Kjære farfar

Min farfar…
Hånd i hånd gikk vi to
Jeg var med deg overalt
Jeg husker de store, varme og trygge hendene dine som holdt i mine små mens du viste meg rundt i denne verden…
- ofte hadde vi sjumils støvlene våre på.

Du fikk plass til hele meg i hendene dine farfar.

Jeg husker hvordan jeg koste meg når jeg fikk sitte på ditt fang. Du pratet med meg, vi sang sammen og du fortalte meg historier fra bibelen.
Du var så flink til det.
Etter at vi flyttet, og når vi så besøkte hverandre, var det alltid veldig stas når farfar satt på sengekanten og fortalte bibelhistorier for broren min og meg ved leggetid.

Jeg elsket, beundret og respekterte deg
og du var min barndomshelt.

Det er slik jeg husker det og
slik er det fortsatt farfar.

Senere, når jeg ble eldre og voksen, husker jeg spesielt godt din særegne form for humor.
Så tørr, så treffende og så bra.
Senest for noen uker siden, da vi var på besøk, og jeg fortalte deg at vi skulle på båttur i Lysefjorden begynte du å le slik som du pleide når det var noe du fant morsomt. Nesten umerkelig mens du dro lett på smilebåndene og kastet blikket ditt skrått ned.
Du svarte meg; “på sånn turist cruise.” etterfulgt av..” det er ikke noe å se på der, bare stein og fjell “ før du la inn en liten kunstpause og avsluttet det hele med ; “men det er nok kjekt for mannen å se for han har vel aldri sett så store fjell før.. ” -også lå du der og humret og lo for deg selv en liten stund til.
Det er slik jeg husker deg farfar.

Jeg ønsket alltid at vi hadde bodd nærmere hverandre. At jeg kunne ha satt meg i bilen og bare kommet innom deg en formiddag eller en kveld. Men slik var det ikke.

Nå som du ikke finnes her mer kjennes det så tomt. Det finnes ingen ord som kan beskrive følelsen man sitter igjen med når noen som har stått en nær er død, men alle som har mistet noen de elsker veit hvordan sorgen omfavner en. Med lange armer som liksom ikke rekker helt rundt. Den gir ikke trøst.

Men du er ikke borte farfar, det sa du til meg mange ganger. Vi snakket om disse tingene du og jeg. Du var ikke redd for døden, for du visste hvor du skulle.

Kjære farfar, jeg elsket deg så høyt. Takk for alt som du fylte meg med, alt du delte med meg og takk for at du var min farfar.

Vi møtes igjen.

Farfar og meg med 70 tallsgjengen; mamma, pappa og en kamerat

. 

Vi skal ikke alle dø, men vi skal alle forvandles …så stå ikke ved min grav å gråt
for jeg er ikke der.
Jeg er vinden som stryker ditt kinn
Jeg er solen som vekker deg ved morgengry
Jeg er høstens milde regn
Jeg er glitrende rimfrost på trærne om vinteren.
Jeg er stjernene som skinner på himmelen om natten
Så stå ikke ved min grav å gråt
for jeg er ikke der
Jeg er ikke borte

Det siste bildet fra i sommer av min farfar og Pluggen

Farfar døde onsdag 18 august 2010.  Han ble 91 år og levde sine siste seks år som enkemann.  Han savnet sin kone, min farmor, dypt og inderlig og med stor sorg i alle disse årene.  Farmor og farfar var to unike og enestående sjeler.  Jeg er velsignet som har hatt de to i livet mitt.

Farfar ble gravlagt i tirsdag 24 august 2010.

Jeg leste brevet  og diktet ovenfor i begravelsen hans. 

Det holdt hardt.

Jeg har ikke kjørt tog på en 11 – 12 år, i alle fall ikke på sånn lang tur som jeg skal nå. Det har slumpet at jeg har tatt tog, alene, til hovedstaden og rundt omkring, men det blir liksom til at vi tar bilen sånn ellers i hverdagen. Lettere og ikke minst billigere når vi skal nesten alle på tur.

Jeg skal til vestlandet, …igjen. Småguttene og jeg reiser med tog. De andre kjører bil. Vi har jo ikke plass til alle oss i èn bil. Kjipt?, ja! -og vi må se å få ut finger’n å få gjort noe med det. Kunne tatt fly, men det ville jo kostet like mye, eller mer, som det ville kostet å få bygget om caravellen, og det passer liksom litt dårlig om dagen med e n d a flere ekstra utgifter enn de som allerede har dukket opp i løpet av sommeren.

Det er tilnærmet likt tomt i krybba vår og som om ikke det var nok så tok vaskemaskinen kvelden etter kun noen få års arbeid. Den har riktignok gjort en iherdig og heltmodig innsats med å vaske alt skittentøyet vårt, men timingen kunne vært bedre for budsjettet (budsjettet?) kollapset, FULLSTEDIG,  som en direkte følge av dette,…igjen. Vi har ventet lenge på at det skulle skje, for den har latt seg reparere på mirakuløst vis mer enn èn gang tidligere, så det kom ikke som noe sjokk, men denne gangen var det altså farvel og takk skal du ha for godt. Hele belgen var spjæret i to og trommelen hadde løsnet fra tre av fire dempere. He-he..dere skulle hørt den da den sang på siste verset. Kunne skremt fanden på flatmark med ulåtene sine. Jeg blei nesten litt skremt sjøl helt til jeg fant ut hvem det var som satt og ula og låt nedi kjelleren min.

Takk for innsatsen gamle venn, hadde ikke klart meg uten deg.   

Gubben måtte dure til byn å få en ny og vips hadde vi ti tusen blanke kroner til i ny gjeld på kontoen gitt. Det er det det koster om man vil ha en maskin som frivillig åpner luka og vasker 2×8 kg skittentøy om dagen uten å protestere.  Så derfor, når vi nå må ta turen til Vestlandet,…igjen, så må jeg og småguttene ta toget, mens resten av gjengen kjører bil. Jeg hadde uansett ikke satt meg på et fly selv om jeg hadde hatt penger til det. Jeg utviklet nemlig akutt og vedvarende flyskrekk her for noen år siden.

Nei, gi meg en Ni Seter Bil… ialle fall en sju seter, så vi kan dra i samlet flokk.  Vi trives nemlig best da.

Av og til er det er kjipt å væra fattig.

Sommerferien er nå offisielt over.

Den endelige bekreftelsen kom i går da Panduro katalogen kom dumpende i posten og julevarene for julen 2010 var å se på ikke mindre enn de TREDVE første sidene i katalogen.  Som om ikke det var nok, så var det i dag den aller første skoledagen etter sommerferien.

For meg så kom det som et sjokk da jeg, for å være helt ærlig, hadde fortrengt at første skoledag var i dag! Jeg har grua meg som en hund. For det å få ungene av gårde i tide har ikke alltid vært bare bare her i huset. Med fem mer eller mindre hjelpesløse unger og bare en voksen til å holde orden i kaoset så sier det seg selv at det til tider har vært tendenser til traumatiske opplevelser for både liten og stor fra tid til annen her hos oss.

Nytt av i år er at eldstejenta har begynt på VIDEREGÅENDE skole.  Hvordan det har skjedd skjønner jeg ikke helt, da det jo ikke er særlig lenger siden enn i forfjor eller så at jeg gikk der selv… At hun går på skole langt hjemmefra, og helt i by’n (skummelt), betyr at jeg må enda tidligere opp om morra’n en jeg måtte før, hvilket jo i grunn egentlig er helt greit, siden jeg jo fortsatt er oppe mesteparten av natten med Skallepær allikevel. 

Det høres kanskje for godt ut til å være sant, men utrolig nok så er det faktisk lettere for meg nå. Siden jentungen skal på skole i by’n får hun nå nemlig tilrettelagt gratis skoleskyss…lokalpatriot som jeg er ovenfor bygda mi  har jeg nemlig spart kommunen for tusenvis av kroner ved å kjøre selv i alle disse årene før dette.  Jeg trodde kanskje i mitt naive sinn at jeg på den måten kunne bidra til bedre kommuneøkonomi slik at vi f.eks slapp eiendomsskatten eller noe, men der tok jeg overraskende feil gitt.  Uansett,  nå som det er slutt på den kjøringa fra min side slipper jeg å stresse, kjefte og mase på ungene for å få alle ferdig samtidig og på likt samt å drasse med meg de to minste guttene ut i otta for å være med å kjøre den eldste til skolen i all slags vind og vær året rundt.

Nå har jeg plutselig ikke fem unger som jeg må ha ferdig samtidig og på likt lenger.   Det sier seg jo selv at det er en tilnærmet lik umulig oppgave å få dêt til. Alle (i hele verden) veit jo at det er umulig å være mer en ett sted om gangen, og unger opptrer oftest både høyt og lavt og gjerne over alle hauger simultant og hver for seg.   I alle disse årene så har jeg da  altså på mirakuløst vis allikevel klart å sjonglere dette morra racet! Jeg har bare en ting å si om meg selv; WONDERWOMAN!

Nå er det heldigvis slutt på pinslene, for nå kan jeg stelle og sjippe ungene av gårde puljevis. Fungerer mye bedre. Puslespillet har plutselig fått brikker som passer i sammen. Se bare her; Eldstejenta er oppe klokka seks, hun må ha hjelp til det meste…og det får jeg nå gjort i ro og mak til både min og hennes glede. Drosjen henter henne ti over sju og så står de to i midten opp kvart over sju. Prefjortisen ordner det meste selv, men har en stygg tendens til å glemme alt og ikke huske hvor noen ting er så hun må holdes litt i ørene. Ni åringen er et kapittel for seg, og han veit knapt hvor han har seg selv og jeg blir svimmel bare av å tenke på den vimsekoppen så jeg orker ikke utdype tilstanden nærmere her. De to i midten er ute av døra omtrentlig ti over åtte. Så står Pluggen og Skallepær opp engang mellom der. Vi tre som er igjen steller oss etter at de tre andre har reist og jeg kjører pluggen til barnehagen, ja han har nemlig begynt der og det for mer enn to uker siden uten at jeg har nevt det med et eneste ord!, litt over ni.

Det kunne ikke blitt mer perfekt! Det kjennes ut som om jeg har dødd, vært i helvete og kommet videre til himmelen. Det er nesten så jeg tror at jeg er i ferd med å utvikle udødelighet og få evig liv! ENDELIG så er det slutt på de grusomme kaotiske morgenene.   For ALLTID får jeg håpe!

Nå skal jeg lese i Panduro katalogen, mens dere kan se på dette fine bilde av meg og guttane på stranda mi…

ER DU KLAR FOR JUL?

Fotosjut får ril, nåt in de bækkjard lissåm!

“Ett års bilder! ETT ÅRS BILDER!” -skreik mora mi oppfarende og lettere hysterisk her tidligere i sommer. Skallepær runda jo ett år sånn ca i midten av mai en gang, og jeg, som den dårlige mora jeg er, hadde ikke engang sørget for time hos fotograf for de obligatoriske ett års bildene! Makan! Guttungen er nå 15 mnd, og i dag har jeg da endelig, om enn et par tre mnd forseint, men til min mors store begeistring, vært hos fotograf og fått foreviget avkommet …ene og alene utav respekten jeg har for min egen mor. Hun vil ha barnebarnet på stueveggen sammen med resten av gjengen å da får hun det som hun vil. Selvfølgelig. Bildene er tatt og forhåpentligvis blir det et par tre blinkskudd ut av seansen. Jeg må leve i usikkerhet på ubestemt tid for fotografen gjør det hele nemlig på gamle måten.  Så vi blir pent nødt til å vente med å se resultatet enten vi vil eller ikke frem til han finner det for godt å fremkalle filmene sine.

Det blir nok bra men neppe like bra som om jeg skulle gjort det sjæl Se bare under her. 

( -og som viser seg å allikevel være nok et bilde fra min bækkjard når jeg ser litt nøyere etter      )

 Og dette er bare et av tusenvis av eksempler som føyer seg inn i den uendelige rekken av blinkskudd som jeg har knipset med det nye PEN kameraet mitt i sommer…

Jeg hadde med alle tre guttene til fotosjuten i dag. Jeg ville ha et bilde av bare dem i sammen. Gutta boys likssom he-he..Jeg tror det blir bra, særlig det bilde som ble tatt av meg i viking hjelm med horn på

I følge fotografen ligna jeg på noe som var tatt rett ut av Hårek. Som alt annet nå om dagen tok jeg også dêt som et kompliment. Han nevnte ingen spesiell karakter fra Hårek, men av en eller annen for meg åpenbar grunn… -tok  jeg det som en selvfølge at det måte være Gyda han siktet til.  Og Gyda, ho er nemlig fin ho. For de som ikke veit det så er Gyda kona til Hårek, han i tegneserien. Hun er nemlig kjent for å være både raus, sjarmerende, humørfylt og ei skikkelig fargerik dame. En som bidrar til sinnets munterhet.

Med andre ord : omtrent som meg

Nå ønsker jeg meg en skilpadde. Det gjør jeg alltid etter at jeg har vært hos fotografen. Går vel over om et par dager, helt til jeg skal ned å hente bildene tenker jeg? Alle ungene digger den padda, enda den er både sinna og ilter. Man bør passe både fingrer og tær skal man hilse på den.  Ja ja, mora mi er i alle fall fornøyd, jeg òg, og som alle veit; Når a mor er fornøyd da er alle fornøyd.

Her ser dere monsterskilpadden i ferd med å sette inn dødsstøtet mot min eldste sønn. Jeg fikk heltmodig reddet han unna i siste liten.

Det skjer noe med et mamma hjerte når gutten hennes kommer på eget initiativ og overrekker en slik bukett…

“…det aller største mor vet om er nemlig guttemann, som kommer hjem og har med seg sin første løvetann…”

Vi var på Lunds Gartneri i Torsnes i helgen.  De har, i tillegg til hagesenteret en dyrepark.  Nå var det et par år siden sist vi hadde besøkt dette stedet.  Det var fint før, men nå hadde de gjort om på veldig mye der og det var blitt enda finere enn det var fra før.  Familieparken var omorganisert og det var blitt lagt mye mer vekt på leik og store deler av parken var nå fylt opp med diverse leikeområder for barna i tillegg til alle de fine dyrene man kan se på der ute.  Hester, griser, lamaer, fugler i alle farger og fasonger, geiter, marsvin, kaniner, skilpadder  m.m.  Man kan ha med mat, grille der eller handle i kiosken om man heller vil det.  Vi kosa oss, lekte, så på dyrene og jeg fikk handlet masse fine blomster og vi endte opp med å tilbringe hele dagen der ute.  Blomstene plantet jeg ut dagen etterpå, så nå er det sommerlig og fint på trappa mi igjen, og det var jaggu på tide.  Der pleier det nemlig å være ferdig planta til syttende mai, men i år var jeg seint ute. 

Det er viktig for trivselen å ha TING som man synes er pene rundt seg. 

Det er balsam for sjelen. 

Jeg liker blomster og jeg må ha massevis av dem på trappa mi om sommeren

…fordi det gjør meg lykkelig…

Noen Alle morgener her i huset blir av en eller annen grunn, på den ene eller andre måten mer eller mindre kaotiske….
Å ha fem barn i tallet som alle krever sitt, og særlig med tanke på at en av de fem i utgangspunktet har en til en kontakt i alle andre situasjoner enn her hjemme…, samt at tre av de resterende fire fortsatt er mer eller mindre uselvstendige hva gjelder klær, mat, tid osv gjør det ikke videre enkelt for meg å se verken velstelt ut, up to date og/eller fremstå som fresh og fin til enhver tid særlig ofte.  At jeg i det hele tatt får stelt ungene og skippet de av gårde i tide hver eneste morgen uten å miste forstanden totalt er intet mindre enn et lite hverdagsmirakel.

El Chaparro er på full fart inn i hyss alderen (hurra) (ja hurra på ordentlig asså, jeg synes det er kjempe morsomt ), og bare der kan jeg plusse på minst 15 minutter i tapt effektiv arbeidstid hver eneste morgen. Sånn som for eksempel i dag, da han plutselig bestemte seg for å stjele bilen! Og bare sånn for sikkerhets skyld tok han med seg nøklene inn i bilen og låste døren samtidig. Heldigvis for meg så visste jeg for engangs skyld hvor reservenøklene var så jeg fikk låst han ut igjen, han klarer nemlig ikke låse opp bilen selv fra innsiden. Fryktelig morsomt, men litt bæd taiming siden vi allerede var fem ti minutter for seint ute fra før.

Da vi kom hjem etter å ha kjørt eldstejenta til skolen knabba guttungen mobilen min og knipset en haug med bilder.  Ett av dem var av meg.  Det er, om ikke annet, et synlig bevis på hva det koster å få fem unger i stand og av gårde om morgenen for ho mor.  Det som ikke synes på bildet er en utslitt joggebukse og barbeinte føtter oppi et par blå crocs.

Er det rart jeg synes det er deilig når det endelig er en eller annen skoleferie?

Venstreklikk HER for å lese min fantastiske “MORGENSTUND”

…som ligger på gulvet i butikken og hyler og vræler, som sparker og spytter og som slår og banner for å få en kjærlighet på pinne eller noe annet ræl som bare de ser verdien av det har jeg hørt om men aldri sett i virkeligheten.  Det nærmeste må være på supernanny, et TV program som viser hvordan man skal få skikk på grusomt uoppdragne barn ved hjelp av eh…enkle teknikker…
En gang i januar var jeg på et kjøpesenter i en av byene sammen med småguttene mine.  Der fant treåringen en 12″ sykkel.  Jeg husker at den var grønn og at jeg avfeide hele hans entusiasme med ettellerannet om at ” vi får se til sommeren ” eller noe.  Siden den gangen har han snakket nesten hver eneste dag om “den glønne pilat sykkelen som jeg ønsker at jeg hadde”.  Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke husket helt hvordan den sykkelen så ut og at jeg egentlig bare hadde tenkt å kjøpe en liten sak på obs eller biltema når den tiden kom.  Noe han kunne leke med i sommer før han fikk en skikkelig sykkel til neste år.  Det var dêt som var planen.

I helgen gjorde Mannen husholdningens sykler klare for sesongen. 

Treåringen konstaterte underveis med oppriktig triste øyer og inderlig sorg i stemmen at alle hadde sykler unntatt han 

Mitt morkne mammahjerte klarte ikke annet enn å utbryte:

 ”mamma skal kjøpe sykkel til deg ho guuutten miiin”  

Så i går dro vi derfor avgårde til byen for å kjøpe sykkel til treåringen.  På vei snakket han ustanselig om denne piratsykkelen som han gledet seg så veldig til å få og han skulle ha kurv på som han skulle ha maten sin i også skulle han sykle på tur til bestemor og bestefar og til barnehagen og om kapp med storebror og “vil du rope heiaheia da mamma?”

Først var vi i by nummer èn, den som er nærmest, men der fant vi ingen sykler som holdt helt mål.  Jeg kjørte derfor til by nummer to og til det senteret som han opprinnelig hadde sett sin drømmesykkel på.  Da vi kom til butikken kunne treåringen relativt rask fastslå at de IKKE hadde pirat sykkelen der lenger.  Han gikk bort til en ansatt, stilte seg opp foran og helt inntil mannen og tittet opp på han med hodet bakover og på skrå mens han slo hendene spørrende ut til siden og spurte: ” hvor er den glønne sykker’n hen æ? “  
” Den er utsolgt! “-svarte mannen og forklarte videre at dette var en fjorårsmodell som nå var gått ut av produksjon.  Treåringen ble fortvilet, og stod med skuffa mine å pirka på en annen sykkel som vi kunne få kjøpe til 799…

Da tok mannen i  butikken opp telefonen sin og ringte til en annen butikk, og etter litt frem og tilbake endte det opp med at han klarte å spore opp guttungens drømmesykkel, og dermed dura vi avgårde til by nummer tre og fikk tak i denne bandit sykkelen med hodeskaller på…til 499.

Guttungens ansiktsuttrykk da han kom inn i butikken og fikk øye på drømmesykkelen var intet mindre enn ubetalelig, og han var mektig stolt og frydet seg stort da han tok sine aller første pedaltråkk ut av butikken og rundt på kjøpesenteret.  Mammaen likeså.

Intet snørr, ingen tårer, ikke noe mas eller sure miner, bare en mamma med et morkent hjerte som fryder seg når barnets ansikt skinner av ren skjær lykke.  Ingenting i verden kan måle seg med det.

I dag skal jeg nok på sykkeltur med den “bortskjemte” ungen min.

Her var det tenna i tapeten og hæla i taket, som mora mi pleier å si, til langt over barnetv tid i går.

Se selv!

En fin avslutning på en deilig påskeferie og hyggelig bursdagsfeiring.

Heldigvis har jeg meget veloppdragne gutter så de ryddet opp etter seg når de hadde rast ferdig.

Skallepær òg.

Han spiste mesteparten opp tror jeg.

Papir er vel å regne som fiber, og det er jo sunt?

Jeg har på en måte løyet for dere over lengre tid, og byrden det er å bære den løgnen på mine skuldre er så tung at nå makter jeg rett og slett ikke å bære den lenger.  Jeg har tross alt prolaps og vonde skuldre. Derfor velger jeg nå med dette å legge alle kortene på bordet for å rense min svarte samvittighet slik at jeg igjen kan gå rundt med strak rygg og myke hofter.
Det er med delvis skam og et lite snev av skyldfølelse jeg nå kommer med denne tilståelsen.  Først og fremst til dere som leser bloggen min fast. 
Fjortisen min er slettes ingen fjortis.  Fra og med i dag kl. 15.55 er hun er faktisk en jente på 16 år.  Jeg håper dere kan tilgi meg mitt løgnaktige sinn og falske ytre og utvise forståelse og aksept.
Om dere tenker tilbake og husker hvordan jeg engang i bloggverdenen definerte en fjortis så burde dere være i stand til å se gjennom fingrene med denne, la oss kalle det “glippen”, fra min side.

“…fjortis alderen er fra ca 12 – 28 år…”

Om man legger denne definisjonen til grunn så er jeg kanskje ikke så svikefull og uærlig alikevel?

Her får dere noen bilder av min skjønne pike.

Gratulerer med dagen jenta mi