Det skjer noe med et mamma hjerte når gutten hennes kommer på eget initiativ og overrekker en slik bukett…

“…det aller største mor vet om er nemlig guttemann, som kommer hjem og har med seg sin første løvetann…”

Vi var på Lunds Gartneri i Torsnes i helgen.  De har, i tillegg til hagesenteret en dyrepark.  Nå var det et par år siden sist vi hadde besøkt dette stedet.  Det var fint før, men nå hadde de gjort om på veldig mye der og det var blitt enda finere enn det var fra før.  Familieparken var omorganisert og det var blitt lagt mye mer vekt på leik og store deler av parken var nå fylt opp med diverse leikeområder for barna i tillegg til alle de fine dyrene man kan se på der ute.  Hester, griser, lamaer, fugler i alle farger og fasonger, geiter, marsvin, kaniner, skilpadder  m.m.  Man kan ha med mat, grille der eller handle i kiosken om man heller vil det.  Vi kosa oss, lekte, så på dyrene og jeg fikk handlet masse fine blomster og vi endte opp med å tilbringe hele dagen der ute.  Blomstene plantet jeg ut dagen etterpå, så nå er det sommerlig og fint på trappa mi igjen, og det var jaggu på tide.  Der pleier det nemlig å være ferdig planta til syttende mai, men i år var jeg seint ute. 

Det er viktig for trivselen å ha TING som man synes er pene rundt seg. 

Det er balsam for sjelen. 

Jeg liker blomster og jeg må ha massevis av dem på trappa mi om sommeren

…fordi det gjør meg lykkelig…

Noen Alle morgener her i huset blir av en eller annen grunn, på den ene eller andre måten mer eller mindre kaotiske….
Å ha fem barn i tallet som alle krever sitt, og særlig med tanke på at en av de fem i utgangspunktet har en til en kontakt i alle andre situasjoner enn her hjemme…, samt at tre av de resterende fire fortsatt er mer eller mindre uselvstendige hva gjelder klær, mat, tid osv gjør det ikke videre enkelt for meg å se verken velstelt ut, up to date og/eller fremstå som fresh og fin til enhver tid særlig ofte.  At jeg i det hele tatt får stelt ungene og skippet de av gårde i tide hver eneste morgen uten å miste forstanden totalt er intet mindre enn et lite hverdagsmirakel.

El Chaparro er på full fart inn i hyss alderen (hurra) (ja hurra på ordentlig asså, jeg synes det er kjempe morsomt ), og bare der kan jeg plusse på minst 15 minutter i tapt effektiv arbeidstid hver eneste morgen. Sånn som for eksempel i dag, da han plutselig bestemte seg for å stjele bilen! Og bare sånn for sikkerhets skyld tok han med seg nøklene inn i bilen og låste døren samtidig. Heldigvis for meg så visste jeg for engangs skyld hvor reservenøklene var så jeg fikk låst han ut igjen, han klarer nemlig ikke låse opp bilen selv fra innsiden. Fryktelig morsomt, men litt bæd taiming siden vi allerede var fem ti minutter for seint ute fra før.

Da vi kom hjem etter å ha kjørt eldstejenta til skolen knabba guttungen mobilen min og knipset en haug med bilder.  Ett av dem var av meg.  Det er, om ikke annet, et synlig bevis på hva det koster å få fem unger i stand og av gårde om morgenen for ho mor.  Det som ikke synes på bildet er en utslitt joggebukse og barbeinte føtter oppi et par blå crocs.

Er det rart jeg synes det er deilig når det endelig er en eller annen skoleferie?

Venstreklikk HER for å lese min fantastiske “MORGENSTUND”

I helgen gjorde Mannen husholdningens sykler klare for sesongen. 

Treåringen konstaterte underveis med oppriktig triste øyer og inderlig sorg i stemmen at alle hadde sykler unntatt han 

Mitt morkne mammahjerte klarte ikke annet enn å utbryte:

 ”mamma skal kjøpe sykkel til deg ho guuutten miiin”  

Så i går dro vi derfor avgårde til byen for å kjøpe sykkel til treåringen.  På vei snakket han ustanselig om denne piratsykkelen som han gledet seg så veldig til å få og han skulle ha kurv på som han skulle ha maten sin i også skulle han sykle på tur til bestemor og bestefar og til barnehagen og om kapp med storebror og “vil du rope heiaheia da mamma?”

Først var vi i by nummer èn, den som er nærmest, men der fant vi ingen sykler som holdt helt mål.  Jeg kjørte derfor til by nummer to og til det senteret som han opprinnelig hadde sett sin drømmesykkel på.  Da vi kom til butikken kunne treåringen relativt rask fastslå at de IKKE hadde pirat sykkelen der lenger.  Han gikk bort til en ansatt, stilte seg opp foran og helt inntil mannen og tittet opp på han med hodet bakover og på skrå mens han slo hendene spørrende ut til siden og spurte: ” hvor er den glønne sykker’n hen æ? “  
” Den er utsolgt! “-svarte mannen og forklarte videre at dette var en fjorårsmodell som nå var gått ut av produksjon.  Treåringen ble fortvilet, og stod med skuffa mine å pirka på en annen sykkel som vi kunne få kjøpe til 799…

Da tok mannen i  butikken opp telefonen sin og ringte til en annen butikk, og etter litt frem og tilbake endte det opp med at han klarte å spore opp guttungens drømmesykkel, og dermed dura vi avgårde til by nummer tre og fikk tak i denne bandit sykkelen med hodeskaller på…til 499.

Guttungens ansiktsuttrykk da han kom inn i butikken og fikk øye på drømmesykkelen var intet mindre enn ubetalelig, og han var mektig stolt og frydet seg stort da han tok sine aller første pedaltråkk ut av butikken og rundt på kjøpesenteret.  Mammaen likeså.

Intet snørr, ingen tårer, ikke noe mas eller sure miner, bare en mamma med et morkent hjerte som fryder seg når barnets ansikt skinner av ren skjær lykke.  Ingenting i verden kan måle seg med det.

I dag skal jeg nok på sykkeltur med den “bortskjemte” ungen min.

Se selv!

En fin avslutning på en deilig påskeferie og hyggelig bursdagsfeiring.

Heldigvis har jeg meget veloppdragne gutter så de ryddet opp etter seg når de hadde rast ferdig.

Skallepær òg.

Han spiste mesteparten opp tror jeg.

Papir er vel å regne som fiber, og det er jo sunt?

“…fjortis alderen er fra ca 12 – 28 år…”

Om man legger denne definisjonen til grunn så er jeg kanskje ikke så svikefull og uærlig alikevel?

Her får dere noen bilder av min skjønne pike.

Gratulerer med dagen jenta mi

I tillegg til at påsken nå er i gang for alvor har vi i dag også dåpsdag her i familien. Det skal selvfølgelig feires som seg hør og bør. Samtlige mann startet derfor dagen med å storme ut i stua hvor de røska opp årets påske egg som jeg kvelden før hadde lagt så fint ut som pynt på pianoet.  Tanken var at eggene skulle få ligge der til lørdag, men innen jeg hadde rukket å komme meg selv ut av senga var de andre allerede godt i gang med å tømme egga for innhold og siden jo påsken begynte for fullt i dag så fant jeg derfor ingen god grunn til å vente?

Mammaen i meg fikk imidlertid stoppet berserk gjengen før eggene var helt tomme og jeg fikk truet de til å spise frokost, sjoko weetos og honnicorn, før de fikk spise opp resten av snopet.

Under frokosten mimret jeg syvogtredevdeår tilbake i tid og til en vakker vårdag i en liten vestlandsbygd hvor ei lita jente ble bært til barnedåp knappe 2 måneder gammel. Det lille pikebarnet, ja det var meg det. Så Gratulerer så mye til meg selv på min trettisyvende dåpsdag.

Resten av dagen vil bli forbigått i stillhet mens vi spiser opp alt vi har av påskesnop i huset , det er tross alt Skjærtorsdag i dag.

Jeg liker absolutt ikke Oslo. Når jeg sitter her hjemme og tenker på den byen kan jeg virkelig ikke fordra den.  Byen er stygg og skitten, møkkete, trang og rotete, ingenting er i orden, og alt er kaos og folka som bor der er ikke det spor hyggelige.

De sier ikke engang hei til deg når man går forbi dem på gaten…

Til tross for at jeg føler alt dette for hovedstaden vår vender jeg stadig vekk tilbake til denne forhatte skampletten av en by, og jeg har forstått at enda så mye jeg forakter dette hølet på vår jord så liker jeg egentlig alikevel Oslo veldig godt  . 

For innimellom all skitten og lorten og alle de skumle menneskene som bor der er det nemlig også veldig mye pent, vakkert, morsomt og spennende å besøke. Det slumper tilogmed også på at man kan møte en vennlig sjel eller to mens man er der.

I helgen var vi en liten tur innom Oslo. Da besøkte vi bla Oslo Reptilpark.  I følge veibeskrivelsen til gulesider skulle kjøreturen ta 49 minutter.  Vi gjorde turen unna på væl 2 timer, iberegnet en mindre og uvesentlig feilomkjøring retning Hønefoss.  Mannen min er så grusomt MANN så å finne på å spørre noen som helst om veien det er selvfølgelig totalt uaktuelt. 

Etter at gubben hadde kjørt feil for ente gang vrengte han derfor bilen, i ren skjær frustrasjon, og med et aldri så lite snev av sinne,  inn på en bensinstasjon hvor han gikk bredbeint og mandig inn, mens han bannet noe sånt som: “jæævla forbanna hæælvetes møøka by!”( han er fra skauen, de snakker sånn der), hvorpå han kjøpte seg en kartbok til den nette sum av 300 norske kroner!

Mens ”gubbejævær’n” bladde febrilsk i kartboken koblet jeg opp GPS’n på mobilen min. 

-og vips så var vi på riktig sted i løpet av 10 minutter gitt. 

Jeg kunne selvfølgelig koblet opp GPS’n på et nogle tidligere tidpunk, så vi hadde slippi å kjørt rundt i ring, men jeg tenkte han hadde godt av å få trimma blodtrykket sitt litt siden han stadig vekk insisterer på å ta bilen til byn isteden for toget!  Latsabb! 
Dessuten ønsket jeg ikke å betvile stifinneren i han, det kunne jo hende at jeg unødvendig kunne komme til å skade hele hans selvfølelse.
I ytterste konsekvens kunne det jo også hende at han ville begynne å tvile på hele sin eksistens som
M A N N. (fy så stygg jeg er ) -og dêt vil jeg jo ikke ha noe av skal dere vite!

Vel, vel.. vi kom da frem til slutt og takk og lov for at vi har verdens mest tålmodige og blide smågutter.  Ingen sure miner, ingen tårer bare smil og glade fjes fra baksetet.   Alt i alt hadde vi en strålende dag og kosa oss masse i sammen.   

Jeg fant den på bloggen til min gode blogg venn Bluefairy

Tidene har forandret seg, og barn av i dag vokser opp med bla mye mindre frihet enn hva min generasjon gjorde.  Nå om dagen kan man jo knapt sende ungene på butikken uten at de blir utsatt for negative forbilder, trakassering, kidnapping eller enda verre ting. 

Som en direkte følge av min  livsoverbevisning går El Chaparro ikke i barnehage.  Men til høsten fyller han fire år og da synes vi, pappaen hans og jeg, at det er riktig tid for et barn å begynne i barnehage.  Jeg søkte derfor for en tid tilbake om plass i èn barnehage.  Egentlig skal man søke i tre forskjellige, men jeg ville ha han i denne ene barnehagen eller i ingen, derfor førte jeg opp bare ett ønske.

Denne uken fikk jeg svar. Og jeg kan med glede meddele at El Chaparro har fått plass i den barnehagen vi ønsket.  Hurra!  Det betyr riktignok at jeg må ut å kjøre litt ekstra for å få han dit men det synes jeg at det absolutt er verdt.  Ut å kjøre må jeg jo uansett og en 10 min omvei betyr vel ikke så mye i den store sammenhengen?

El Chaparro skal nemlig få begynne i en gårdsbarnehage.  Denne barnehagen har romslige og annerledes lekearealer da den er i en omgjort korntørke!  Et kort stykke unna har de et skogsområde med bla lavvo, bålplass og utekjøkken.  De har selvfølgelig dyr, hvor barna får ta del i det daglige stellet.  Barnehagen har egen bær hage og grønnsakshage.  Alle måltider blir servert i barnehagen og de har en kokk som lager skikkelig mat fra bunnen av.  Så  her blir det neppe servert fiskepinner med makaroner og ketchup slik det ble i barnehagen som 8 åringen i sin tid gikk i! 

Tre dager i uken skal han gå der, det synes vi er passelig.

Dette er faktisk spennende.  Tro det eller ei. Sånn er det bare å være foreldre, man blir helt dustete  

Dette er et bilde av min onkel og meg fra der jeg vokste opp. Fint? Eller hva? Her kan man se fienden på flere mils avstand i alle retninger så god utsikt som vi hadde

Til tross for litt knall og fall var det både moro og gøy, og ikke minst; deilig og varmt vann. Vi tok med alle barna, bestemor og bestefar og leide bassenget en hel klokketime for noen hundrelapper i dag og hadde en kjempehyggelig søndagsettermiddag i sammen.
I morgen er det tilbake til striskjorta og havrelefsa igjen æsj asså!

Skallepærs badebalje var blitt i snaueste laget, så derfor har jeg tatt i bruk en annen jeg hadde stående i huset.

Her ser dere den gamle:

Og her er den “nye”:

Jeg fant en bok, en liten bok fra Genesis forlag som heter “sprøe barnevitser”. Jeg tenkte som så at jeg kanskje burde oppdatere meg selv på den fronten slik at jeg òg kan slå av en god vits når om jeg er i lystig lag.  Bak på boken kunne jeg bla lese følgende: “…om du vil se familien eller vennene dine humre og le så trålene triller…” og “…nyt synet av latterkulene som kommer…” Jeg pugget derfor et par tre vitser utenat og gikk forventningsfull opp i stua til de andre for å spre litt glede og latter  i en ellers så grå hverdag med følgende vits:

Doktor, vil jeg kunne drive med stepping etter å ha operert den inngrodde tåneglen min?

Selvfølgelig frue.

Flott, jeg kan det ikke nå så da får jeg ihvertfall noe ut av operasjonen.

Ingen lo så tårene trillet.  Ikke et lite fnis engang fikk jeg i respons.  Siden jeg ikke fikk noen av reaksjonene fra publikum som på en måte jo ble lovet meg på baksiden av boken prøvde jeg meg derfor på en gåte istedenfor.

Hva er grønt, hårete og lukter vondt?

(svar: rumpa til et monster)

Fortsatt ingen reaksjon.

Men jeg er heldigvis ikke av den typen som gir opp så lett så derfor dro jeg til med en jeg hadde stor tro på at ville gå rett hjem:

Kjæresten min er så slem. 

Han sa at han hadde kjøpt nye ruter til meg, og alt jeg fikk var denne teite kortstokken.

Samtlige satt å stirret dumt på meg fra sofakroken, bortsett fra Skallepær som lå og rulla rundt på gulvet sammen med huskyen.  Elleve og et halvt åringen sukket oppgitt mens hun utbrøt: “Åååå gi deg da mamma!” 

 Da putta jeg en Brannmann Sam dvd  i filmavspilleren  i stedet for og trykka på PLAY.  

Først da kom smilet frem på både den ene og den andre.

(Finn så mange feil du vil.
Jeg gidder ikke gjøre alt på nytt, jeg har da andre ting å drive med enn å sitte her å knote!)

NYHET!

Frustrerte Heidi sin blogg

nå med både redigeringsmuligheter i kommentarfelt samt mulighet for kommentering også for deg som leser på nett med OPERA!

Plutselig slo koblingsboksen seg på.  Det lukta bæsj.  Rettelse: det stinka bæsj.  Heldigvis ante jeg ugler i mosen da guttungen satt henslengt  i sofaen kvelden før og slapp gass som lukta alvorlig magetrøbbel.  Ungen hadde derfor, heldigvis får jeg vel kanskje si, blitt forhåndsutstyrt med bleie da jeg regnet med at vi muligens ville få problemer med å nå doskåla i tide dersom det skulle skje noe spennende i løpet av natten. Vi gikk glipp av hele moroa siden vi sov, men jeg kunne relativt raskt fastslå at det som ikke gikk i pysjen tok bleia i mot.  Jeg har aldri sett så mye dritt ut av en så liten kropp fra et trøkk noen gang i hele mitt liv.  Stakkar liten.  Senga mi, Skallepær og jeg slapp unna med skrekken.  Stanken derimot er et kapittel for seg som vanskelig lar seg levendegjøre på dette mediet.

Nå skal det luftes.

Aketur.

Etterpå dro vi til koperativen i Særp og hadde brødskjærerkonkurranse. Der har de nemlig to brødskjæremaskiner og konkurransereglene går kort sagt ut på at det er om å gjøre å skjære opp flest mulig grisla kneipp på kortest mulig tid. Man må også pakke de forskriftsmessig inn etter oppdeling.  Jeg vant, som vanlig, med to hele brød enda mannen min fikk et helt brøds forsprang og jeg fikk hjelp av en tre åring.
Nå har vi brød ut helgen og hele neste uke til ende.

På vei hjem spiste vi opp en hel pose med Hannemors smultringer.

Ha en fin lørdagskveld alle

Han har veldig stor tro på seg selv og egne ferdigheter
-så han spente på seg skiene og kavet seg opp den første og beste bakken han mente var passende.
Bakken er ikke så lang, men den er veldig bratt. 

Det tok lang tid å komme opp den bakken.
Han gråt til og med en skvett på veien, men opp kom han seg den lille mannen min.

Heldigvis gikk det raskere da han skulle ned. 
Nesten litt for raskt, men han kom seg ned også.

Hvorvidt seansen i det hele tatt kan kalles en skitur er vel heller tvilsomt da han for det meste hadde kontakt med bakken med alt annet enn skiene, men det spiller mindre rolle i den store sammenhengen da gutten selv var strålende fornøyd med egen innsats og hadde om mulig opparbeid seg enda større tro på seg selv og sitt potensiale til en gang å bli en berømt skiløper.

Far foreviget avkommets skitur med sitt mobilkamera.
Filmsnutten kommer nok til nytte når gutten tar sitt først VM gull…

-i utfor 

b)slutte sutringen og å legge seg pent ned i sengen igjen.

Ingen av delene skjedde, og jeg kjente jeg ble lettere frustrert…på far som brukte unødvendig lang tid i dusjen. Etter både lenge og vel kom likevel treåringen min tuslende ut i stua, og gutten var full av blod! For et sjokkerende syn.  Hele ansiktet og pysjen hans var fullt av blod! Jeg takler ikke at ungene mine blør! Et skrubb sår på kneet kan jeg akseptere, men enhver annen form for blødning er helt uakseptabelt, spesielt når de oppstår uprovosert mens barnet ligger å sover. Gutten min blødde neseblod, og han blødde pr. min definisjon MYE.  Mørkt, tjukt og seigt neseblod. Livlig fantasi som jeg har er det nå derfor ikke måte på hvilke mulige sykdommer, skader og lyter barnet mitt kan ha, og som om ikke det var nok ser jeg for meg i mitt indre rike rike liv at han ligger i en blodpøl i senga si og forblør.  Dette indre synet resulterte derfor i går kveld i at jeg, for sikkerhets skyld, var inne på rommet hans å sjekket om alt var bra ca hvert 15 minutt. 

Dagen etterpå var jeg naturlig nok utmattet etter nattens skremmende hendelser og gikk derfor for å sove formiddagslur sammen med lille baby mens pappaen skulle være sammen med treåringen. Jeg sovnet mot bedre viten om at pappaen hadde kontroll på situasjonen. Da jeg våknet rundt klokken 11 og gikk ut i stuen ble jeg derfor ikke videre overrasket av å finne far sovende på sofaen mens treåringen satt ved siden av og så på barne tv. Jeg ble igrunn mer overrasket av at han, treåringen altså, var så brun i ansiktet?  Jeg fant fort ut at han hadde benyttet anledningen til å spise opp en HEL 200 grams Freia melkesjokolade, med nonstop. Han var strålende fornøyd og spratt opp av sofaen og geleidet meg bort til et skap vi har ståendes. Oppe på det la det en bitte liten klissete halvspist sjokolade bit full av sikkel, fingermerker og hår.   Han smilte stolt og sa :”Jeg har gjemt denne biten til deg mamma“. “ÅÅ tusen takk så snill du er” svarte jeg - ”jeg skal spise den etterpå, jeg må bare en tur på do først“. På vei opp trappen etter at jeg hadde vært og gjort mitt fornødende ble jeg møtt av treåringen, og han smilte om mulig enda bredere en i stad mens han sa: “Jeg bare lura deg mamma, den var ikke til deg alikavel, den var til meg!”  Jeg lo så tårene trillet, mens jeg tenkte i mitt stille sinn på den stakkars bukspyttkjertelen som nå mest sannsynlig måtte  jobbe sprengskift for å produsere insulin nok til å få blodsukkeret ned på et akseptabelt nivå igjen. Stakkars den.

I morgen skal vi til legen.  Ikke fordi bukspyttkjertelen er overarbeidet pga sprengt kapasitet men fordi jeg tror det er noe galt med treåringen når nesen hans blør på den måten.  I dag tidlig skjedde det nemlig i igjen. Han datt riktig nok ned fra sofaen i det han gjorde et forsøk på et firsprang fra den ene puten og opp til vingen.  Det påfølgende fallet var likevel ikke alvorlig nok til at nesen skulle begynne å blø, synes jeg…mine barn skal nemlig IKKE blø! 

Det er farlig det!

-og jeg bryr meg INGENTING om at legen eventuelt skulle komme til å tro at jeg er hysterisk.  Når det gjelder barna mine er jeg nemlig det.

Det endte med at jeg pakket på han ytter tøy, satte ham i bilsetet og kjørte tur midt på natten.  DA ble det stille!  Men jeg var jo så trøtt så jeg sovnet nesten der jeg satt og blingset bak rattet og ikke kunne jeg akkurat kjøre rundt hele natten heller.  Så jeg kjørte hjem igjen og da var det på an igjen.  Lille vennen min skreik fra halv ni fredag kveld til nøyaktig halv ni lørdag morgen, bortsett fra de førti minuttene vi var ute å kjørte bil. Da han endelig sovnet gjorde vi andre det også.  Siden sov vi alle mesteparten av lørdagen.

Da vi våknet utover dagen var lille gutt rødflammet av utslett i hele hodet og på magen og jeg aner ikke hvorfor.  Jeg ammer, han har så vidt fått litt havregrøt, men den har han jo spist i en ukes tid nå og om det var den han reagerte på så ville jeg tro at reaksjonen ville komme tidligere?  Han har ikke hatt feber, men kanskje vondt i magen siden han prompet ganske mye og han har klødd.  Jeg tror ikke det er fjerde barnesykdom, men kanskje femte?  Hva det enn var så er en ting i alle fall sikkert  -lille vennen hadde det vondt!  Han har vært litt utilpass resten av helgen, men allikevel blid og ikke noe skriking.  Så lenge han ikke gråter utrøstelig og ustoppelig kan han gjerne være opp hele natten for min del, da går det nemlig ann å slumre i sengen ved siden av nattestid.  Bare ikke gråt.  Stakkar liten som ikke kan si hva som plager og mammaen som ikke skjønner hva det er.  Ikke så godt å få ta bort det vonde da?

Resten av helgen gikk jeg med hodet fult av bomull og vi fikk ikke gjort stort.  Jeg husker jeg blogget litt på lørdag.  I går strikket jeg to par tøfler som det plutselig hastet veldig med.  Jeg plantet og pottet om en haug av planter i går, bla en julestjerne som jeg har hatt siden jul i fjor.  Da var den bitteliten, nå er det ganske mye større, og ja..det var jo første søndag i advent i går, så vi fant fram advents staken og tente det første lyset.  Det var koselig.

Noen som veit hvordan jeg får blomster på denne?

Lille gutt sover nå, jeg skal slå av pc og så skal jeg faktisk slumre på sofaen til ungene kommer hjem fra skolen mens treåringen er sammen med pappa. Og jeg skal gjøre det med GOD SAMVITTIGHET!

I kveld skal jeg kose meg med å lese blogger, for det er jeg for trøtt til nå. 

NATTA

“jeg var ute å flydde”
“jeg var i et annet hus”
“jeg vil ikke fly langt vekk fra deg mamma”

På dagtid kan ha spørre meg mens han sitter på fanget mitt, ansikt til ansikt med meg: “vil du jeg skal dø mamma?” “NEEEI” -svarer jeg…”jeg vil at du skal være her hos oss!”  Da sier han:”jeg vil også være her hos dere, jeg må ut å fly på natta.  Det kommer sånn høy ringe lyd inne i øret mitt også flyr jeg”  “Du må ikke fly så langt da og huske på å komme hjem igjen” -sier jeg, også gir vi hverandre nusser og klemmer.

For å være helt ærlig så synes jeg det hele er litt spookey

Jeg kan huske jeg hadde de samme opplevelsene som han…

Hjernen er en rar ting?  Eller er det noe annet?