Til tross for litt knall og fall var det både moro og gøy, og ikke minst; deilig og varmt vann. Vi tok med alle barna, bestemor og bestefar og leide bassenget en hel klokketime for noen hundrelapper i dag og hadde en kjempehyggelig søndagsettermiddag i sammen.
I morgen er det tilbake til striskjorta og havrelefsa igjen 
æsj asså!
Lørdag er ukens 6. dag om man regner fra mandag. På norrønt het det þváttdagr eller laugardagr som kort fortalt betyr ’vaskedag’, badedag’. De av dere som har lest bloggen min fra begynnelsen av, (jeg veit det er et par som fortsatt henger med 
), har muligens fått med dere at jeg har litt sansen for noen av vikingenes skikker (se her) så i god NORSK tradisjon har vi derfor badet oss i dag alle sammen 
Skallepærs badebalje var blitt i snaueste laget, så derfor har jeg tatt i bruk en annen jeg hadde stående i huset.
Her ser dere den gamle:
Og her er den “nye”:
Jeg har ryddet i biblioteket vårt. Igjen. Så mange bøker som vi har så må jo det gjøres både titt og ofte.
Jeg fant en bok, en liten bok fra Genesis forlag som heter “sprøe barnevitser”. Jeg tenkte som så at jeg kanskje burde oppdatere meg selv på den fronten slik at jeg òg kan slå av en god vits når om jeg er i lystig lag. Bak på boken kunne jeg bla lese følgende: “…om du vil se familien eller vennene dine humre og le så trålene triller…” og “…nyt synet av latterkulene som kommer…” Jeg pugget derfor et par tre vitser utenat og gikk forventningsfull opp i stua til de andre for å spre litt glede og latter i en ellers så grå hverdag med følgende vits:
Doktor, vil jeg kunne drive med stepping etter å ha operert den inngrodde tåneglen min?
Selvfølgelig frue.
Flott, jeg kan det ikke nå så da får jeg ihvertfall noe ut av operasjonen.
Ingen lo så tårene trillet. Ikke et lite fnis engang fikk jeg i respons. Siden jeg ikke fikk noen av reaksjonene fra publikum som på en måte jo ble lovet meg på baksiden av boken prøvde jeg meg derfor på en gåte istedenfor.
Hva er grønt, hårete og lukter vondt?
(svar: rumpa til et monster)
Fortsatt ingen reaksjon.
Men jeg er heldigvis ikke av den typen som gir opp så lett så derfor dro jeg til med en jeg hadde stor tro på at ville gå rett hjem:
Kjæresten min er så slem.
Han sa at han hadde kjøpt nye ruter til meg, og alt jeg fikk var denne teite kortstokken.
Samtlige satt å stirret dumt på meg fra sofakroken, bortsett fra Skallepær som lå og rulla rundt på gulvet sammen med huskyen. Elleve og et halvt åringen sukket oppgitt mens hun utbrøt: “Åååå gi deg da mamma!”
Da putta jeg en Brannmann Sam dvd i filmavspilleren i stedet for og trykka på PLAY.
Først da kom smilet frem på både den ene og den andre.
(Finn så mange feil du vil.
Jeg gidder ikke gjøre alt på nytt, jeg har da andre ting å drive med enn å sitte her å knote!)
Frustrerte Heidi sin blogg
nå med både redigeringsmuligheter i kommentarfelt samt mulighet for kommentering også for deg som leser på nett med OPERA!
Treåringen min har det med å havne i senga mi sånn halvveis ut i natten. Skallepær òg. Så sover vi i sammen til vi skal stå opp. Det er koselig. Om jeg ser bort fra i dag. Jeg våkna av at jeg lå og snuste inn en ikke helt god, vedvarende, litt breknings fremkallende men allikevel fascinerende stank. Det var en absurd, merkelig og for meg helt ny måte å våkne opp på. Jeg lå der i ørska og sniffet inn gjentatte ganger fordi jeg umiddelbart ikke helt klarte å plassere lukta enda den virket så kjent, for den var så fremmed i settingen, i alle fall i min verden.
Plutselig slo koblingsboksen seg på. Det lukta bæsj. Rettelse: det stinka bæsj. Heldigvis ante jeg ugler i mosen da guttungen satt henslengt i sofaen kvelden før og slapp gass som lukta alvorlig magetrøbbel. Ungen hadde derfor, heldigvis får jeg vel kanskje si, blitt forhåndsutstyrt med bleie da jeg regnet med at vi muligens ville få problemer med å nå doskåla i tide dersom det skulle skje noe spennende i løpet av natten. Vi gikk glipp av hele moroa siden vi sov, men jeg kunne relativt raskt fastslå at det som ikke gikk i pysjen tok bleia i mot. Jeg har aldri sett så mye dritt ut av en så liten kropp fra et trøkk noen gang i hele mitt liv. Stakkar liten. Senga mi, Skallepær og jeg slapp unna med skrekken. Stanken derimot er et kapittel for seg som vanskelig lar seg levendegjøre på dette mediet.
Nå skal det luftes. 
Vi har vært på tur i dag.
Aketur.
Etterpå dro vi til koperativen i Særp og hadde brødskjærerkonkurranse. Der har de nemlig to brødskjæremaskiner og konkurransereglene går kort sagt ut på at det er om å gjøre å skjære opp flest mulig grisla kneipp på kortest mulig tid. Man må også pakke de forskriftsmessig inn etter oppdeling. Jeg vant, som vanlig, med to hele brød enda mannen min fikk et helt brøds forsprang og jeg fikk hjelp av en tre åring.
Nå har vi brød ut helgen og hele neste uke til ende.
På vei hjem spiste vi opp en hel pose med Hannemors smultringer.
Ha en fin lørdagskveld alle
I går kjøpte guttungen seg ski.
Han på åtte.
Han har gått på ski èn gang før.
Da var han fire år.
Han har veldig stor tro på seg selv og egne ferdigheter
-så han spente på seg skiene og kavet seg opp den første og beste bakken han mente var passende.
Bakken er ikke så lang, men den er veldig bratt.
Det tok lang tid å komme opp den bakken.
Han gråt til og med en skvett på veien, men opp kom han seg den lille mannen min.
Heldigvis gikk det raskere da han skulle ned.
Nesten litt for raskt, men han kom seg ned også.
Hvorvidt seansen i det hele tatt kan kalles en skitur er vel heller tvilsomt da han for det meste hadde kontakt med bakken med alt annet enn skiene, men det spiller mindre rolle i den store sammenhengen da gutten selv var strålende fornøyd med egen innsats og hadde om mulig opparbeid seg enda større tro på seg selv og sitt potensiale til en gang å bli en berømt skiløper.
Far foreviget avkommets skitur med sitt mobilkamera.
Filmsnutten kommer nok til nytte når gutten tar sitt først VM gull…
-i utfor
eller
b)slutte sutringen og å legge seg pent ned i sengen igjen.
Ingen av delene skjedde, og jeg kjente jeg ble lettere frustrert…på far som brukte unødvendig lang tid i dusjen. Etter både lenge og vel kom likevel treåringen min tuslende ut i stua, og gutten var full av blod! For et sjokkerende syn. Hele ansiktet og pysjen hans var fullt av blod! Jeg takler ikke at ungene mine blør! Et skrubb sår på kneet kan jeg akseptere, men enhver annen form for blødning er helt uakseptabelt, spesielt når de oppstår uprovosert mens barnet ligger å sover. Gutten min blødde neseblod, og han blødde pr. min definisjon MYE. Mørkt, tjukt og seigt neseblod. Livlig fantasi som jeg har er det nå derfor ikke måte på hvilke mulige sykdommer, skader og lyter barnet mitt kan ha, og som om ikke det var nok ser jeg for meg i mitt indre rike rike liv at han ligger i en blodpøl i senga si og forblør. Dette indre synet resulterte derfor i går kveld i at jeg, for sikkerhets skyld, var inne på rommet hans å sjekket om alt var bra ca hvert 15 minutt.
Dagen etterpå var jeg naturlig nok utmattet etter nattens skremmende hendelser og gikk derfor for å sove formiddagslur sammen med lille baby mens pappaen skulle være sammen med treåringen. Jeg sovnet mot bedre viten om at pappaen hadde kontroll på situasjonen. Da jeg våknet rundt klokken 11 og gikk ut i stuen ble jeg derfor ikke videre overrasket av å finne far sovende på sofaen mens treåringen satt ved siden av og så på barne tv. Jeg ble igrunn mer overrasket av at han, treåringen altså, var så brun i ansiktet? Jeg fant fort ut at han hadde benyttet anledningen til å spise opp en HEL 200 grams Freia melkesjokolade, med nonstop. Han var strålende fornøyd og spratt opp av sofaen og geleidet meg bort til et skap vi har ståendes. Oppe på det la det en bitte liten klissete halvspist sjokolade bit full av sikkel, fingermerker og hår. Han smilte stolt og sa :”Jeg har gjemt denne biten til deg mamma“. “ÅÅ tusen takk så snill du er” svarte jeg - ”jeg skal spise den etterpå, jeg må bare en tur på do først“. På vei opp trappen etter at jeg hadde vært og gjort mitt fornødende ble jeg møtt av treåringen, og han smilte om mulig enda bredere en i stad mens han sa: “Jeg bare lura deg mamma, den var ikke til deg alikavel, den var til meg!” Jeg lo så tårene trillet, mens jeg tenkte i mitt stille sinn på den stakkars bukspyttkjertelen som nå mest sannsynlig måtte jobbe sprengskift for å produsere insulin nok til å få blodsukkeret ned på et akseptabelt nivå igjen. Stakkars den.
I morgen skal vi til legen. Ikke fordi bukspyttkjertelen er overarbeidet pga sprengt kapasitet men fordi jeg tror det er noe galt med treåringen når nesen hans blør på den måten. I dag tidlig skjedde det nemlig i igjen. Han datt riktig nok ned fra sofaen i det han gjorde et forsøk på et firsprang fra den ene puten og opp til vingen. Det påfølgende fallet var likevel ikke alvorlig nok til at nesen skulle begynne å blø, synes jeg…mine barn skal nemlig IKKE blø!
Det er farlig det!
-og jeg bryr meg INGENTING om at legen eventuelt skulle komme til å tro at jeg er hysterisk. Når det gjelder barna mine er jeg nemlig det. 
Unger som griner er noe dritt! Så lenge de gråter og det er mulig å trøste dem innen rimelig tid er det helt greit. Men når de sutrer, gråter og til slutt illskriker fordi verken byssing, lalling,synging,kos,trilling,pupp,gynging,varmeflaske, bæring,lek eller NOE hjelper og de er totalt utrøstelige da blir jeg DESPERAT. Særlig når gråten fortsetter på tolvte timen i strekk kun med avbrudd av en 40 minutters biltur, og jeg knapt har fått nattesøvn hele uken i forveien.
Det endte med at jeg pakket på han ytter tøy, satte ham i bilsetet og kjørte tur midt på natten. DA ble det stille! Men jeg var jo så trøtt så jeg sovnet nesten der jeg satt og blingset bak rattet og ikke kunne jeg akkurat kjøre rundt hele natten heller. Så jeg kjørte hjem igjen og da var det på an igjen. Lille vennen min skreik fra halv ni fredag kveld til nøyaktig halv ni lørdag morgen, bortsett fra de førti minuttene vi var ute å kjørte bil. Da han endelig sovnet gjorde vi andre det også. Siden sov vi alle mesteparten av lørdagen.
Da vi våknet utover dagen var lille gutt rødflammet av utslett i hele hodet og på magen og jeg aner ikke hvorfor. Jeg ammer, han har så vidt fått litt havregrøt, men den har han jo spist i en ukes tid nå og om det var den han reagerte på så ville jeg tro at reaksjonen ville komme tidligere? Han har ikke hatt feber, men kanskje vondt i magen siden han prompet ganske mye og han har klødd. Jeg tror ikke det er fjerde barnesykdom, men kanskje femte? Hva det enn var så er en ting i alle fall sikkert -lille vennen hadde det vondt! Han har vært litt utilpass resten av helgen, men allikevel blid og ikke noe skriking. Så lenge han ikke gråter utrøstelig og ustoppelig kan han gjerne være opp hele natten for min del, da går det nemlig ann å slumre i sengen ved siden av nattestid. Bare ikke gråt. Stakkar liten som ikke kan si hva som plager og mammaen som ikke skjønner hva det er. Ikke så godt å få ta bort det vonde da?
Resten av helgen gikk jeg med hodet fult av bomull og vi fikk ikke gjort stort. Jeg husker jeg blogget litt på lørdag. I går strikket jeg to par tøfler som det plutselig hastet veldig med. Jeg plantet og pottet om en haug av planter i går, bla en julestjerne som jeg har hatt siden jul i fjor. Da var den bitteliten, nå er det ganske mye større, og ja..det var jo første søndag i advent i går, så vi fant fram advents staken og tente det første lyset. Det var koselig.
Noen som veit hvordan jeg får blomster på denne?
Lille gutt sover nå, jeg skal slå av pc og så skal jeg faktisk slumre på sofaen til ungene kommer hjem fra skolen mens treåringen er sammen med pappa. Og jeg skal gjøre det med GOD SAMVITTIGHET!
I kveld skal jeg kose meg med å lese blogger, for det er jeg for trøtt til nå.
NATTA
Min sønn på tre år pleier å våkne om natten. Noen ganger er han bare tørst , andre ganger er han redd. Da sier han ting som dette:
“jeg var ute å flydde”
“jeg var i et annet hus”
“jeg vil ikke fly langt vekk fra deg mamma”
På dagtid kan ha spørre meg mens han sitter på fanget mitt, ansikt til ansikt med meg: “vil du jeg skal dø mamma?” “NEEEI” -svarer jeg…”jeg vil at du skal være her hos oss!” Da sier han:”jeg vil også være her hos dere, jeg må ut å fly på natta. Det kommer sånn høy ringe lyd inne i øret mitt også flyr jeg” “Du må ikke fly så langt da og huske på å komme hjem igjen” -sier jeg, også gir vi hverandre nusser og klemmer.
For å være helt ærlig så synes jeg det hele er litt spookey 
Jeg kan huske jeg hadde de samme opplevelsene som han…
Hjernen er en rar ting? Eller er det noe annet?
I dag har vi feiret bursdagen til min pappa. Som alltid med skikkelig barneselskap, pølsefest og sjokoladekake til dessert. For mange år siden skrev jeg ned noen vise ord til pappan min på en annen bursdag han hadde. Jeg skal ikke ta kreditt for visdomsordene siden de ikke kommer fra meg, enda så klok jeg er, og det er så lenge siden jeg var 21 år så jeg husker ikke hvem jeg har stjelt de fra heller, men det var fint den gangen og det er fint i dag også.
Det går som følger:
“Da jeg var en fjortenårig jentunge,
var faren min så grenseløst uvitende at jeg omtrent ikke orket å ha gamlingen i nærheten,
men da jeg var 21 ble jeg forbløffet over hvor mye han hadde lært seg
-på bare sju år…”
Her er et bilde av min kjekke pappa
Vi går IKKE knask eller knep, men vi hygger oss hjemme med godt å spise, spøkelses historier, levende lys og med å skremme vannet av de som eventuelt kommer å plinger på døra. Ungene synes det er kjempe gøy, og det synes vi også he-he-he. BØ!
Nei…det var morsommere før når vi hadde denne på lur i hekken *fnis*
Klokken er i skrivende stund 13.30 og jeg har så langt i dag i min velorganiserte, effektive og suksess fylte hverdag allerede gjort følgende:
Nå sitter jeg derfor velfortjent på den feite ku RÆVA mi og BLOGGER! -stadig avbrutt av en søt liten gutt på tre som trenger mammaen sin til både det ene og det andre :-)
Snart skal jeg ta i mot unger som kommer hjem fra skolen. Da spiser vi litt formiddags mat, så er det lekser, deretter middag og alt som hører med før jeg går dirkete over til eventuelle fritidsaktiviteter og/eller kvelds stell. For en fantastisk kvinne jeg er. Jeg er stolt av meg selv. FEM barn, og alt dette? UTROLIG :-).
Dere syns kanskje jeg hadde fått mange kyss av mannen i løpet av dagen?
Når høsten er som dette da er den deilig! Koselig med gamle loddne Ior med på tur. Fin hund!
Jeg kommer til å utnytte denne kommentaren, for alt den er verdt, så lenge jeg har morro av det…så denne posten er ingenting annet enn en rød tråd som jeg selv har valgt å trekke ut fra overnevnte sak. Takk for å ha inspirert meg til nye og spennende bloggposter. *fnis*
For en FANTASTISK kvinne jeg er. Kunne ønske alle var som meg. Da hadde verden blitt perfekt!
Da var høstferien over for denne gang og det er tilbake til striskjorta og havrelefsa igjen som mor mi alltid pleide å si, hva nå enn det betyr?
Selv om jeg synes det er litt deilig å bli kvitt ungene noen timer om formiddagen mens de er på skolen, så liker jeg det bedre når vi har FRI. Jeg liker nemlig ikke å være bundet av avtaler og andre faste gjøremål. Tenk så deilig livet hadde vært om vi kunne gjort som vi ville hele tiden? Ja innenfor rimelighetens grenser da selvfølgelig…stå opp når vi vil, legge oss når vi vil, spise hva og når vi vil, reise hvor og når vi vil, utforske og oppdage og lære oss hva vi vil når vi vil, uten å måtte tenke på at vi må være på et bestemt sted til en bestemt tid. Og selvfølgelig er det sommer og varmt hele tiden så alt vi trenger er litt lette klær og en tannbørste. Easy living. For en drøm.
Vel, det er bare en drøm. Klokka ringte 6.30 i dag, jeg hadde allerede vært våken en times tid siden lille baby hadde vekket meg for å få puppen sin, og da ligger jeg og slumrer og ikke riktig får sove igjen etterpå. Deilig.
I det klokka nærmer seg stå opp tid slumrer jeg alltid dypere inn i søvnen og når klokkene endelig kimer har jeg jo slettes ikke lyst til å stå opp. Men i dag var jeg litt raksere oppe av loppekassa enn vanlig. Matpakkemamman har en fantastisk blogg, og hun gav meg så forferdelig dårlig samvittighet for de to skivene med grisla kneip som jeg limte sammen med prim og slang i matboksen til ungene, at jeg i løpet av høstferien gikk til innkjøp av disse fantastiske matboksene. Så i dag stod jeg opp med ny glød og laget deilige matpakker til alle barna mine.
Maten som før lå mosa og trykka sammen i en trang liten boks fra nille ligger nå pent og pyntelig i hvert sitt fine lille rom i en romslig tupper boks. Det kunne ikke engang blitt bedre om jeg hadde servert maten fra et fat. Jeg fikk faktisk nesten litt lyst til å gå på skolen og spise lunsj selv. For som Knutsen og Ludvigsen så fint sang en gang: ”Det er ikke morsomt å spise sin mat, når den ligger i pakke og ikke på fat.” Vel, nå ligger den altså på fat.
Alle veit jo at onsdager er som en liten lørdag, derav navnet lille lørdag (kremt). Onsdag er akkurat halvveis i arbeidsuka, og dagen passer derfor perfekt til alskens fest og moro. Så i dag feiret vi vår sønns tre års dag med brask og barm, og vi sparte ikke på kruttet for å si det sånn. Når man skal ha skikkelig pølsefest bruker man nemlig ikke pølser fra GILDE, men fra Øivind Karlsen. De koster riktignok tre ganger så mye, men smaker også tilsvarende bedre. I hvert fall om jeg skal tro de som liker pølser. Etter 3 timer med fullt hus og stormende jubel, pølsesnabber, gele og kakesmuler spredd utover mesteparten av huset forsvant gjestene med slipset på snei i det den siste ballongen sprakk med et høyt smell.
Dette er en sang:
ÅÅÅÅÅÅÅ for et leven!
Katten og reven
Kua sprang opp i et tre
En liten hund krøllet seg sammen og lo
DAAAAAAAAAAAAAAAAA
maten løp vekk med en skje!
Alt i alt en strålende dag.
Nå skal jeg slappe av i ro og fred med å lese blogger.
Teori er når man vet alt og ingenting stemmer.
Praksis er når alt stemmer og ingen vet hvorfor.
Hos meg blir teori og praksis forent.
Ingenting stemmer og inget vet hvorfor.
Jeg skal her nevne et eksempel. Man veit at en voksent menneske trenger ca. 7-8 timer søvn pr.natt. Får man det, vil søvnen ha en helbredene, forebyggende og gjenoppbyggende virkning på flere områder, for når vi sover skjer det nemlig mange ting i kroppen som sørger for å holde oss sunne og friske. For eksempel viser flere studier at søvn og humør henger uløselig sammen. Om man ikke sover nok vil man på lengre sikt komme i dårlig humør. Lite søvn git kort lunte, man blir nærtagende, sur og tverr. Ja man blir rett og slett en GRINEBITTER!
Da lurer jeg på hvordan det kan ha seg at jeg, som sover kanskje 2-3 timer sammenhengende hver natt, er familiens MUNTRASJONRÅD, mens min mann, som sover 10-12 timer sammenhengende hver kveld/natt, fungerer som familiens UTRIVELIGHETSKONSULENT!?
Kan man få lystgass på blå resept? Eller kanskje et smilekurs?
Jeg er så glad i dag… mannen min har bursdag og gratulasjoner taes i mot med den største takknemmelighet og vil videreformidles til bursdagsbarnet fortløpende. I dag blir han fantastiske 35 år!
Mange vil nok kanskje tro at dagen skal feires med brask og bram, men den gang ei. Her tar vi det pent og rolig, med en høyst ordinær pølsefest.
Omtenksom som jeg er ble gaven til minijubilanten kjøpt inn i går ettermiddag, på impuls. Med fem unger på slep dro jeg som vanlig av gårde i siste liten i god tro om å finne en virkelig meningsfull, passende og fin gave til den store dagen.
Jeg må si jeg nærmest gråt av glede, og kunne ikke tro min egen flaks, da jeg utrolig nok fant noe som fylte alle kriteriene nevnt ovenfor.
Det passet så utrolig bra.
Det er nemlig slik at mannen min gjør gjentatte forsøk , sammen med barna, på å presse meg til å lage en bestemt type matrett. Jeg er på min side er standhaftig og stritter i mot, da jeg mener jeg allerede bidrar med langt mer enn hva som kan forventes ut i fra min stillings instruks som husmor. Det er ikke noe alternativ at mannen min kan lage denne maten selv, da han absolutt ikke under noen omstendigheter lager mat. Det eneste han bidrar med på kjøkkenet er steiking av vafler, samt laging av en og annen sjokoladepudding i ny og ne.
Så i dag får han en fantastisk gave fra meg og ungene bestående av et glass blåbærsyltetøy, en stk. pannekake oppskrift samt et pannekakejern.
GRATULERER MED DAGEN ELSKLINGEN MIN.
P. s Gleder meg til pannekaker
Jeg har ligget i sengen og forsøkt å sove. Jeg har slumret, og alarmen fra vekkeklokka river meg ut av søvnen akkurat i det jeg var i ferd må å sovne skikkelig.
Jeg gjør et forgjeves forsøk på å strekke min stive kropp mens larmen og kranglingen fra kjøkkenet får fram et irritert grynt. Jeg setter meg opp i sengen, og vræler ut en formanende beskjed som ingen får med seg.
Jeg irriterer meg over skjærene som slåss på utsiden, mens jeg forbanner bikkja til naboen som har holdt det gående med bjeffing siden klokka fem til morgenen i dag. Babyen skriker og vil ha mat. En bil nekter å starte. Noen smeller med ei dør og banner høyt.
Jeg reiser meg opp, prøver å finne plass til bena på det rotete soveromsgulvet. Kroppen er trøtt, og den verker og er vondt, men jeg får tvunget den opp fra sengen. Uopplagt, trøtt og krumrygget med en gråtende baby på armen skynder jeg meg ut på kjøkkenet.
Morgenstellet kan jeg se langt etter, dusjen og tannpussen må vente.
En ny dag har begynt. En dag fylt av utfordringer og spenning
Kan man lage matpakker av frossent brød?
Hvor er gymbagen?
Rekker vi skolen i dag?
Jeg er ikke klar for å møte dagen, ikke klar for å møte verden
.
Det går bra.
Alle kommer seg avgårde i tide.
Jeg synker utmattet ned i sofaen, fortsatt i natt tøy, sulten gnager.
Det er stille
Kjenner søvnen fortsatt i øynene
tror jeg ligger her en stund…
Fruen i Fam. Johansen skrev et innlegg om å miste/finne seg selv.
Det fikk meg til å tenke over min egen livssituasjon.
Mitt sosiale liv slik jeg kjenner det fra tiden før jeg hadde barn er definitivt over. Da var det: gjøre hva jeg vil, med hvem jeg vil, når jeg vil prinsippet som gjaldt.
Nå, om jeg ser bort ifra min daglige tur til nærbutikken og andre rent praktiske reisemål i nærmiljøet, begrenser største delen av min ekstistens seg stort sett til et territorium bestående av 240 kvadrat stort innemiljø samt ett mål Norge til utendørs bruk når været tillater det. Min omgangskrets pr.idag består for det meste av min mann, våre fem barn, èn hund og en katt, mine foreldre samt en og annen bekjent jeg sier hei til på butikken eller som sporadisk kan finne på å slenge innom husets fire vegger.
Jeg er med andre ord blitt ei skikkelig husmor.
Jeg er fullstendig klar over betydningen av gode sosiale relasjoner for et lykkelig liv, og hvor verdifullt det er å bruke tid på sosiale aktiviteter, men det er nå engang slik at døgnet faktisk bare har 24 timer og da sier det seg selv at det er begrenset hva man kan få puttet inn av ulike gjøremål.
Hos oss er den aller største tidsposten barna.
Barn tar tid , de krever tid men enda viktigere er at barn trenger tid.
Altså må jeg gjøre en prioritering på hva jeg vil bruke tiden min på. Noe må velges bort til fordel for noe annet. Sånn er det bare, og i en hektisk hverdag som krever mye innsats og krefter har man kanskje ikke lyst til å lage avtaler og investere i utviklingen av et vennskap. Sosial kontakt er nemlig krevende, og å opprettholde et vennskap og andre relasjoner krever innsats og det krever tid. Tid som jeg da velger a bruke på noe annet.
Når min mann og jeg endelig en sjelden gang kan få litt tid for oss selv, ja så er det nettopp det vi vil. Ha tiden for oss selv. Det er sånn vi liker å ha det. Tosomhet. VI liker det.
Noen mener at fordi jeg lever slik, lever jeg et kjedelig, uinteressant og selvutslettende liv da jeg verken deltar spesielt aktivt på andre sosiale arenaer enn den hjemme eller bruker tid på å realisere meg selv. Fordi livet mitt kun dreier seg om familien vil disse menneskene også hevde at mitt liv er mindreverdig, ja til og med vil noen kunne si at det er skadelig for meg å leve slik.
I vårt moderne velferdssamfunn fins det mange former for valg av karrierer, aktiviteter og fritidssysler som man kan fylle livet sitt med. De fleste av disse skal føre oss frem til nytelse eller lykke. Men hvem kan bestemme hvilke gjøremål som gir dypest glede for den enkelte? Hvem har rett til å legge kriteriene for hvilke aktiviteter den enkelte opplever som de mest positive og gledesrike? For noen er det kanskje å gå på en konsert med venner, eller en weekend på spa med venninner, noen liker å være på fjelltur alene. Andre vil kanskje si det er karrieren som er det viktigste av alt, mens andre igjen vil mene det er tiden man har med familien som gir denne gleden.
Det finnes sterke krefter i verden som forteller oss at vi ikke har noen verdi med mindre vi oppnår suksess, har man ikke det, da har man ikke tatt ansvar for sitt eget liv. Men hva er suksess? Hvem avgjør om et liv er suksessfylt eller ikke? Og hvordan måler man det?
Det finnes et krav der ute om at man hele tiden må komme seg opp. Opp og fram og videre. Videre til hva da? Hvor skal vi? Hva er målet og hva skjer når det er nådd? Er det slutt? Eller må vi fortsette videre, fram og alltid på jakt etter noe som er bedre? Alltid utilfreds og misfornøyd med hvor man er og hva man har?
Jeg skal ærlig innrømmer at jeg glimtvis kan savne deler av mitt gamle liv, omtrent som når jeg plutselig kan få lyst til å ta meg en røyk selv om det er mer enn 4 år siden jeg sluttet med det. Av og til kunne jeg nok også ønske at jeg hadde hatt mer frihet. Tid til å være sammen med meg selv, mannen min eller med venner. At jeg hadde tid til å bruke livet mitt på noe annet enn å være husmor, eller å vie det helt og holdent til en stor, viktig og verdensomspennene sak.
Men slik er det ikke. Jeg er her, og jeg både må og jeg vil være der jeg er i dag, og jeg er fornøyd, til tross for at jeg da altså ofte ønsker meg noe annet.
Hva er det som gjør at man ikke får lov til å være tilfreds eller fornøyd med der man er?
Er jeg mislykket og er min livsgjerning mindre verdt enn noen andres fordi jeg har godtatt min livssituasjon?
Mitt liv mangler ikke engasjement eller utfordringer, mitt liv er ikke tomt. Jeg er ikke ulykkelig.
En profilert politiker uttalte en gang at hjemmeværende mødre ikke bidro til verdiskapning i samfunnet. Jeg tror kanskje hun (for det var et hunnkjønn) ikke tenkte seg om i det hun uttalte disse ordene for hvordan kan det å oppdra barn ikke være verdiskapning?
Hvorfor blir man sett ned på om man velger å være hjemme med barna sine?
Hvem kan si at måten jeg lever på er nedverdigende, selvutslettende og kvinnediskriminerende?
Er det likestilling å fortelle noen at den enes innsats er mindre verdt som samfunnsgjerning enn den andres?
Hvem kan si at jeg ikke er bra nok? At jeg ikke bidrar til verdiskapning i samfunnet?
Hvem kan bestemme at jeg ville blitt lykkeligere med en mer ”suksessfylt” yrkeskarriere?
Hvem kan si noe om jeg er lykkelig eller ikke?
Hvem er det som best kan svare på disse spørsmålene?
Hvem?
