge to, som har ventet hele helgen på min faste fredagspost,  forgjeves.

UNNSKYLD!

 Jeg er lei for at dere satt der foran pc’n hele helgen til ingen nytte, og ventet på nytt fra oss, også nå som det var del finale i GRAND PRIX og alt mulig!

-men nå er jeg her, ENDELIG!

Dessverre så kan jeg ikke bli så lenge.  Jeg har nemlig bursdag i dag og må liksom bake kake.  Til tross for at vi har feiret hele helgen til ende med kilovis med svenskegodis, leskedrikk og svinekjøtt så er det da altså forventet, og derfor også påkrevd, med enda et selskap i dag.  Pluggen har lovet meg verdens beste bursdag med over hundre gaver og sjokoladekake, og da er det jo klart at sånn må det bli.  Nå er det ingen hemmelighet at jeg ikke kan bake kake.  Selv ikke om jeg kjøper ferdige kakeblandinger fra Toro….

Se bare hvordan det gikk sist gang jeg gjorde et forsøk…

…så jeg må ut i snøen og kulda og kjøpe en kake som er helt ferdig og som helst ligger klar på et fat også.

HURRA FOR MEG!

BLOGGAST!

P.s Av Pluggen fikk jeg i bursdagsgave ALLE episodene til STAR WARS the CLONE WARS.

Til sammen ca 1500 minutter med tegnefilm…. 

Se så søt han var 

Nå er han enda større.  Bare siden sist jeg blogget her inne, siden i sommer engang, har han vokst MYE.

Av økonomiske grunner kjøper jeg klær til ungene som er romslige.  Det er fint å ha noe å vokse i. En vinterdress skal helst vare et par sesonger og aller helst skal den også kunne gå i arv, hvilket selvfølgelig tildags dato aldri enda har skjedd, da dressene er utbrukt og vel så det innen eieren selv har vokst ut av den.

Nå er det ca 2-3 mnd igjen med vinterdress vær og vi befinner oss i den situasjonen at vinterdressen, i flertall, somPluggen fikk i høst, i størrelse 9 år enda han bare er 5, er blitt snau!

Armene rekker så vidt ned til knoka på håndleddet, beina rekker akkurat ned til kanten på cherroxen, og dressen er dratt GODT opp i stumpen.  Enn så lenge går det greit å bevege seg rundt med dressen på, men jeg er usikker på om han klarer å sitte i den?  Han ser i det hele tatt litt opphengt ut, og ikke så komfortabel ut stakkar.

Pluggen er svær.  Han måler røfflig 125 cm på strømpelessen hvilket er langt over gjennomsnittet for en fem åring.  Det er så langt over at det er helt utenfor alle kurvene på percentilskjemaet .

 (les mer om percentilskjema  HER)

Så hvor høy kommer Pluggen min egentlig til å bli?  Vel, det finnes faktisk en formel som man kan bruke for å regne ut hvor høyt barnet ditt sannsynligvis vil bli.  Bruker jeg den formelen for å regne ut sånn omtrentlig hvor høy Pluggen kommer til å bli, så kommer jeg frem til 188,5 cm.  Siden formelen har en feilmargin på 10% opp eller ned, kan han da altså havne et sted mellom 178 og 198.  Snakk om helgardering!  Det tallet kunnet jeg kommet fram til selv uten noen formel.  Jeg tror vel kanskje at de fleste nordiske menn befinner seg innenfor den normalen?  Pluggen slekter fra en lang rekke med høye menn, her snakker vi om 2 meter lange mannfolk så sjansen er nok størst for at feilmarginen går inn med 10% opp.

Men dette spiller ingen rolle.   Han kan bli så høy, eller lav, som han bare vil.  Det er bare det at noen ganger, fortsatt, hender det at Pluggen sniker seg inn i senga mi i løpet av kvelden og natten.  Og her en kveld hadde han gjort nettopp det, og da jeg skulle legge meg fikk jeg ikke plass i min egen seng og det gikk plutselig opp for meg hvor stor gutten min har blitt.  Han tok hele sengen der han lå på tvers.  Jeg ble så varm i hjertet, men samtidig vemodig, og jeg stod der og ønsket at gutten min ikke ble stor riktig så fort.  Jeg synes jo at han akkurat ble født!  Jeg syntes det var i går han var min lille bløte bylt av kjærlighet og varme, og det var jo i forrige måned han begynte å gå var det ikke? Han har ikke før begynt i barnehagen så skal han straks begynne på skolen?  Og så gikk det plutselig opp for meg, da jeg så de lange tynne beina hans som hang utenfor sengekanten, at gutten min vokser fra meg.

Han blir stor.  Før jeg veit ordet av det er han en kvisete hormonell fjortis og derfra er ikke veien lang til MANN!

Han fyller senga mi på tvers, og jeg må sove på sofaen :-)

“Jeg vil sove i senga de alltid mamma” sier Pluggen til meg “-for du er så god og varm“

Så pleier jeg å le og si:  ”men når du får skjegg! -da får du sove i din egen seng“

Tida går altfor fort.

Her er Pluggen sammen med en annen liten gutt som også ligger langt over percentilskjema for sin rasestandard...

 I morgen må jeg dra og kjøpe ny parkdress.  

En han kan vokse litt i, og som kanskje lillebror kan arve.  

Fortrinnsvis på tilbud.

Fin Fredag

Hvor høyt blir barnet mitt?

Det er flere måter du kan anslå barnets slutthøyde på. Den enkleste er å finne den midparentale høyden. Det gjøres slik:

Jenter:

Legg sammen mors høyde og fars høyde i centimeter. (eks. 165cm+185cm = 350cm)

Trekk fra 13. (eks. 350 cm – 13 = 337 cm)

Del på 2. (eks. 337 cm / 2 = 168,5 cm)

Gutter:

Legg sammen mors høyde og fars høyde i centimeter. (eks. 165cm+185cm = 350cm)

Legg til 13. (eks. 350 cm + 13 = 363 cm)

Del på 2. (eks. 363 cm / 2 = 181,5 cm)

 ”Jævla klitorisvaginakvinnehorefitter hele bunten. Jævla kjerringer. Bitches and hos. Horunger! FITTER! FITTETRYNER! FITTEHØL! FITTESAFT FITTE MEG HER OG HORE MEG DER! Og dere fortjener å få en kniv stukket i øyet og bli tvangsforet deres egne nyrer og levre. Og dere fortjener et balltre i trynet og en slegge i kneskålene. Og dere bør deles opp i mange, mange små deler og serveres til barnehagebarn som leverpostei!” 

Rabiatius

Jeg hadde ikke tenkt å komme med så hyppige bloggposter, langt mindre hadde jeg tenkt å nevne noe som helst om Plumbo vokalisten sitt fatale utsagn på spellemannsprisen i går, direktesendt, over det ganske land og det i beste sendetid, men jeg kan rett og slett ikke la en slik godbit passere uten å nevne den med et eneste ord.  Nå er det ganske mange som mener både det ene og det andre i sakens forbindelse, og jeg velger derfor å referere til en av de…

RABIATIUS

Venstreklikk og les!

Rabiatius har herved en ny leser, meg, og det kan jeg takke Blue for

Plumbo har ikke fått en ny fan, men så likte jeg verken musikken eller årets låt før spellemannprisen 2011  heller…

I dag, eller i går var det midtvinterdagen, kommer litt an på hvordan man ser det, men det betyr at vi er midt i mellom første vinterdag og første sommerdag.  Visst du ikke tror meg kan du jo bare gå å sjekke primstaven din. Midtvinterdagen er visstnok en av årets farligste dager, som om ikke det var nok så er det i tillegg fredag den 13 i dag!  Alt dette oppdaget jeg ikke før langt utpå dagen i dag, og siden dagen så langt i dag har gått knirkefritt, har jeg bestemt meg for å ikke ta noen sjanser resten av dagen og skal derfor krype under dyna og bli der til i morgen straks jeg er ferdig her.  Jeg skal i alle fall ikke under noen omstendigheter ut! (jeg juger, jeg må på butikken )

“Tafatt, trøtt og sengeliggende”  var det noen som skrev her forleden, beste statusen jeg har lest på fjesboka på lenge.

TTT

Tafatt, Trøtt og Tiltaksløs…der har du meg.  Det går litt i rykk og napp om dagen.  Full av energi, tomme batterier, ligge på lading, full av energi…. i en evig rund dans.  Utmattende.  Å være syk i tillegg til å lide av de tre T’er er en prøvelse.  Jeg trenger å bli ladet i full sol.

FIN FREDAG

og god helg!

Deilig unge, deilig sommer. Jeg gleder meg til sommeren.

MAN SKAL IKKE TRO ALT MAN HØRER.  ØRENE KAN KOMME TIL Å FALLE AV   

At jeg skal ignorere er ikke synonymt med at jeg ikke skal si noe, for det skal jeg nok,  kanskje mer enn noen gang før, det betyr bare at jeg ikke skal la meg krenke av uvitenhet, usakeligheter og unfair play.

Så lett er det ikke i en fei, men det er i alle fall sant   Jeg er tross alt 40 år, skal bare bli 39 først, og jeg har da andre og langt viktigere saker å ta meg til enn å la meg engasjere og frustrerte av folk som lar seg provosere så til de grader av mitt liv, som jeg faktisk lever helt etter min egen pipe, at de reagerer med å synke ned til under fjortis nivå hva gjelder trusler, bløffing, juging og intrigemakeri.  For hva?

Hva mangler i deres liv ettersom de må jage slik etter andres? Hva er det som får folk til å hate mennesker de ikke engang kjenner og si ting som at de fortjener å dø,bli hatet osv? Virkelig voksent må jeg si.  Voksent å høre fra folk som har passert 28+ for x antall år siden…eller fra noen som helst for den saks skyld.  Jeg tror faktisk ikke engang en fjortis kunne sagt noe slik i sin ytterste frustrasjon.  Selv en fjortis ville holdt seg selv for god til å si noe slikt i ramme alvor.

Jeg rister på hodet over hvordan enkelte holder på.

Som Mannen pleier å si.  Det er ikke omløp!  

Det finnes  7 milliarder mennesker på jorden…man klarer seg helt fint uten å være omgangsvenner eller på hils med samtlige mann, det vil jo av naturlige årsaker, som alle med IQ mer enn 74 forstår helt av seg selv uten at jeg trenger å utdype den nærmere…. være fullstendig umulig også.  Men i mindre skala, under andre forhold, f.eks i en liten bygd, så går det faktisk helt fint å f.eks hilse på folk, kanskje t.o.m slå av en liten prat på nærbutikken, med folk som man ikke ønsker å være omgangsvenner med.  Jeg gjør det stadig vekk.  Det heter FOLKESKIKK det!  Det handler om respekt.  Jeg veit at ikke alle er helt der, men det er heldigvis mulig å komme dit.

Det er uakseptabelt å ikke respektere et annet menneskes ukrenkelighet.  Ethvert menneske er unikt og har det samme menneskeverd.  Menneskeverd får man i kraft av å være menneske, og ikke utifra hva man har gjort seg fortjent til.  For det er nemlig slik at det hat man føler for andre mennesker fører til destruktive handlinger som først og fremst, og til syvende og sist, skader den enkelte som bærer hatet i seg aller mest, og  man gjør klokt i å huske på at i enden er vi alle hverandres medmennesker og vi må leve sammen i et felles samfunn, enten vi vil eller ikke.

FAKTA!

ELSK DIN FIENDE, GJØR HAN TIL DIN BESTE VENN.

Til dere som har det med å fylle dere selv med HAT og MISUNNELSE…det går helt fint å IKKE snakke nedsettende, å IKKE fortelle usannheter om folk man har lagt for hat.  Det skjer ikke noe farlig om man slutter å fore sitt eget hat. Jeg veit jo at enkelte har kjempeproblemer med nettopp dette, men tro meg, det er ikke noe problem!  Prøv så får du se, det kan t.o.m hende at du får det bedre med deg selv om du gir slipp på slemme og vonde tanker inne i deg?

Det er ikke verre en det?  Er det vel?

ER DET SÅ VANSKELIG Å FORSTÅ?

Isåfall er du enten

a) dum

eller

b) psykopat

spiller ingen rolle for meg, jeg kommer uansett til å si HEI neste gang vi sees 

LEV LIVET DITT OG VÆR LYKKELIG!  INGEN ANDRE EN DU ER ANSVARLIG FOR DIN EGEN LYKKE! 

Og nå, over til triveligere saker.

Vi har feiret jul som seg hørog bør.

-og holdt på med masse rart. Flytting hit og dit og rundt omkring, masse jobb og litt gøy inne i mellom alt.

En definitiv høidare var dette:

ROCKEULVEN! (klikk linken for å lese mer)

Men alt det kan jeg blogge om en annen gang for nå bare MÅ jeg fortelle hva jeg gjorde forrige helg! 

Den første helgen i 2012 var jeg på den mest fabelaktige festkvelden jeg noen gang har vært på i hele mitt liv!  I alle fall som jeg kan huske…Et mer engasjert publikum tror jeg man skal lete lenge etter.  Det var trampeklapp og allsang i salen og publikum løftet showet til spektakulære høyder.  Dette er det beste arrangementet jeg har vært på sånn sett, og jeg er så glad jeg dro til tross for min vinterforkjølelse og laryngitis infeksjon. Jeg snakker selvfølgelig om

GayGalla 2012.

Interesserte kan lese mer utfyllende om showet, hva som skjedde backstage og på etterfesten på linkene under.  Jeg føler ikke for å utlevere noe som helst.  Slikt får andre ta seg av…

Tarapi

Linni Meister

 Bøtta har skrytt så mye av at han vant prisen som årets blogger FOR TREDJE ÅRET PÅ RAD at du kan lese om det både HER, HER og HER!

…..og HER

GRATULERER og VELFORTJENT kjære Bøtta!

...og det er ikke noe jeg bare sier fordi du er bestisen min <3

-og det må jeg bare si Bøtta, for noen fantastiske venner du har 

Hatten av for deg og de 

Og til alle dere som tror at Mannen ikke var med på dette.

THINK AGAIN!

Ekte kjærlighet, det er hva det er <3 Det veit vi, men kanskje ikke du?

Mannen og jeg er som erteris 

HER kan du se bilder av kveldens prisvinnere og flere som var på den RØDE løperen denne fantastiske kvelden 

Dessverre så har jeg ikke så mange egne bilder fra festen å vise frem, jeg hadde nemlig helt andre viktige ting å holde på med skal vite, men jeg fikk i det minste såvidt knipset et bilde av en av brannbilene som kom da brannalarmen gikk midt i festen og utløste evakuering av teaterets gjester samt blålys og full utrykning av hovedstadens brannkorps…

Det var en rekke staselig prisvinnere.  Bla så ble Politidirektør Øystein Mæland kåret til årets homotopp.

Les mer HER på VG Rampelys

Les mer HER

ENDA MERE GALLAGLAM kan du snoke i HER!

Det blir ikke daglige blogg oppdagteringer her lenger, men ukentlige, om jeg har noen lesere igjen etter min halvårs pause gjenstår å se, men jeg veit i alle fall om tre fire damer som ikke klarer å la vær å klikke på meg   SÅ KOM IGJEN Å KLIKK!

MAKE MY DAY!

“…det skulle ikke være nødvendig å diskutere eller forsvare homofili i 2012, det er jo helt naturlig, men når man hører om to menn som blir slått ned på åpen gate fordi de holder hverandre i hendene så skjønner man at det er nødvendig allikevel…”

FABIAN STANG

“Hele mitt indre kristne jeg skriker i protest mot at Gud skulle synes at det er galt å elske noen”

HANNE KROGH årets FagHag 2012

Rød tråd fra begynnelse til slutt synlig for alle med IQ over 0,1…Korrektur ikke lest.  Jeg er mamma/kone/husmor og har tross alt begrenset tid til rådighet til å sitte her å blogge.  Vennligst se gjennom fingrene og vis litt forsåelse.

Alle andre….

 Jeg har det absolutt fabelaktig! 

Alt dere vet er feil.

Jeg begynner snart å blogge igjen.  De fleste av mine gamle poster vil ikke være tilgjengelige for almuen lenger.

Ragnarok 2012 akopalypse!

BEWARE!

(rot på bloggen skyldes rett og slett bare at jeg forsøker å rydde opp i kodinga)

]]> http://www.frustrerteheidi.com/2012/01/close-to-home/feed/ 2 http://www.frustrerteheidi.com/2010/11/traumer-fra-oslo/ http://www.frustrerteheidi.com/2010/11/traumer-fra-oslo/#comments Mon, 22 Nov 2010 23:16:14 +0000 Frustrerte Heidi http://www.frustrerteheidi.com/?p=6425 Før helgen var jeg på et seminar om autisme med bla Svenny Kopp.

Når jeg reiser på seminar, som det slumper at jeg gjør, så må jeg som oftest forlate min komfortsone, hvilket stort sett begrenser seg til huset mitt og omegn, og reise til Oslo.

Å sende meg til Oslo uten ledsager er ikke bare bare og jeg føler derfor ikke på noen som helst måte at jeg nå overdriver når jeg sier at det er med nød og neppe at jeg kan sitte her i dag og fortelle om det hele.

Seminaret startet klokken ti og det var registrerning fra klokka halv ti. For å ha god tid…tok jeg derfor 0820 bussen fra her jeg bor og hadde etter egne beregninger akkurat passelig med tid for å nå fram i tide.
Innerst inne så visste jeg imidlertid selvfølgelig at det ikke kom til å gå som planlagt ettersom skjemaet mitt hadde alvorlige feil og mangler.

Jeg hadde f. eks ikke tatt høyde for følgende:

1. Jeg er alltid ute i siste liten uansett hvor god tid jeg i utgangspunktet har hatt
2. At sansen som de fleste har for sted og retning er totalt fraværende hos meg
3. Andre uforutsette og forsinkende hendelser utenfor min kontroll

Det gikk overraskende bra på hjemmefronten den morgenen, ingen skjær i sjøen og jeg hadde for en gangs skyld god tid til å nå bussen ved bruk av vanlig gangart. Jeg var til og med på holdeplassen hele fem minutter før forventet avgang. Bussen derimot var ti minutter for sein. Den ene gangen jeg klarer å rekke bussen, uten å måtte slenge meg heseblesende på i fart, så er den sein!
Til tross for at bussen var sein så hadde jeg fortsatt tid nok til å nå seminaret i tide. Estimert ankomst tid til hovedstaden var 0930. Påtatt optimistisk som jeg er, og med ca. 5 min reisetid med t-banen fra jernbanen til Helsfyr tenkte jeg at dette helt sikkert ville gå smertefritt.

Vel fremme i Oslo hopper jeg av bussen på terminalen og legger i vei i den retningen jeg følte at t-banen kanskje var. Etter å forgjeves ha virra rundt som ei huggeren høne på Oslo S i en ti minutters tid måtte jeg til slutt krype til korset og spørre en blant de innfødte hvor t-banen egentlig var. Da jeg etter disse anvisningene endelig fant T-banen så følte jeg at det var høvelig å kjøpe seg en billett. Denne måtte kjøpes fra en billettmaskin. Jeg stod der og trykka og trykka og trykka, alt blei feil og ingenting virka og da jeg endelig kom så langt som til at jeg fikk lov til å betale så ville maskinen ikke ha penga mine. Verken mynt eller kort. Jeg forsøkte både med list, makt, trusler og vold men ingenting nyttet og jeg måtte begynne på en ny trykkerunde. Det er i slike øyeblikk jeg som oftest blir så flau at jeg kan risikere å begynne å grine i all offentlighet for så siden å dø av skam. Til slutt så måtte jeg spørre en NEGER om hjelp, og vips så fikk jeg billett på et blunk.

Jeg satte deretter ned rulletrappene i hui og hast før jeg fortsatte litt mer nølende inn på selve t-bane perrongen …Hvilken vogn skulle jeg hoppe på? Tenk om jeg gikk på feil, og havnet på et skummelt sted, Grønland f. eks, og tenk om jeg kom til å gå meg helt bort og ikke finne veien hjem igjen? Jeg stod og studerte t-bane kartet i minst ti minutter før jeg skjønte at jeg i grunn kunne ha hoppet på samtlige vogner som tøffa inn på perrongen og at alle hadde tatt meg dit jeg skulle. Når jeg da endelig skjønte dette samlet jeg mot og hoppet, litt sånn bondsk følte jeg, inn på neste vogn som kom.

Turen med t-banen tok bare noen få minutter, og da jeg over all forventning klarte å hoppe av på RIKTIG sted, etter å ha sitti å grua meg hele turen og tenkt på alt som kunne skje dersom jeg f. eks ikke skjønte hvordan jeg skulle lukke opp døren osv osv, så hadde jeg bare 4 minutter igjen til å komme meg fra t-banen, og til der hvor seminaret var i tide!
Jeg kunne se hotellet kun et steinkast unna da jeg kom opp i dagslyset, men det var jo folk og veier og biler og gjerder og Gud veit hva overalt så det gikk liksom ikke å ta ‘straka vegen’, som vi sier her hvor jeg kommer fra. Til slutt så måtte jeg spørre en TAXI sjåfør om hjelp, og etter å ha fulgt hans anvisninger, som jeg mistenker passet best for en bil og ikke for en fotgjenger, så kom jeg da omsider frem. Selvfølgelig for seint, ikke så veldig, 9-10 minutter eller så, men det var nok til at en FULLSATT SAL fikk SE PÅ MEG mens jeg måtte gå hele den lange trappegangen ned til aller første benk hvor jeg satte meg, så pent jeg bare kunne, ned.

Etter ca 1 minutt med intens romstering i veska mi oppdaget jeg at jeg hadde glemt kulepenn, så da måtte jeg gå hele den lange trappegangen opp igjen for å hente meg en fra en kurv som lå der på toppen, også måtte jeg ned igjen… Jeg var svett, høy på adrenalin og veldig veldig flau…

Man skulle kanskje tro at min dramatiske reise sluttet her, men DENNE HISTORIEN ER ENDA LENGER for jeg skulle faktisk hjem igjen også…
At returen skulle by på problemer kommer kanskje overraskende på enkelte i og med at jeg nettopp hadde gjort turen. Men så enkelt er det ikke med meg. For når man skal ta returen så blir alt nemlig speilvendt sammenlignet med turen, og det betyr total FORRVIRRING!

Jeg fant kjapt fram til t-banen, og siden jeg fortsatt hadde en billett i lomma fra tidligere på dagen, som jeg ikke helt hadde skjønt hvordan jeg skulle validere, ga jeg rett og slett FAEN i å kjøpe meg en ny billett. Jeg sneik meg som en skikkelig storbydame kjapt og effektivt inn på den første vognen som tøffet inn, og jeg følte meg i noen sekunder riktig så verdensvant, men underveis begynte jeg å se for meg alt som kunne skje av pinlige hendelser dersom det f. eks ble en billettkontroll og jeg ble tatt for sniking. Jeg satt jo faktisk der med en ugyldig uvalidert billett… Da vi endelig kom til jernbanen hoppet jeg derfor lettet men med någet høy puls av vognen og satte kursen mot der jeg trodde at bussen kanskje var.

Med episoden ved billettmaskinen tidligere på dagen friskt i minnet ønsket jeg ikke å fremstå som bygdetulling på tur i byn for Gud og hvermann en gang til.   Jeg tok derfor en helomvending fra opprinnelig kurs, da jeg plutselig underveis i tankerekka bestemte meg for å følge flokken opp til dagslyset i stedet for min egen vei. En fatal feil fra min side og jeg havnet selvfølgelig på et ukjent sted. Jeg prøvde å orientere meg for å finne ut hvor jeg var og hvilken retning jeg skulle ta og etter litt knoting klarte jeg faktisk å finne tilbake til bussterminalen, men siden jeg nå da kom inn på denne feil vei…baklengs og speilvendt, så skjønte jeg ikke helt opplegget. Perrongene var f. eks på min venstre side mot normalt høyre. Full av angst og med gråten i halsen ringte jeg Mannen og klaget min nød.  Underveis i telefonsamtalen forsøkte jeg forgjeves, ved hjelp av tankeoverføring,  på å overtale Mannen til å skaffe barnevakt til ungene så han kunne komme å hente meg snarest, mens jeg holdt på med det, tankeoverføringen, samtidig som jeg pratet med han om hvor forvirret jeg var,  snudde jeg meg rundt meg selv og vips så var alle perrongene tilbake på riktig side. Jeg fant bussen min og pulsen sank fra 210 til 80.

Jeg kjøpte meg en avis, cola samt sjokolade og gikk på bussen. Jeg hadde til og med gyldig billett. Jeg fant meg en passelig plass, hengte opp jakken min og satte meg i setet nærmest midtgangen mens vesken min fikk vindusplass. Jeg gjemte meg bak avisen og lot som om jeg leste innholdet i dyp konsentrasjon samtidig som jeg prøvde å se skikkelig ufordragelig og grinete ut. For å forsterke effekten slapp jeg også en skikkelig fjert. Hensikten var å få sitte i setene alene og teknikken virket. For bussen var full og jeg fikk sitte alene hele veien hjem. Deilig. En time senere var jeg hjemme. Gjensynsgleden var stor, ja Skallepær tok til og med en gledesdans i det jeg gjorde entré.
I hele helgen, samt store deler av mandagen, slet jeg med traumene etter fredagens Oslo tur og jeg gruer meg allerede til neste gang jeg skal innover.

Jeg lurer på hvilken diagnose jeg hadde fått om jeg hadde blitt utredet?

Hør Svenny Kopp snakke om jenter med autsimespekterdiagnoser på Sveriges radio HER!

Jeg skal lage et sammendrag fra seminaret senere og legge ut på autisme sidene mine her på bloggen.

I går var jeg ute og gikk tur med bikkja mi. Dere trodde kanskje at jeg ikke var ute å gikk? Men det er jeg! Omtrentlig 4 km hver dag i veldig ulendt terreng, hjertepumpa går og jeg blir svett, så jeg innbiller meg at jeg allerede har blitt veldig sprek. Nå ser det i midlertidig ut til at jeg MÅ ta meg noen dagers pause for i går gikk jeg skikkelig omkull da jeg tråkket uti et høl,…IGJEN!  Som vanlig når slikt skjer så lå jeg på bakken og lo så tårene spratt, men greia er at denne gangen er foten blitt virkelig stygg og jeg klarer ikke tråkke på den, så jeg får vel gi den et par tre dagers hvile? Kanskje jeg kan sykle isteden for, kan tråkke med hælen?

Til saken.

I går hadde jeg med den ene jentungen og hennes venninne og venninnens hund. Venninnens hund dreit, vi plukka opp, pakket pent inn i en hundebæsjepose og jentungen min kasten den i nærmeste søppeldunk. Vi var nå på en mil lang grusvei hvor det ligger ca 4 hus. Plutselig ser vi det står en mann i verandadøra langt der oppe i huset, mens kona hans står og myser ut bak gardina. Mannen farer ut og begynner å banne og sverte og rope skjellsord etter oss. Jeg snur meg og roper opp at om søpla hans er så mye verdt så kan jeg stoppe opp på vei hjem og pelle med meg posen med bæsj da. Han avslutter det hele med knyttet neve mens han brøler av full hals “FAENS HÆLVETES DRITTKJÆRRINGER.”   Småjentene ble ganske forskrekket og litt redde, men jeg fikk dem til å le litt av det hele og lurte på hva han hadde for noe fint i søpla si ettersom det var helt krise at vi kastet posen der.

Da vi gikk tilbake hadde denne mannen selv vært i søppeldunken sin og hentet denne lille lilla hundebæsjeposen og kasten den ut og midt i veien. 

Jeg tok med meg jentungen opp til huset hans og han kom stormende ut på verandaen og virket egentlig ganske truende og han brølte mot meg: “HAR DU PROBLEMER ELLER?”

 ” Nei ” svarte jeg ” men jenta her skal si deg noe ” , hvorpå hun sa: ” Unnskyld for at jeg kasta posen i søpla di.” Han ble helt stille og virket litt forvirret og sa fortsatt litt sint mens han nikket kraftig på hodet og sa :

” Ja ok, det er greit det.“

Jeg var imidlertid ikke helt ferdig.  Jeg synes nemlig ikke det er greit å snakke sånn til barn så jeg sa: ” At du, en voksen mann, kan stå der oppe å skrike til to små jenter at de er noen ‘faens hælvetes drittkjerringer’?, du burde skamme deg! - og nå skal du si unnskyld til disse jentene “. Han rygget et skritt bakover, ble ildrød i ansiktet også kremtet han før han faktisk sa, om enn noe motvillig, ” unnskyld  “  før han igjen ble sint og begynte å banne ut noen gloser om at vi var noen drittkjærringer og faens oldemor og diverse annet som ikke egner seg på trykk.  Jeg sa da noe sånt som at:

” jeg tror det faktisk ikke er lov å si slike ting til andre mennesker lenger jeg? “, da blei han helt rar, men så begynte han på an igjen og da blei jeg irritert også sa jeg: ” Du veit det at de færreste plukker opp dritten etter bikkjene sine, men vi plukket opp, du ville heller kanskje at vi skulle latt den ligge? Neste gang…NESTE GANG! -da skal jeg la bikkja mi drite midt på den grønne gressplenene din også skal jeg la møka ligge igjen der, for det tror jeg faktisk ikke det er noen lov imot! “ Jeg tror jeg pekte gjentatte ganger med pekefingeren min både på han og gressplenen hans mens jeg sa det også. Så gikk jeg min vei mens han stod bak meg og ropte : “SKAL VI VEDDE, SKAL VI VEDDE” - med knyttneven i været og bannet ut noen gloser. Jeg snudde meg og ropte: “NÅ ER VI FERDIG MED DETTE!”- også gikk vi hjem. Det stinka fyll av han så han var ikke edru heller, MØKKAMANN altså!

Bortsett fra det, og at jeg falt omkull så jeg tok saltomortale bortover veien, så hadde vi en kjempe morsom og fin tur. Vi så fem rådyr også fant jeg blåveis, og blåveis har jeg ikke sett på mange år.

Til de av dere som er alternative: Vær så snill å send meg kjærlighet og healende tanker så foten min blir frisk fortere enn svint. Jeg har kommet inn i en så fin rytme med gåturene mine at jeg er redd for å skli ut nå som jeg endelig har kommet så godt i gang. Tusen takk.