Betta splendens, uttales med tjukk L her hvor jeg kommer i fra, og med en sh lyd at the end.  Betta Splendesh…egentlig heter det Betta Splendens og det er da altså en Kampfisk, eller ’Siamese fighting fish’…som jo er mye kulere å si.

Etter at jeg ble kvitt litersyken som fersk akvarist her for noen år siden har jeg nå atter igjen fylt fisketankene med klororisert springvann og hivi oppi noe fisk.  Som vanlig gjorde vi også denne gang alle nybegynner feil som man alltid blir advart mot å gjøre, bare fordi vi ikke klarer å vente i flere uker på at vannet skal modnes og alt det tullet der.  Det går jo stort sett bra allikevel om man begynner med litt hardfør og enkel fisk. 

Jentungen på tolv er allerede i full gang med guppy produksjon og måtte ganske kjapt sett opp et ekstra lite yngelkar ved siden av 110 liter’n…stakkars små de blir jo spist av sin egen mor og far, så da setter vi hele familien på hodet for å redde de nyfødte!

Pluggen har hatt kampfisk i en bolle en stund…det har forsåvidt gått greit, så lenge det er sommer og varmt, men så ble den syk .  Så da var det min tur til å sette himmel og jord i bevegelse for å redde livet på den.  Forrige uke flyttet jeg han og kardinalkameratene hans over i en 35 liter med temperert vann og lokk slik at han ikke skal puste på seg lungebetennelse.  Der inne la han seg til på bunnen, og de såkalte vennene gikk til angrep og var skikkelig slemme mot han så jeg flyttet han over i et fødekar og lot han ligge der et par tre dager.  Han kviknet til, begynte å spise litt mat og jeg tenkte at han kanskje trengte noen damer for at han skulle pigge seg ytterligere til, så jeg dro og kjøpte et par til han, men så oppdaget jeg at han hadde begynt å få hvitt skjegg histen og pisten.  SOPP!   Så i dag har jeg vasket han med en q-tips dynket i saltvann!  Han prøvde forgjeves å vri seg unna, men jeg holdt den sleipingen i et godt grep og gnikket i vei.  Soppen forsvant og nå må han bo i et Norges glass inntil jeg har tatt en endelig avgjørelse på om det er liv laga for karen.

 Jeg synes jo det er litt synd å putte han i vannkokeren.  Jeg er nemlig imot aktiv dødshjelp…han er da ikke sååå skrall?

Jeg følger nøye med på utviklingen og har vannkokeren klar om det skulle bli nødvendig å sette i verk ekstremtiltak!  Stakkars Frank!

Jeg slanker meg.

Jeg har slanket meg siden mai. Så langt har slankingen for det meste foregått via intenst tankearbeid.   Jeg leste nemlig et sted at man kan tenke seg slank. Det er helt sant!

I utgangspunktet så startet jeg slankingen ved å bytte ut cola, sjokolade, is og potetgull med ekte mat som jeg fordelte i små porsjoner utover dagen, samt med å gå turer i skog og mark.   Jeg startet som vanlig knallhardt og gikk en del kilometer hver eneste dag.  De to første ukene trodde jeg seriøst at jeg skulle dø. Det var rett og slett smertefullt. Det var vondt og jeg holdt på å gi opp. Men det gjorde jeg ikke, jeg holdt stand, og etter å ha pint og plaget meg selv gjennom enda et par uker til var jeg i ferd med å bli sprek, inne i meg.   Kondisen ble merkbart bedre og jeg klarte nå til og med å småjogge litt gjennom løypa i skogen uten at jeg fryktet for mitt eget liv og helse. Humøret steg, kondisen ble bare bedre og bedre, fisken ble fastere og kiloene krøp sakte men sikkert av. Så skjedde DETTE! (venstre klikk takk),og siden har min fysiske aktivitet for det meste begrenset seg til lett rusling fra A-B.

Humøret synker, kondisen blir dårligere og kiloene kryper sakte men sikkert på! 

Siden jeg helst ikke går til legen, da jeg som tidligere beskrevet lider av innbilt hypokondri og som en direkte følge av det dermed tror at den selvdiagnostiseringen som jeg bedriver alltid er overdreven, latterlig og sist men ikke minst feil, kombinert med den egenskapen at jeg er født usedvanlig opptimistisk og derfor har en tendens til å alltid ha stor tro på at ting mirakuløst skal fikse seg helt av seg selv, har jeg da også med disse hersens beina drøyet i det lengste med å gå til legen…

(gå til legen? GÅ?)

Vel uansett, her er på en måte bekreftelsen da, på at jeg virkelig falt ned i noen hull og knakk beina (begge to) en dag jeg var ute å slanket meg mens jeg gikk på tur.  Samt at hevelsen jeg hadde virkelig var veldig mye verre enn hva som vistes på det bildet som jeg la ut en gang for lenge siden, og at jeg derfor med god samvittighet nå kan sitte her å synes synd på meg selv mens jeg stapper i meg cola, sjokolade, is og potetgull!

I dag har jeg vært hos gynekologen.

Det ble tatt en celleprøve av livmoren min i fjor, på den obligatoriske seks ukers kontrollen man helst må gjennom etter at man har født, som ikke var helt bra. Dette er ganske vanlig at cellene ser litt annerledes ut, og det trenger slettes ikke å bety noen ting, men man må da altså ta en ny prøve straks kroppen er i farta igjen med mensen og alt det der sånn for sikkerhets skyld.

Siden jeg er middels hardt angrepet av hypokondri går jeg helst ikke til legen. Jeg har derfor ventet i det lengste med denne undersøkelsen. Men nå har jeg da endelig fått somlet meg til å dra en time til legen for å fått tatt denne prøven på nytt.

Jeg synes at det å måtte gå til gynekolog er noe av det mest ukomfortable og pinligste av alle nødvendigheter som jeg må gjøre i dette livet. 

For det første så må man ligge på utstilling i en slik stol:

Når man så har kravlet seg opp i denne monsterstolen så slåes det på flombelysningen som siktes inn med omhyggelig presisjon rett imot det aller helligste…

Deretter blir man jekket opp med en slik en;

Før de undersøker deg grundig med alskens ubehagelig utstyr og remedier…

Det hele er både flaut, pinlig, ubehagelig og til dels vondt!

Men det må gjøres og heldigvis er det relativt fort gjort.

I dag var det derimot dobbelt så flaut som ellers. I dag ble jeg nemlig (u) frivillig brukt som opplæringsobjekt for turnuskandidaten. Legen min spurte meg riktignok først om det var greit at studenten fikk være med å se på… og det syntes jeg selvfølgelig ikke.  Til tross for dette klarer jeg allikevel, og det mot min egen vilje, å svare “JA” , selv om min indre stemme sa absolutt NOOOO WAAAY!  (-og jeg angret vilt på at jeg i det hele tatt hadde stått opp denne dagen fra det eksakte sekund legen stilte meg spørsmålet og  før det øyeblikket jeg hørte min egen stemme svare ja med den aller størst selvfølgelighet)

  “JA! -det er greit det” 

Er det mulig lissåm? Duste kjærring! (meg altså)

Vel, jeg fikk om ikke annet en meget inngående og omfattende undersøkelse i dag da denne ferskingen selvfølgelig trengte grundig opplæring i ABSOLUTT ALT…

Koser du deg hos gynekologen din?

(jeg har lært at man alltid må ha et spørsmål på slutten av bloggpostene sine om man vil være en kul blogger…så fra og med nå av vil jeg prøve på det.  )

…eller støtfangerklistremerke som det heter på Norsk..det klinger liksom ikke like bra?  Uansett..jeg kjører da rundt med en bumper stick på bilen min.  Selv om det er en bumper stick så har jeg den ikke på støtfangeren.  Greit at jeg bor nærme Svenske grensa og bedriver litt grensehandel fra tid til annen men det får da være måte på hvor HARRY man skal være lissåm!  Nei, mitt støtfangerklistremerke har jeg plassert nederst på et av vinduene litt sånn langt bak på bilen.  Ja, jeg kjører stasjonsvogn.  Poenget; I går, var det en hyggelig dame som stoppet meg og spurte meg hvor jeg hadde fått tak i klistremerket mitt, for hun hadde så lyst på et til noen hun kjente.  Jeg blei så glad at jeg nesten begynte å grine, inne i meg.  Jeg lovet henne gull og grønne skoger samt at jeg skulle sende henne et klistremerke i posten som hun kunne få av meg. GRATIS! Jeg dro glad og lykkelig hjem, for dette er en sak jeg brenner for, men da  jeg kom hjem så hadde jeg selvfølgelig ikke flere støtfangerklistremerker igjen!  Blemme!  Så jeg fant noe annet rask som jeg puttet i en konvolutt og sendte de til henne i stedet for.  Håper hun blir fornøyd.  Eller at hun tar turen til www.cafepress.com og kjøper en haug med produkter der som hun deler ut i øst og vest!

Støtfangerklistremerket mitt.

Fint?

Ja..det står ikke blogg adressen min på støtfangerklistremerket i virkeligheten dah! Det er noe jeg har satt på fordi bildet er MITT MITT MITT og bare MITT!  

Jeg har vært litt nedfor i det siste…nedfor og sliten etter alle strabasene i sommer og en del andre ting som jeg ikke ønsker å dele her. I tillegg så har premenstruelle spenninger denne uken forårsaket uvær med den ene kortsluttningen etter den andre og alt har virkelig vært bortimot uutholdbart.  Jeg har ikke hatt lyst til å blogge. Eller dvs, jeg har hatt lyst til å blogge, men jeg har ikke orket å sette meg ned foran PC’n min (SOM JEG HATER OVER ALT PÅ JORD!!!) og skrive om noe som helst, enda jeg har hatt mange gode historier på lur.  Jeg har igrunn alltid det…historier som jeg har lyst til å skrive ned, men siden jeg er en mamma, og bare en mamma, så er det jo så grusomt strenge restriksjoner på hvordan man får lov til å ordlegge og uttrykke seg i dette mediet, at halve moroa på mange måter blir borte for meg.  Når man er mor så er det nemlig liksom ikke lov til å skrive i de vendingene man vil fordi det er jo så mange hensyn man må ta i forhold til disse barna. Selvfølgelig.
Dessuten, så kan det kan jo visstnok få, måtte Gud forby, uante negative konsekvenser for både meg, barna og øvrige familie om jeg f.eks skulle finne på å skrive noe sånt som at mitt autistiske barn, som også har epilepsi, får lov  til å spille dataspill til krampa tar ho…

Folk har jo for pokker ikke humor heller.

Mannen min forsøkte så godt han kan og muntre meg opp i helgen. Se filmen. Han var litt seint ute siden jeg rakk å få mensen akkurat i tide til fredagen…men tanken var jo i alle fall god da, og som vi alle veit; det er jo tanken som teller? Personlig er jeg av en annet oppfatning.  Jeg mener det ikke er så mye selve tanken som teller men handlingen man gjør etter at man har tenkt… Ja ja…proppen gikk uansett på fredag og lufta er ute av ballongen. Humøret er betraktelig bedre.   Jeg kan nå se fram til ei uke med ekstra bleieutgifter og hyppige sengeskift før mine fjorten dager med stabiliserte hormon nivåer inntreffer og sørger for at jeg får livet sånn nogenlunde på skinner igjen så jeg blir ladet og mentalt klar til min neste runde med PMS.  En evighetskarusell.  For et vidunderlig liv.

En gang la jeg ut et bilde av en mann som hadde fisket en kjempe fisk…venstre klikk HER!  Det vakke mannen min det heller selv om det var noen som trodde det…

Prøv følgende: stirr på de fire små prikkene som står loddrett under og over hverandre midt i bildet til filmen er slutt, ikke blunk eller mist fokus.  Når filmen er slutt kan du blunke og se på en hvilken som helst lys flate om du kan se en mannsfigur som gir deg Jesus, hippie, boms  assosiasjoner eller lignende…alt ettersom hvilke preferanser man har hi-hi

En morsom liten sak. PRØV!

Jeg er hjemme i regnet en liten tur i helgen…men jeg ville mye mye mye heller bare blitt på stranda mi….

..jeg stikker av gårde til uka igjen…

VI BLOGGAST!

-og jeg kommer sterkere tilbake når jeg ikke har noe annet å finne på enn å sitte på rumpa i sofaen min om kveldene…. WORD!

(til helgen tenker jeg….  )

Snart er jeg her…og jeg tror jeg blir der en stund jeg…

Uværet i går var absolutt fantastisk. Det var som å være på et enormt, utrolig, spektakulært og gigantisk lysshow!

Hele himmelen, 360 grader rundt meg blinket i blått og lilla og tordenskrallene buldret sammenhengende lenger enn det tar å bløtkoke et egg!

Det var rett og slett fantastisk!

Vi så ikke selve lynene så jeg fikk ikke tatt bilder av det, men jeg fikk filmet en bitte liten snutt av det utrolige lysshowet som foregikk over hodene på oss i over 1 time. Kameraet fanget ikke opp tordenbuldringen skikkelig, og husk at HELE himmelhvelvingen blinket, ikke bare det lille kameraet fanget opp. Det ble registrert TUSEN lyn i timen her hos oss!

Les mer om uværet, se filmer og fantastiske bilder HER! og/eller HER!

 Moder Jord var minst like bra som Kaptein Sabeltann  i går natt.

HER er en annen film hvor lynet slår ned ikke særlig langt unna mens ungene leiker i hagen…det var litt skummelt…

På denne dagen i dag, som er en helt spesiell dag for meg, følte jeg en dyp, inderlig og uimotståelig trang til å gjenta meg selv og linke til en tidligere post. 

DENNE 

(som man kan VENSTRE KLIKKE slik at den åpnes i et nytt vindu )

Jeg har ikke så mye å si i sakens anledning annet enn at til tross for ditt og på tvers av datt så er jeg i bunn og grunn lykkelig, og at det kjennes godt å vite at man står steilt sammen, selv om det noen ganger kanskje er litt langt fra hverandre, uansett hvordan været måtte finne på å skifte.  Dagen skal selvfølgelig feires, hele helgen til ende, med bomber, granater, kuler og krutt.  Her sparer vi nemlig ikke på noen ting.  For som mora mi alltid har sagt til meg:  “fint ska det væra sjøl om halle ræva henger utte!” 

Gratulerer med dagen kjære

Følg med over helgen.  En spennende dokumentar, samt tilstandsrapport kommer her på bloggen!

FIIIIN FREDAG OG GOD HELG ALLE TRE!