Etter tre uker mer eller mindre på farten kan jeg da altså nå endelig bekrefte at vi fortsatt er i levende live og ved våre fulle fem alle sammen, selv om jeg kanskje henger i en litt vel tynn tråd…

Her følger er kort sammendrag. 

Vi var først en tur noen dager  i Kristiansand hvor vi bla besøkte Kaptein Sabeltann.  Det kan du lese om hvis du venstre klikker nøyaktig

HER!

Etter Kristiansand reiste vi hjem for å pakke om og å omorganisere litt.  Pluggen blei sjuk og etter tre dager i horisontalen med blekt nebb, hodepine og oppkast dro vi til legen.  Det viste seg at gutten hadde ørebetennelse av den sorten som man må ha antibiotika mot.  Han var veldig syk, men kviknet relativt rask til etter et par dager med medisin.  Etter tre våkenetter på rad tenkte jeg som så at jeg fint ville klare en fjerde våkenatt uten alvorlige mèn og vi kjørte derfor i ly av nattens mulm og mørke femti mil av gårde på smale og kronglete veier til stranda mi.  Da vi endelig kom frem utpå morgenkvisten engang var jeg ikke akkurat noe pent syn…

Ja altså han måtte ikke gå med lue pga dårlig vær, men pga den ørebetennelsen.  Vi har nemlig  kosa oss masse vi for i motsetning til alle dere andre som ikke har gjort noe annet enn å klage på det dårlige været i hele sommer så har vi hatt strålende sommervær i hele ferien…og det er faktisk helt sant.

Vi kosa oss glugg ihjel kan du skjønne selv om vi levde under trange kår, men slikt tar man ikke så tungt når man både har verdens fineste strand å boltre seg på og i tillegg får tildelt godvær.

Tidligere i sommer anbefalte jeg en tur til Preikestolen. Det gjør jeg fortsatt, men gå opp til toppen i stedet for å ta båt turen under. Om jeg skal sammenligne de to så blir båt turen på Lysefjorden skuffende i forhold.

I år som i fjor så har vi fartet Norge rundt med bil på kryss og tvers. Det er i grunn ganske hyggelig selv om det til tider er både klamt, trang, frustrerende og til tider grunnlag for både skilsmisse og det som verre er…her er et lite knippe av stedene vi har vært eller passert i år.

Skjønner ikke en dritt av det nye PEN kameraet mitt jeg…

Etter Stavanger-Odda dro vi hjem, igjen, og pakket om før vi Satte kursen mot Lillehammer.  Der bodde vi på Hotel.

På Lillehammer blei Skallepær skikkelig dårlig og det hele endte med at han ble lagt inn på barneavdelingen på sykehuset der. Han fikk lungebetennelse og han gikk fra å være frisk til alvorlig syk veldig fort. Dette var ikke noe hyggelig med heldigvis ser det ut til at det har gått bra.

For intime detaljer vennligst venstre klikk HER!

Vi fikk heldigvis gjort litt annet mens vi var på Lillehammer enn å ligge på sykehus. Samme dag som Skallepær blei lagt inn var vi i Hunderfossen familiepark. Det var steikevarmt den dagen, og masse folk. Pluggen syntes det var kjempe gøy men Skallepær lå bare rett ut i vogna si og brydde seg ikke om noen ting. Han var jo syk.  Så tross alt og selv om jeg og Skallepær måtte bli igjen på Lillehammer i noen dager mens de andre dro hjem var det fortsatt en helt ok tur.

Vi gravde gull, lagde kjempe såpebobler, så troll og var i utkikkstårnet med mer. Deilig familiepark å besøke selv om det var mye folk. Der var det ikke mye mas og tjas nei, og det liker vi (at det ikke er).

SOMMERENS DESIDERT KULESTE STOPP HAR DERIMOT IKKE VÆRT NOEN AV DE OVERNEVNTE MEN FØLGENDE:

HØYT OG LAVT AKTIVITETSPARK!

DIT MÅ DERE DRA!

Venstre Klikk DENNE linken for å lese mer!

Nå er jeg sliten og for å være helt ærlig så kunne jeg strengt tatt ha trengt en liten ferie….

Etter å ha vært borte fra bloggen siden før forrige helg eller deromkring grunnet et lengere opphold på stranda mi, som man kan se bilde og film av om man scroller litt nedover i postene mine, fikk jeg skikkelig blogg-angst og et snev av dårlig samvittighet da jeg kom til å tenke på alle de som daglig forgjeves sitter der ute å venter på sin daglige dose med meg

 Jeg fant derfor ut, etter å ha zummet meg i et par tre dager at det jo sikkert fantes en mulighet her hvor jeg befinner meg nå til å få kontakt med min verden der oppe i nettskyen. Vi lever jo tross alt i 2010. Så derfor, etter en kortere undersøkelse av området, fant jeg et multimediarom. TA-DA!

Jeg har gyldig fravær, så dere kan like godt slutte å være snurt over manglende svar og diverse  først som sist.  Skallepær og jeg ligger nemlig på et sykehus, 30 mil og noe fra hjemme, og det ser ut som om vi må bli her noen dager til

Han får antibiotika intravenøst,samt væske og næring. Han er på bedringens vei men fortsatt redusert. Alt blir bra til slutt. Helt sikkert.

Sånn bortsett fra at det er “ille tråki” at Skallepær skulle bli så syk så fort og så alvorlig så er det skikkelig kjipt å være borte fra pluggen og de andre hjemme også. Men aller værst er det at jeg hadde pakket med meg klær for kun 3 dager og ikke en ukes tur…og å være ei overvektig og lettere inkontinet dame på noen og tredve når truselageret er tomt…. – DET SUGER!

God bedring til Skallepær og meg selv og jeg håper vi kommer oss hjem fortere enn svint (hvor fort er det?)
Ingen bilder nå.

Jeg kommer tilbake til denne verden når jeg er hjemme igjen.

Hasta La Vista!

Jeg er hjemme i regnet en liten tur i helgen…men jeg ville mye mye mye heller bare blitt på stranda mi….

..jeg stikker av gårde til uka igjen…

VI BLOGGAST!

-og jeg kommer sterkere tilbake når jeg ikke har noe annet å finne på enn å sitte på rumpa i sofaen min om kveldene…. WORD!

(til helgen tenker jeg….  )

Hele helgen til ende har vi holdt det gående, og nå sitter vi her utmattet hjemme i sofaen.  Med en eim av gammal moro hengende etter oss i luften, hodepine, øresus og såre halser, men allikevel med salige og tilfredse flir om kjeften.  Det er godt det er lenge mellom hver gang for vi begynner strengt tatt å bli for gamle til dette her, men en ting er sikkert, det kommer til å skje igjen for det var virkelig verdt all elendigheten vi føler i dag.

Bryllupsdagen vår ble feiret, som forespeilet,  med dunder og brak. 

Jeg har dessverre ikke fått klippet og limt i filmene mine, for når jeg har et kamera som filmer i HD og en PC som bare kan vise ST (stum film)… så er ikke dêt så lett skulle det vise seg, så jeg håper jeg blir tilgitt at snutten ikke er så mye å rope hurra for.  Men det er i alle fall en liten smakebit fra litt av kvelden vår.

ENJOY!

Vi kjørte til Kristiansand med de to minste på lørdag.  Det var knall vær og vi holdt på å dø av heteslag i bilen alle sammen siden vi valgte å kjøre på det gunstigste tidspunktet på dagen – 12.00. 

Heldigvis hadde vi kjøpt inn MASSE cola og forhåndsbestilt et rom så vi overlevde turen med passelig margin.

Vi kosa oss masse og gubben var til en forandring blid mesteparten av tiden.  Han hadde kun et par mindre iltre utbrudd, men det var selvfølgelig og helt klart de andre idiotene av noen bilførere sin skyld! 

Helt klart! 

Enivæis; Kaptein Sabeltann forestillingen var KJEMPEBRA!  Det var skikkelig moro.

…det var litt mindre moro å hente to andre små som ikke var helt fornøyd med helgen sin…

I den forbindelse lar jeg denne lille snutten si hva jeg egenltig mener innerst inne om den saken…

Mariann har allerede nevt det i en post, at vi hadde BLOGGTREFF i helga, men det er klart jeg må jo skrive om dette jeg også.  For meg var dette som en bitteliten ferie å regne, og posten er derfor blitt lagret deretter…for slik moro som dette er jo ikke akkurat hverdagslig kost for meg

Jeg hadde planlagt å kjøre oppover langt tidligere enn hva jeg endte opp med å gjøre. Dårlig som jeg er til å kalkulere og disponere tiden gikk ikke dêt helt etter planen, men det var ingen krise, selv om jeg lagde litt drama hjemme før jeg dro , for heldigvis er det sommer og lyst så jeg slapp jo uansett å kjøre i mørten. 

Jeg liker veldig godt å dra på biltur. Det er en fin måte å se landet på synes jeg og man får tid til å tenke på store og viktige ting i dette livet, MEN jeg er ikke glad i å kjøre bilen selv, jeg liker helst å være passasjer, for da kan jeg, for å sitere Mariann;

“…innta den tilnærmet komatøse tilstanden jeg finner behagelig, uten å ha ansvar for verken framdrift eller navigering.”

Jeg mangler nemlig totalt retningssans. Jeg veit så og si nesten aldri hvor jeg er.  Jeg er som ei huggær’n og forvirra høne som løper på måfå rundt på tunet etter å ha fått seg et kraftig slag i hue.  Jeg er kjempe redd for å kjøre meg helt bort og aldri finne veien hjem igjen.  Værst er det der hvor det er mye veier, mye skilt og mye biler.  Pulsen min da jeg kjørte gjennom Oslo, med GPS, lå rundt 189. Det var like før jeg sprakk et lite blodkar i topplokket. Som en dirkekte følge av mine manglende evner på dette området hadde jeg nemlig kjøpt meg GPS til denne turen.  Jeg er, tross alt, ikke helt teit heller!   Den var kjempe fin og jeg hadde ikke under noen omstendigheter klart meg uten.  Herlighet, det var så vidt jeg klarte meg gjennom Oslo med den,  og jeg skal helt klart på tur med GPS  igjen.  For en fantastisk duppedings for sånne hjelpesløse stakkarer som meg.  

Jeg fant forsåvidt fram til VERTEN på første forsøk, hvilket er helt utrolig fantastisk til meg å være, eller… egentlig fant  jeg bare nesten helt frem til verten på første forsøk, for i følge GPS Jorgen (det er det han heter) var jeg fremme ca 90 km før jeg faktisk var fremme, men det var i grunn pga en liten tastefeil fra min sin side…så Jorgen kan neppe klandres for dêt, og ikke hadde jeg svinga på feil sted eller noe heller, så det stoppet gjelds ikke og jeg velger å se på det som en liten kjørepause.  Utrolig fin kjøretur opp Ringerike og Hallingdal, det må jeg si, og jeg tenkte av en eller annen grunn mye på farmor…særlig på vei hjem.

Vi spiste godt mat, skravla, lo, fikk godt å drikke og hygga oss ut i de små timer.  En bli kjent kveld.  Og alle oppførte seg mesteparten av tiden eksemplarisk,…hadde jeg bare ikke insistert på å prøve toraderen til Blue så hadde nok helt sikkert kvelden blitt noe roligere.  De andre jentene tok jo helt av med allsang, trampeklapp og vill jubel da jeg dro i gang med den ene slageren etter den andre.  Det var tendenser til dansing på bordet en liten stund mens jeg holdt på, selv om Mariann prøver å gi dere et annet inntrykk.

Jeg sov skikkelig dårlig og jeg snorka sikkert.  Kanskje jeg til og med slo ut en fjert.  Mariann snorka i hvert fall.  Murmel og.  Dessuten hadde jeg fæle drømmer om å kjøre i feil fil, bilkrasj og det som verre var.  Tilslutt stod jeg derfor opp og hadde tenkt å snike meg til en time på øye på sofaen oppe, men ikke før var jeg kommet meg opp og slengt puta på sofaen så stod Murmel på verandaen og lufta seg, så da blei det ikke noe særlig søvn på meg denne helga.  Merka det da jeg kjørte hjemover senere på dagen for å si det sånn.  Det var sol, det var varmt og jeg måtte pisse hele veien hjem. 

Av en eller annen grunn hadde jeg fått for meg at det ikke var så lurt å stoppe langs veien i bjørneland….

Veldig kjekke jenter.

Jeg møter dere gjerne igjen. Håper virkelig ikke dette bare var et one night stand!

MURMELUPP

denne er til deg:

Dette er fra en ferie fra før vi begynte å dokumentere turene i feriedagboka vår og det var noen år siden denne episoden så jeg husker ikke detaljene fra den ferien så godt, men den beviser vel kanskje at en del fakta som hevdes om mannen muligens ikke har så god rot i virkeligheten som det vi kvinner liker å påstå.

Dette var da altså på en av våre mange turer rundt om i Norges land. På disse turene havner vi av en eller annen grunn veldig ofte innom Rjukan. Denne gangen, siden vi var uten barn, bestemte vi oss for å bestige, skal man tro reklamen; Norges vakreste fjell. Gaustatoppen.

Vi hadde tatt den turen før, og det fristet til gjentakelse. Det er en utrolig deilig følelse å bestige en tind. At man kan se så langt som det man gjør så høyt oppe er et helt lite mirakel i seg selv synes jeg. Jeg mener å huske at i ordinært rusletempo så er det omtrentlig en fire timers tur opp, litt raskere ned. Men det kan hende jeg husker feil, bortsett fra at det er raskere ned enn opp. Det er alltid raskere ned enn opp av en eller annen grunn.

Det var deilig vær og god sikt og vi ruslet i vei slik vi pleier. Jeg la ikke merke til at det var noe spesielt med mannen min men syntes kanskje at han svettet litt mye, pratet litt lite og tok seg et par pauser mer enn ellers. Vel opp på toppen, gjorde han et iherdig forsøk på å legge seg ned i en litt merkelig forkrøplet stilling. Han kom med noen grynt, han var våt av svette, han holdt seg litt i siden, og ansiktsfargen hans var litt gråere enn bakgrunnsfargen på denne siden her. Jeg ble litt engstelig da, for jeg veit at mannen min sjelden sier au med mindre han har hatt en døden nær opplevelse. Dette var noen år før jeg visste det fantes en heis opp til toppen av fjellet, som vi helt sikkert hadde fått brukt i et nødstilfelle hvilket jeg jo skjønte at dette muligens var Ikke hadde jeg lyst til at han skulle bli hentet ut av helikopter så for å slippe å måtte gå hele veien ned alene sa jeg til mannen min noe sånt som at: ”du har vel ikke så vondt siden du har gått helt opp hit uten å si noe”, – også gikk vi ned igjen.

Da vi kom ned til teltet, krabba han inn under duken mer eller mindre bevisstløs, mens jeg satt utenfor og kjedet meg mens jeg knagde knoker og lurte på hva som gikk av mannen min. Etter en stund våknet han, og gikk ut for å presse pess ut av pe**en, som vi så fint sier her vi bor. Normalt pleier dette å ta en stund, men denne gangen var han raskt tilbake. Han ville jeg skulle bli med bort å se på! Se på? Hadde ikke lyst men blei med allikevel. Jeg var ikke helt sikker på hva han ville, om han skulle vise fram hvor langt han kunne få strålen til å gå eller hva det var, men da jeg så hva han pissa ut, da skjønte jeg hvorfor han hadde bedt meg med som tilskuer. Han pissa ikke blankt, ikke gult ikke engang oransje eller rødt. Han pissa SVART!
Han spurte meg: “er dette helt normalt eller?”, I det sekund tok jeg kommando over situasjonen, umyndiggjorde min mann og fra da av gikk det vel sånn ca. 30 minutter så var han lagt inn på sjukehus gitt, hvor han ble tildelt en passelig god seng samt morfin i store nok doser til å få en festlig lørdagskveld.
Jeg måtte luske slukøret tilbake til teltet i mørket. Og det er ikke bare bare når man er mørkeredd skal jeg si dere.

Noen dager senere satt vi hjemme i sofaen igjen og så var ferien slutt for denne gang.

Moralen i denne historien, om det er noen, må være at kvinner må slutte å si at mannen er en pysete liten sak som ikke tåler noen ting, at de klager og syter og holder på å dø bare de blir litt forkjøla, for jeg mistenker at det muligens ikke er helt rettferdig ovenfor mannen og hevde noe slikt. Jeg veit ikke hvordan det er å ha nyrestein, men noen kvinner som har hatt både det og født barn, har sammenlignet de to og uttalt at smertene er omtrentlig like.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg hadde i hvert fall ikke besteget Gaustatoppen med rier og det som verre er, hadde du?

(Legg merke til det røde hjertet på bildet, der er det en liten hvit prikk. Det er den ène steinen han pissa ut!)

Til skrekk og advarsel bør du lese om vår vannvittige tur Norge rundt på tre dager her.   Anbefales kun for viderekommende parforhold.