Pluggen prøver å fikse mammas rygg ved å ri på den...(merk: illustrasjonfoto)

Mandagen gikk i vasken, så den må jeg ta på nytt, men resten av uka ser heldigvis ut til å være berga.  Takk og lov for det, for nå lengter jeg etter sommerferie.

Så vidt jeg kan huske fikk vi øva oss litt på telting og sånn i helgen.  Siden jeg var indisponert fra å delta måtte jeg nøye meg med å knipse bilder fra sofakroken.

Like greit at jeg måtte ligge på sofaen...det ser litt trangt ut...

Mobilen min døde, på mystisk vis,  like før 17 mai en gang, og jeg måtte kjøpe meg ny.  Da jeg fortsatt ikke blir sponset med verken det ene eller det andre var alt jeg hadde råd til denne mobilen til 1 kr!

Og jeg må si; DEN TAR HELT RÆVVA BLDER!

Bestevenner med en tube lim. Lover ikke godt!

Nydelig unge, ræva kvalitet på bildet! Dumme mobil! Nå må jeg ha ny igjen!

Denne karen foretrekker blomster fremfor lim...bildet tatt med gml tlf

Ha en fin UKE!

Med eller uten vond rygg eller bra kamera på mobilen…

Men alvorlig talt…hvem er det som drasser med seg et stort kamera rundt omkring overalt i disse dager?

Ikke jeg i allefall…

For meg er det derfor

viktig med et bra kamera på mobilen.

Så jeg kan ta bilder i en fei der og da.

Er det viktig for deg med bra mobilkamera?

I kjelleretasjen har jeg liten absolutt ingen kontroll over hva dummeboksen, den store flate, måtte finne på å fore ungene mine med.  I stua oppe, hvor de små barna stort sett befinner seg, har jeg imidlertid noenlunde oversikt.  TRODDE JEG!

Men så viser det seg da, at selveste Handy Manny er en tjuvradd, og det var Pluggen selv som påpekte det ovenfor meg!

For de av dere som ikke veit det så er Handy Manny en amerikansk animasjonsserie som handler om den TILSYNELATENDE hyggelige Manny som er en handyman av rang.

Litt som vår alles Otto.

Han, Manny altså, ikke Otto, reiser rundt i byen Sheetrock Hills hvor han ved hjelp av det snakkende verktøyet sitt reparerer ting og finner ut hvordan de virker. Så langt alt vel.  Så kommer problemet.  I Sheetrock Hills er det en jernvarehandel.  Denne drives av en søt dame som heter Kelly, og HandyManny er stadig vekk innom denne butikken etter ting han trenger.  Problemet er bare at mannen ALDRI betaler for seg!  Han bare går rett inn og henter det han skal ha uten å betale!

Handy Manny i butikken til Kelly...

Nå skal ikke jeg forhåndsdømme noen her.  Det kan jo f.eks hende at Handy Manny har en firmakonto hos denne Kelly og at han blir fakturert en gang i mnd eller så.  Hva veit vel jeg, men når man er fire og et halvt år forstår man ikke slikt!  For Pluggen vil Handy Manny nå for alltid være en uærlig fyr som man ikke kan stole på.  Skaden er skjedd.

Pluggen har mistet sin første helt.

Se opp for denne fyren...

Fra og med nå av skal jeg nok begynne å følge bedre med på hva de små EGENTLIG sitter og ser på når de ser på dummeboksen.  Jeg vil ikke de skal bli påvirket av, pr. min definisjon, dårlige forbilder heller!

Heldigvis så har mine små håpefulle fremdeles i alle fall en helt igjen

Helten over alle helter. Pappa.

Handymen wannabees



Har jeg fortalt at gresset mitt har begynt å spire? Ikke? Vel, det har det!

Og for ikke å glemme; Jeg fikk nydelige blomster levert fra BAKKER!

...men siden jeg fikk denne fantastiske overraskelsen (GRATIS!)....kommer jeg neppe til å angre kjøpet...

Ha en fantastisk uke!

Tiden går fort

og jeg kan ikke helt forstå at

i Mai mnd for to år siden så jeg omtrentlig ut som dette…

Få dager før fødsel

Pluggen gledet seg veldig til å bli storebror

Pluggen hadde allerede vært hos frisøren flere ganger da han ble storebror 2,8 år gammel...

...mens denne karen ved 2 års alder knapt har gredd seg engang ennå...

3 dager og det første smilet

De første mnd sov han...

Lykke

Lykke

17 mai film fra ifjor

Ønsker alle en fin mai uke

Og gratulerer med Nasjonaldagen!

Skal du ut og rope HURRA?

Vi har veldig STOR hage bak huset, eller foran.  Det kommer litt an på hvordan man ser det, om det er foran eller bak.  Denne blir for det meste brukt til fotballkamper, svømmebasseng og diverse leik og moro.  Foran huset, eller bak, kommer an på hvordan man ser det, har vi også ganske stor plass.  Denne har vi, som tidligere beskrevet et eller annet sted i bloggen, delt i to mindre områder.

Mannen sitt, og mitt.

Siden jeg har vært mer eller mindre arbeidsufør de siste årene pga en rekke uheldig omstendigheter relatert til min egen kropp og livssituasjon, har jeg, til min endeløs frustrasjon, måtte gå å se på at Mannen har utnyttet situasjonen til å fylle opp disse to områdene med mer og mer

SKROT!

MEN NÅ ER JEG I FARTA IGJEN VETTU!

-og Mannen har måtte se seg nødt til å kjøre det ene lasset etter den andre til det

EKTE gjenbruket i distriktet.

Den siste tiden har jeg nemlig, b.l.a, brukt til å konverterte Mannens gjenbruk til et lite hageanlegg.

Siden jeg gjør mesteparten av arbeidet selv, kun ved hjelp av en spade, div raker, en krafse, en trillebår og rå muskelkraft, regner jeg med å ha tatt av minimum 20 kg innen jeg er ferdig!

Budsjettet er stramt, men heldigvis for meg så fant og jeg fant en rekke ingen ting på Mannens område som jeg kunne bruke på nytt, så jeg slapp å måtte kjøpe masse nytt.

Strengt tatt så kunne vi jo ha fått en kjærlighetshage av NRK eller hvem som har det der programmet på TV, jeg har tross alt betalt lisens i et par tiår, så hadde vi fått gratis brostein, vakre blomster, fine møbler og perfekt planert plen….

NÅ får det bli som det blir.  Jeg har riktignok jobbet sammen med en anleggsgartner i min ungdom, men jeg kan ikke akkurat skryte på meg at jeg har peiling på hva jeg driver med 

Før...

Før...

Før...

Underveis...

Nå...

Mine blomster fra i fjor. Fint? JA! :-)

Det blir fint ikke sant?

Ha ei FIIIINE UKE!

Jeg skal sitte og passe på at gresset mitt spirer 

Jeg skulle ha vært på graven din med blomster i dag…men jeg kommer meg ikke dit…

Hvorfor kan de ikke bare være MINST sånn som dette året rundt?

Jeg bare lurer?

Det er så deilig med tilnærmet likt sommervær at jeg allerede har begynt å grue meg til den lange, mørke, kalde, våte, pinefulle, forferdelige og grusomme vinteren…

dette bildet fant jeg på guggl, fysj og føy!

Har jeg nevt det før at jeg HATER vinteren? Virkelig HATER den?  Inderlig?

Men NÅ er det full vår.  Bjørka har blitt grønn og fin denne uka, det ligger gult støv overalt, 17-mai er like rundt hjørnet, men viktigst av alt:

Det  er ikke lenge igjen til sommerferien.

Jeg kan nesten ikke vente!

Kan du?

En film mest for mamma (dvs meg)

Om et par mnd er sommeren her!

Møkkete og svett blir man i våronna, men det er så deilig å våkne fra vinterdvalen og gjøre hagen klar for vår og

SOMMER!

Våronn og ting fra hagen i fjor kan sees
HER!

Dette har jeg kopiert fra hans facebook status…

Dottern och jag var och handlade på Willys när hon fär syn på en utlänsk man med en hyfsat ny född unge på armen. Kommentaren lät inte vänta på sig ” Å pappa titta en liten apa “

I ren skjær frykt for å havne i lignede situasjon selv med noen av ungene tenkte vi derfor at det var på HØY tid å introdusere småguttene våre for det multikulturelle Norge. Vi kommer tross alt fra en landsdel som er strekt preget av innavl og en bygd hvor det stort sett bare bor pottethuer og annet rask, og de trenger faktisk å vite at det finnes en verden utenfor.

Siden vi ikke har råd til å reise til utlandet på ferie,

(jeg tjener nemlig tross alt ikke penger på bloggen min, som du sikkert ser så er den FRI FOR REKLAME!, og ikke er det noen som sponser oss heller, ikke med Grandiosa engang…)

dro vi likegodt til Grønland i Oslo.

Der trasket vi rundt en halv dag eller så, og ett eller annet sted i Tøyengata stakk vi samtidig innom Naturhistorisk museum for å få varmen i oss en stakkens stund.  Uten sammenheng forøvrig, men der fikk vi med oss utstillingene

“Kan vi tilgi darwin?”

og

Doktor Proktors sensasjonelle samling av Dyr Du Skulle Ønske Ikke Fantes…

Det var loppemarked under broa ved Riverside...så mange forskjellige mennesker på en gang hadde vi vel aldri sett før...

Unger kan si de utroligste ting!  De eier jo ikke skam!

DETTE

inngrepet for en tid tilbake.

Noen mnd etter et slikt inngrep skal man levere inn en prøve for å se om det er “rågn i påsan” som Mannen så fint sier.  Dette har Mannen min ikke gjort, men siden sterilisering er regnet som en av de sikreste prevensjonsmetodene og fordi et mislykket inngrep skjer hos færre enn 1% av dem som blir opererte så følte vi oss alikevel ganske trygge.

Og nå sitter jeg her og er straks to mnd på overtid med mensen…

Som kvinne er det naturlig at den første tanken man tenker: Gravid.

Jeg blir riktignok gravid veldig lett, jeg har venninner som har forsøkt i årevis før de har blitt gravide, mens jeg trenger ikke gjøre stort annet enn å tenke tanken…men det får da være måte på!

Det er ikke så veldig festlig å sitte her å tenke på at man kanskje er gravid, for det første fordi vi hadde bestemt oss for at vi ikke skulle ha flere barn, men også med tanke på at jeg var inne og fikk fjernet en ekstra STOR BIT av livmorhalsen i januar.  Det kan bli alvorlige komplikasjoner ut av et svangerskap etter et slikt ingrep, med senaborter og alt for tidlig fødsel o.l

Ikke har jeg lyst på flere barn nå, hadde jeg vært ti år yngre så…men ikke nå.  Vi har snakket om det lenge og vel, og Mannen vil absolutt ikke at jeg skal ta abort og for å være helt ærlig så vil ikke jeg det heller innerst inne…så derfor, etter å ha bestemt oss for å beholde et mulig barn, tok vi en graviditets test…og for sikkerhets skyld, i tilfelle den første ble tatt for tidlig og viste oss feil resultat,  tok vi to tester..med fjorten dagers mellomrom.

Her er resultatet av den siste testen, i følge reklamen skal den være mer en 99% sikker.

Vi ble veldig lettet over resultatet, men samtidig litt skuffet…

Det var en veldig rar følelse.  Glad og trist på engang.

Til mandag skal jeg til legen.

For jeg MÅ jo finne ut av dette!

?

God HELG !

(P.S -=neg og +=pos    )

Hvorfor virker ikke Bloggurat.

Endelig kan minsten gjøre litt nytte for seg òg…

Skallepær blir 2 år i mai.  Han begynner å bli stor gutt.  Om det er dèt, eller at det lakker mot vår som gjør at jeg begynner å føle meg lettere til sinns og veldig mye mer opplagt enn på veldig lenge er jeg ikke helt sikker på.  Kanskje det er en kombinasjon av de to.  Det er uansett deilig.  Det kjennes ut som om jeg endelig kan få puste ordentlig igjen.

I løpet av de fem siste årene har jeg vært gravid i 1, 8 år, ammet mer eller mindre sammenhengende i 4 år, og hatt max 2 timer sammenhengende søvn om nettene i tillegg til ALT det vanlige, og uvanlige, med familien og med alle de andre barna.  Det har vært beintøft.  Først og fremst fordi minstemann ikke har sovet om nettene før inntil ganske nylig, og fordi jeg har hatt så grusomt mange vondter.  Først ryggen, så bekken trøbbel, så beina.  IRRITERENDES og hemmende for min livsutfoldelse.  Nå er jeg bare feit, men det går det forhåpentligvis an å gjøre noe med!

Bloggingen vil jeg fortsette med å nedprioritere.  Det blir med en post i ny og ne, omtrent som nå tenker jeg, en i uka.   Nå som jeg sover om nettene er jeg ikke så innmari frustrert lenger heller, eller kanskje jeg er mindre frustrert nå fordi sexlivet endelig er tilbake på samme nivå om før…kanskje det er en kombinasjon av de to.  Uansett, det er liksom ikke like gøy å blogge om hvor lykkelig jeg er, hvor godt jeg har det, hvor bra forholdet mellom Mannen og meg er, eller hvor velfungerende familien vår er.  Og nei, denne gangen var det ikke noe ironi eller annet å lese mellom linjene her, det hele er faktisk som et velsmurt urverk.  Det er bare det at det blir så rosa aktig liksom om jeg skal blogge om en slik hverdag, og det er ikke helt min stil… Jeg gidder jo ikke å blogge om hvordan det koker i meg hver gang bilnøklene er borte, når det jeg trenger ikke ligger der hvor jeg forventer å finne det, eller hvor sykt mye jeg stresser hver gang jeg må til et sted til et bestemt klokkeslett…det er liksom litt oppbrukt nå føler jeg.

Greia er at klokka vår tikker og går helt fint.  Vi har funnet fram til orden i kaos igjen og kabalen vår går opp og det er i det hele tatt veldig deilig å være i flyt.

Jeg skriver best, synes jeg selv,  når jeg er trist, sinna, full av hat, sjokkert, rystet, lei meg, stressa, sliten eller opprørt.  Dessuten så har jeg har tross alt andre ting å drive med enn å sitte her å tulle.

F.eks så har jeg (som vanlig) stooore planer for hagen denne våren/sommeren.  I vinter, da jeg var som mest nedtrykt, bestilte jeg meg nemlig blomster for en halv månedslønn eller så,  og disse skal selvfølgelig (om de ikke dauer før den tid) plantes ut og danderes rundt omkring.  Jeg skal lage hagedam, med fisk, og snekre div gjerder.  (JADA Mannen, jeg veit at det er DU som skal snekre, jeg ska BARE male jeg..)  JEG har tegnet og planlagt.  VI er veldig fornøyd med hvordan det ser ut på papiret…så får vi ser hvordan det blir i virkeligheten.

I det hele tatt så har jeg fryktelig mange planer som BRENNER inne i hodet mitt, men jeg mangler finansiering.  Det suger og det er nærmest UUTHOLDELIG for meg, og jeg er redd hodet mitt kommer til å eksplodere om ingen av ideène snart får komme UT!  Helst i går og fortrinnsvis alt på en gang! Dessverre så er det ingen som gidder å sponse meg med noe som helst så det de fleste planene mine kommer seg vel ikke lenger ut enn ned på tegnebrettet mitt som vanlig

Til orientering så planlegger vi et Blogg hageselskap/grillfest i slutten av JULI!  De som har lyst til å komme kan melde seg på ved å sende en mail til frustrerteheidi@live.no så sender vi en invitasjon nærmere.  Dersom man har meldt seg på og ikke mottat invitasjon innen 1 juli så er man ikke bedt!

Kommer du til å melde deg på?

Ha en fin uke!

Jeg kan meddele om at til tross for vedvarende karantene på ubestemt tid så er vi ved godt mot…

(…selv om det nå røyner på for både den ene og den andre…)

Til tider er tilværelsen utrolig kjedelig.

Det klør, det er vondt og ikke minst så er igrunn hele greia ubeskrivelig og grusomt

FRUSTRERENDE!

Ikke ser man så veldig bra ut med kroppen full av kopper heller.

Heldigvis så har vi fått sove litt innimellom kulene.

Jeg venter bare på at snøen skal bli helt borte og at våren skal komme slik at jeg kan begynne å rydde i hagen og ikke minst begynne å sykle på den nye sykkelen min som jeg kjøpte meg til bursdagen min tidligere i vinter.

Ha en strålende helg!

Les om vannkopper HER, HER og/eller  HER!

De ytre rammen ser så bra ut.  Det er mange flotte ord og fine fraser om barns utvikling og læring og pedagogiske prinsipper. De har mye metodikk og praktiske sider i undervisningen som vi synes er veldig bra. Men jeg fikk ikke noe godt førsteinntrykk av skolen på dette møtet. Det var noe som skurret med hele opplegget.  Det kjentes feil ut.

For å bruke et ALTERNATIVT begrep; jeg følte en mørk og dårlig aura der inne.

Alt jeg tidligere hadde lest, trodd og hørt om Steinerskolene var utelukkende positivt.  Jeg kjenner mennsker som har gått på Steinerskolen som bare har godt å si, jeg har snakket med foreldre som er fornøyd.  Hjemmesidene deres er flotte, og om jeg svelger Eurytmi ”kamelen” som de driver med på denne skolen så har jeg ikke funnet noe spesiellt å heve øyenbrynene over for å si det sånn. Lærerplanen er bra, jeg liker det jeg leser i den.  Men allikevel, siden jeg satt igjen med den følelsen etter det møtet, følte vi at vi trengte mer informasjon for å kunne gjøre en skikkelig vurdering før vi tok et endelig valg for barna våre.

Jeg stoler veldig på magefølelsen min.  Erfaringsmessig så er det nemlig veldig sjelden den har fortalt meg feil…

Vi har lest i timer og uker alt vi har kommet over.  Vi har googlet, og det som dukket opp der var også for det meste positivt.  Så begynte jeg å se på hvem som egentlig hadde skrevet alt jeg leste.  Stort sett så var det mennesker med bakgrunn i antroposofien eller med et antroposofisk livssyn.  Vi trengte mer informasjon, fra andre som ikke delte dette livssynet. For oss er det alltid viktig å se framsiden, baksiden og helst også innsiden, særlig når det kommer til å ta livsavgjørende valg på vegne av våre barn.  Vi vil være helt sikre på at vi velger “riktig”.  Vi begynte å søke etter informasjon i avisene.  Der fant vi mange artikler skrevet av lærere ved Steinerskolene, stort sett positive, men så fant vi plutselig dette:

Et steinerbarns bekjennelser

og

Det de ikke forteller oss

Etter dette så fant vi flere artikler fra foreldre som hadde hatt barn på Steinerskolen og som hadde tatt de ut av skolene av forskjellige grunner. Mest fordi de ikke var fornøyd med undervisningen.

Vi, men kanskje jeg især, ble fryktelig triste over denne, for oss, nyoppdagelsen.  Jeg var så sikker i min sak på at Steinerskolen ville være et riktig og veldig godt valg for barna våre.  Nå er jeg ikke så sikker på det lenger. Nå er det nesten helt sikkert at de ikke kommer til å begynne der…

En av disse var en kommentar til DENNE posten, og det ble bla spurt om Mannen ikke ble lei seg eller sinna av at jeg “henger han ut” i bloggen min. Den tanken har streifet meg noen ytterst få ganger også, særlig i begynnelsen da jeg en blogget litt om Mannen, og ikke bare meg selv slik jeg har gjort i det siste.  Ja, jeg har ikke noen gang lurt på om Mannen har følt seg hengt ut av meg altså, for det har Han ikke.  Faktisk så er det som oftest Han som er den første som leser det jeg har skrevet, og Han leser det før det legges ut, SÆRLIG når det handler om Han, eller Barna, men jeg har lurt på om andre, utenforstående, kanskje har lurt på akkurat det samma som denne dama?

Mannen (min) er en herlig fyr.  Han har  humor som matcher min nemlig.  Hjemme bedriver vi med vennligsinnet mobbing av hverandre på daglig basis.  Det er liksom  litt sånn konkurranse om hvem som kan “mobbe” den andre mest. Som oftest begynner vi med SMS meldinger også fortsetter vi hjemme på kvelden, med tilhørende nuss, klaps på baken og faktisk også litt kameratslig bryting en gang i mellom. Ikke sjelden kommer Han hjem fra jobb kveldstid med et skjevt glis om munnen fordi vi har hatt ordkamp hele veien hjem fra jobb via SMS, og så har Han pønsket ut en treffende muntlig kommentar på et utspill fra meg i det han kommer inn døra. Det er nesten som en hobby vi har i sammen.  Det er vår humor.  Den som vinner “munnhuggeriet” får ligge underst til slutt.  Ja jeg veit, vi er både kjedelige og tradisjonelle, men tro meg når jeg sier at det er en fordel, å ligge underst,  om man veier 100+ og ikke har muskler nok til å være i aktivitet med vekten sin noe særlig lenger enn to minutter om gangen…

Uansett, det en vinn vinn situasjon.

Noen ganger KRANGLER vi på SMS også.  Da kommer han ikke hjem fra jobb med et skjevt glis om munnen.  Jeg går ikke i spenning og venter på neste trekk, nussene er korte og tørre, klapsene på baken uteblir og ingen får ligge underst til slutt.  Istedenfor sitter begge tause i hver sin enda av sofaen etter at ungene har lagt seg og ser på drit kjedelige programmer på TV.   Da er det om å gjøre å få kontroll over fjernkontrollen, finne det mest kjedelig programmet som er å oppdrive på tv og late som om man er fryktelig interessert i det.

Heldigvis så skjer ikke det så ofte.  Vi er bestevenner mesteparten av tiden.

Jeg elsker Mannen.  Særlig Mannen min.  Han er en bra fyr!

En veldig bra kar faktisk.

Selv om han er DUM!

Han er jo tross alt MANN, Mannen!

FIN FREDAG!

036
Uploaded by cedricbear. – Check out sexy vids. Caution – NSFW!

Det blir liksom litt stusselig på julebordet og på de teambuliding turene for å si det sånn.

Heldigvis så har man jo da i dag, i alle fall de fleste av oss her oppe i Nor, INTERNETT. Der kan man være sosial hvor man vil, når man vil og med hvem man vil. Fine greier.

Når man blogger, og følger andre menneskers sine blogger er det lett å føle at man “kjenner noen“. Og det kan jo også skje at man liker noen så godt at man kunne tenke seg at man kunne blitt venner, men fra dèt, og til å bli noen som sin VENN, på EKTE, den terskelen er liksom litt for høy til at man tar skrittet og tråkker over den. Det er på en måte litt sånn TABU å skaffe seg venner på den måten når man er voksen, for man blir jo ikke VENNER med noen man har møtt online på nett gjør man vel? I alle fall blir man ikke omgangsvenner og langt mindre BESTEVENNER!?

Man spør liksom ikke andre voksne om :Hei! Vil du bli med ut? Skal vi være venner? Skal vi leke?“

Man kan fint finne seg både elskere, kjærester, ja t.o.m fremtidige ektemenn på nett, jeg fant jo bla Mannen på nett for mange år siden, men VENNER? Nei, se det er noe helt annet.

Gjennom bloggingen har jeg møtt mange hyggelige mennesker, på nett, ikke IRL. Mennesker som jeg har fått et så godt inntrykk av på den ene eller andre måten at jeg godt kunne tenkt meg på bli bedre kjent med de på EKTE, og kanskje t.o.m også blitt VENNER med de. Men man spør jo da liksom ikke om slikt uten videre.

Dette til tross, så har jeg møtt noen få blogg venner IRL. Denne helgen hadde jeg besøk av ei av de som jeg har møtt IRL tidligere, og jeg kan jo ikke annet enn å kalle henne for min VENN nå, kanskje t.o.m for BESTEVENN, he-he

BLUE

vennen min!

-og det enda jeg serverte henne pita pizza på fredagskvelden til tross for at hun ikke spiser mat med gjær.

Som om ikke det var nok så tok jeg henne med på sightseeing til Østfold kjiipeste by (Moss).

Først over til Jeløy og Røed Herregård fordi jeg tenkte at hun trengte å kultiveres litt… bare for å finne ut at nesten alle verkstedene og butikkene hadde brent ned til grunnen for nesten 2 år siden.  Jeg heiv henne derfor inn i bilen igjen og kjørte videre ned til den mest ræva samtidskunst utstillingen jeg noen gang har sett i hele mitt liv, på Galleri F15. Og bare sånn for virkelig å imponere henne voldsomt, og for å sette en skikkelig kraftig, tydelig og enorm prikk over i’en, så tråkka vi rundt i Moss by i nesten to timer, på leit etter en søndagsåpen kafè.  Vi endte til slutt opp på ei kro bak tog stasjonen i Moss, ikke fordi det var den koseligste plassen, men fordi det var den ENESTE plassen, i HELE byen! Der satt vi og leste søndagens aviser, spiste en chips og prøvde å få varmen i oss mens vi ventet på at toget til Oslo skulle komme.  Vi fikk ikke tina oss helt opp, for det var ganske kaldt på den kroa  og jeg tror vi begge var veldig nær ved å utvikle tælahiv etter all gåinga i det sure været.

Nedenfor kan dere se noen bilder av hvor ubeskrivelig BLUE sin helg hos meg har vært. Hun ler på alle bildene så hun har nok sjeldent hatt det gøyere enn det hun hadde sammen med meg tenker jeg.

JEG kosa meg i Blue sitt selskap.  Jeg liker den Dama veldig veldig godt.

Blue hold seg selvfølgelig oppdatert på fjesboka.

Blue blir kultivert

Vi valgte å ikke gå ned til stranden…enda Blue hadde veldig lyst og selv om akebakken ned fristet.

Dagen blir ikke helt det samme uten…

Blue smilte til meg og vinket i det hun gikk på toget og dro sin vei…

Jeg turte ikke å spørre om vi skulle være VENNER.
(Men jeg regner henne som min VENN nå.)

Når jeg kom hjem dro Mannen for å hente de to midten, som hadde vært hos den EKTE mammaen sin i helgen.  Det er en 2,5 timers kjøretur tur/retur.  Jeg benyttet anledningen til å legge meg til på sofaen med pute og dyne, og slumret mens de to minste lekte på gulvet.    Blue satt på toget til Oslo og frøys.  Akkurat i det jeg sovnet skikkelig inn kom mammaen min, pappaen min og min eldste datter trampende inn døra. De hadde med kake og vafler, og eldste jenta mi hadde bakt kjempe fine bursdagsmuffinser til meg som hun overrasket meg med.  Det passet meg fint, for jeg har hatt bursdag og MÅ nemlig ha bursdagsfest enten jeg vil eller ikke.  Det er på en måte forventet, familien vil jo feire meg, men

JEG KAN absolutt IKKE BAKE KAKE!

kan du?

Det var liksom hemmelig det med denne bursdagen.  Det er ALLTID det.  Jeg liker best å feire bursdagen min inne i meg selv nemlig. Og min nye VENN visste ikke at jeg feiret bursdagen min mens hun var på besøk hos meg. Hi-hi.

Jeg liker det best sånn.

Jeg har hatt folk på middagselskap flere ganger jeg uten at de har visst at de egentlig var med å feire et eller annet

Her er noen bilder fra bursdagsfesten min.

Bursdagsmuffinsen min.

Dette er et sjeldent øyeblikk, for denne jenta lager aldri mat og er aldri i nærheten av levende lys.  Det er ikke det at hun ikke vil, hun kan ikke klare det.  Så at hun hadde gjort alt dette på eget iniativ, det var stort for mitt mamma  

Jeg måtte jo blåse ut alle lysene…som dere ser så blei jeg 24 år

Og som dere også kan se..det var en fryktelig MORSOM bursdagsfest!

Gjør det meg til en dårlig venn når jeg holder slikt hemmelig for en venn alle vennene mine?

BLUE???

Dette er mormor (t.h). Mormor var 8 år eldre enn bestefar og de var gift med hverandre hele livet. Bestefar var skogsmann og jegermann, og mormor jobbet alle sine yrkesaktive år bla på en militær flyplass.  Bestefar pleide å ta meg med på tur i skogen.  Det var kjempestas.  Jeg kan vagt huske historiene mormor fortalte fra krigen, flyplassen, om tyskerne, hvordan de lurte dem o.l.  Alt hun fortlate meg om livet sitt, fra hun var småjente, alt de holdt på med i disse årene og helt frem til historiene fra når min egen mamma var liten pike. Jeg husker alle de fine albumene med bilder som mormor hadde fra de årene og jeg kunne ønske jeg hadde de nå.  Jeg veit ikke hvor de er blitt av. Jeg angrer på at jeg ikke hørte bedre etter den gangen, for nå husker jeg ikke historiene som hun fortalte meg da jeg var liten. Og når jeg ble ungdom og voksen så tok jeg meg ikke tid til å spørre etter de på nytt. Nå er det for sent. Mormor og bestefar er døde begge to. De døde for mange år siden. Begge fikk oppleve å være oldeforeldre.

Sammen fikk de to nusselige barn.

Mammaen min og onkelen min.

Mamma ble født på femtitallet. Mormor var 44 år da hun fødte sin lille pike. Onkel ble født tidlig i mars 1946, så da veit vi jo alle hvordan min bestfar og mormor feira at krigen var slutt

Jeg har begynte å snuse i slekta. Jeg har alltid tenkt mye på forfedrene mine. Tenkt på hva slags liv de har levd. Alt de har elsket, alt de har slitt, alt de har moret seg, kost seg, sørget og grått. Det er spennende å rote i gamle papirer. Noen veit jeg mye om, andre nesten ingenting. Farfar sin slekt, på farssiden, kan jeg f. eks spore 7 generasjoner til bake i tid ved et eneste klikk, mens noen av de andre sidene i den nærmeste familie er det mer kronglete å finne fram til. Farmor f. eks, finner jeg ingenting om i de offentlige norske arkivene. Heldigvis er det flere enn meg som har rotet i røttene oppigjennom årene, og jeg venter i spenning på å få kloa i den informasjonen, for de sier at farmor sin slekt er ganske spennende med aner langt tilbake til, blant annet, Det Svenske Kongehuset.  Skal jeg tro farfar så slekter hun, farmor altså, på den russiske tsaren også, men det er en heeelt annen historie!

Jeg veit ikke helt om jeg skal le eller gråte over å tenke på at jeg kanskje er i slekt med denne karen:

Familielikheten er jo avslørende, og slående om jeg så skal måtte si det selv…

NOK OM DET!

Slektsforskning er spennende. Historie er spennende. Gener er spennende, og jeg tror som kjent at ALT ligger i genene. Og her for noen uker siden fant jeg ut noe om en av mine oldeforeldre som jeg ikke visste fra før og som jo for meg forklarer en liten del i den store sammenhengen!

Dette er fra en gammel kirkebok. Jeg veit det ikke synes så godt, men det står da i alle fall at pappaen til min bestefar var gartner.

Veit du hva du er laga av?

Skal vedde for at om vi går langt nok tilbake i tid  så er jeg i slekt med

DEG!

Jeg liker meg nemlig ute, helst når det er sol og sommer vel og merke, men i nøden kan jeg ta til takke med bare sola også.  Helsa har vært skrall og formen tilsvarende dårlig over lang tid.  Det har vært fryktelig kaldt og med en unge som har lunger som klapper sammen når kuldegradene blir for mange så har det blitt til at vi for det meste har holdt oss innendørs denne vinteren.  I dag var det 2 varme grader og sol, og siden jeg  i vinter knapt har vært utendørs begynte jeg å bli nøden etter å komme meg ut.

Jeg gikk til skogen “min” for å finne ro

men alt jeg fant var dette!

Et svært gapende sår midt i det fine grønne skogen min!

Dette er midt i et kjempe populært tur og rekreasjonsområde hvor jeg bor.  Og jeg som trodde at området var vernet.  Tydeligvis IKKE!  Eller så har kommunen kanskje “glemt” at man ikke skulle gjøre inngrep i naturen akkurat her og gjort et vedtak om hogst allikevel slik at de fikk hogge ned nok tømmer til å betale for årets julebord?

Så sier de bare “unnskyld” etterpå, også blir alt glemt!

Ikke veit jeg.

Makan!

Det er helt ødelagt jo!

Jeg begynte nesten å grine jeg

MEN

heldigvis fant vi som vanlig også dette:

FASCINERENDE!

Tiss, bæsj og promp er jo som kjent alltid like festlig,

så på veien hjem var jeg glad til sinns tross det hjerteskjærende synet som jeg ble møtt med tidligere lenger ned i bakken.

9 åringen har tatt bildet. Flink? Ikke sant?

I morgen er det MANDAG.  Denne vinteren har vært så seig og uutholdelig lang, og det er fortsatt bare JANUAR.

Lurer på om jeg holder ut til våren kommer uten å bli helt koko?

Nok om det!

Jeg har tidligere fortalt om noen celleprøver (her, her og her) som ikke var helt bra, og i jula fikk jeg en nett liten bunke med brev fra sykehuset. Jeg har lest de ganske mange ganger uten helt å egentlig få med meg det som står der. Jeg har nemlig problemer med å lese kjedelig og langtekkelig informasjon om jeg ikke finner det absolutt livsavgjørende og interessant for situasjonen der og da.  Derfor har denne bunken ligget pent i kontorskuffen min i noen uker. Det viste seg at det også var et par skjemaer som måtte fylles ut til operasjonsdagen. Nå har det seg slik at jeg blant en del andre ting også lider av skjema vegring. Det henger nok sammen med traumene jeg har opparbeidet meg gjennom flere år med byråkrati og skjemavelde som jeg har måttet grave meg gjennom for datteren min. Vi snakker flere titals ringpermer her altså med papirer, søknader, skjemaer, dokumenter, erklæringer osv osv.

Men nå er det gjort. Jeg har lest alt grundig igjennom og fylt ut de skjemaene som skal fylles ut. Det er et punkt hvor man skal fylle ut vekt… Nytter vel ikke å juge av seg noe der?

Skallepær havnet på sykehus igjen. Vi kom hjem sent mandag kveld etter litt om og men og dersomat og visomat. Nå er han i farta igjen men han var skikkelig slapp. Han lå på fanget mitt konstant fra lørdag kveld til mandag ettermiddag. Han satt i en vogn på sykehuset litt inne i mellom mens vi var der. Han sa ikke et eneste ord, han gråt ikke, han smilte ikke, han lo ikke, han spiste ikke, han drakk ikke, han pekte ikke, han gjorde INGENTING! Bortsett fra å sove litt inneimellom, på skulderen min. De fant ganske kjapt ut at han hadde ørebetennelse, på begge øra, allerede på legekontoret faktisk, men mente at siden han var så syk, med CRP på 180, feber 40,1, så måtte det være noe mer og jeg fikk beskjed om at han kanskje måtte få antibiotika intravenøst.  Jeg tenkte med skrekk tilbake på Lillehammerturen i sommer. Heldigvis så avdramatiserte legene på sykehuset det hele, etter å ha tatt det opp i plenum, og bestemte at det holdt med å gi han penicillin mikstur kur.  Takk for det!

Her orker han å sitte selv, riktignok på fanget.  Og han er så nusselig der han sitter at jeg bare må knipse et bilde av han med mobilen.  Det er kjedelig å være på sykehus altså!

Noen timer etterpå tar han sine første skritt på et par tre dager og litt senere på kvelden får vi reise hjem igjen.

Dagens outfit: En fin utvasket body, arvet fra Pluggen, med en ikke matchende strømpebukse, med hull på låret og tynnslitt hæl, fra LaMote

he-he

Når det går hull på hælen i strømpebuksa etter en lang kald vinter, da er det vår! IKKE før!

Jeg har hørt ryter om at det er noen ytterst få billetter igjen så VENSTRE klikk på bildet under for å lese om arrangementet og for å kjøpe billetter.

Jeg var frekk og stjelte bildet på DENNE bloggen uten å spørre først

En som helt sikkert ikke kommer til å bli en festbrems er Skallepær!
Han er, hva vi kaller, en skikkelig RØNNERT! Han gjør ugang dagen lang og flirer og ler av alt det gale han gjør og ingen klarer å bli sinna på han fordi han sjarmerer deg rett og slett i senk. Han har et temperament jeg aldri har sett maken til (bortsett fra hos Mannen, men han er voksen så han klarer å beherske seg…til dels he-he) Her kaster vi oss i gulvet og ruller rundt om noe ikke går ens vei, vi skaller pannebrasken i veggen i frustrasjon og sinne og får vi ikke noe til så river vi det i fillebiter Grrrr

Det siste tror jeg at han har etter meg.  Demolition Heidi, som Mannen har kalt meg ved et par anledninger…  

Jeg bare veit at denne ungen kommer til å løpe rundt med skitt og lort fra topp til tå, hull i buksebaken, med skrubbsår på begge knea, utslåtte tenner, smilende, leende og med SOLSTORM og LYN i øya!

Venstre Klikk HER og HER for å lese mer eller bare se på bilder av rakkerungen! Min Boogiebaby

(Vennligst lukk øra i det jeg ber de andre unga om å holde kjeft  )

Denne filmsnutten tok jeg i jula. Ungen har 40 i feber og laryngitt, ellers hadde han sunget med av full hals.  Ingen av delene bremset julefeiringen nevneverdig for hans vedkommende.  Følg med på slutten så ser dere Skallepær tar en full Stevie Wonder

Broren hans er mye mer bedagelig anlangt.  Han kan sikkert fint finne på å både spytte i glasset, bremse en fest og heller sitte hjemme og se på spilledåsen eller timeglasset sitt i stedet for å være kveldens midtpunkt og rangle natta lang når han blir stor…gjør ikke noe det altså.

Pluggen er en deilig og skjønn unge han med

Denne snutten er også fra jula. 1. Juledag.

Det er bare så fasinerende og underlig rart å få to så forskjellige gutter når vi har brukt nøyaktig de samme ingrediensene og fremgangsmåten ved produksjon!

Ja, ja. Det blir nok Galla i kveld enten jeg er der eller ikke, selv om festen helt sikkert nok vil bli någet preget og avstumpet uten mitt nærvær…

FIN FREDAG og GOD HELG!

P.S Mulig jeg er en enkel sjel, men jeg ler nesten alltid av DENNE bloggen.

Ta en titt, men husk å VENSTRE KLIKKE! (hvor mange ganger må jeg si det egentlig?)

Og pga dette:

så hadde Mannen og jeg stua oppe, samt sofaen til fri disposisjon for oss selv fra klokka 20.00 og helt fram til klokka 10 på midnatt, og vi lot jo ikke den sjansen gå til spille for å få oss litt god gammaldags moro for å si det sånn

Fra midnatt av satt vi alle og så på årets raketter og det er jo akkurat like moro hvert eneste år.

Siden vi glemte å knuse pepperkakehuset på nyttårsaften så tok vi det i dag istedet for.

Kjempegodt med støv og gammalt godteri på.

Vi er nå sånn i passelig fart etter å ha liggi i strekk hele jula og når det da i tillegg blir mildvær ute med bare -3 kalde kunne Pluggen endelig stikke nesa ut for første gang på mange uker.

Det var DEILIG!

Forsetter året i samme stil som det begynte så lover dette veldig godt for 2011 altså!

I morgen skal vi på middag hos mamma og pappa.

Det skal bli veldig godt å få servert maten på fat selv for en gangs skyld.

]]> http://www.frustrerteheidi.com/2011/01/en-bra-start/feed/ 7 http://www.frustrerteheidi.com/2010/11/en-liten-overraskelse/ http://www.frustrerteheidi.com/2010/11/en-liten-overraskelse/#comments Fri, 26 Nov 2010 17:06:21 +0000 Frustrerte Heidi http://www.frustrerteheidi.com/?p=6465 I natt var Mannen, ungene, jeg og Kampen janitsjar orkester… på trappa hos gamlingen (dvs pappaen min) og overrekte han 60 års gaven.

Så i skrivende stund er mine foreldre ute og nyter en bedre middag før de skal på Benny Borg sin Johnny Cash forestilling.

I morgen skal de å se på Øystein Sunde sitt show på Dizzie.

Jeg tror de får en fiiiiin helg!

Pappaen min

Tre av fem unger er borte denne helgen, pappa  og mamma har jeg jo sendt bort, og gubben er og bygger ny butikk for å betale for alle morsomhetene som jeg finner på, så denne helgen skal jeg kose meg sammen med småguttene helt alene i fred og ro. Og det skal bli DEILIG!  Det er nesten som å ha fri og i morgen skal jeg nyte en flaske god vin helt for meg selv, eller…jeg får besøk da så jeg må vel dele den…

I  kveld, når de to små har lagt seg, skal jeg pakke inn julegaver.   Jeg gleder meg t.o.m til dèt!  Jeg skjønner ikke hva som feiler meg om dagen?  Jeg er blitt i så fryktelig godt humør?  

P.s Kampen Janitsjar var ikke der på ekte da lissåm, det var en CD plate på MAX volum fra bilstereoen!

Ha en strålende helg!