Betta splendens, uttales med tjukk L her hvor jeg kommer i fra, og med en sh lyd at the end.  Betta Splendesh…egentlig heter det Betta Splendens og det er da altså en Kampfisk, eller ’Siamese fighting fish’…som jo er mye kulere å si.

Etter at jeg ble kvitt litersyken som fersk akvarist her for noen år siden har jeg nå atter igjen fylt fisketankene med klororisert springvann og hivi oppi noe fisk.  Som vanlig gjorde vi også denne gang alle nybegynner feil som man alltid blir advart mot å gjøre, bare fordi vi ikke klarer å vente i flere uker på at vannet skal modnes og alt det tullet der.  Det går jo stort sett bra allikevel om man begynner med litt hardfør og enkel fisk. 

Jentungen på tolv er allerede i full gang med guppy produksjon og måtte ganske kjapt sett opp et ekstra lite yngelkar ved siden av 110 liter’n…stakkars små de blir jo spist av sin egen mor og far, så da setter vi hele familien på hodet for å redde de nyfødte!

Pluggen har hatt kampfisk i en bolle en stund…det har forsåvidt gått greit, så lenge det er sommer og varmt, men så ble den syk .  Så da var det min tur til å sette himmel og jord i bevegelse for å redde livet på den.  Forrige uke flyttet jeg han og kardinalkameratene hans over i en 35 liter med temperert vann og lokk slik at han ikke skal puste på seg lungebetennelse.  Der inne la han seg til på bunnen, og de såkalte vennene gikk til angrep og var skikkelig slemme mot han så jeg flyttet han over i et fødekar og lot han ligge der et par tre dager.  Han kviknet til, begynte å spise litt mat og jeg tenkte at han kanskje trengte noen damer for at han skulle pigge seg ytterligere til, så jeg dro og kjøpte et par til han, men så oppdaget jeg at han hadde begynt å få hvitt skjegg histen og pisten.  SOPP!   Så i dag har jeg vasket han med en q-tips dynket i saltvann!  Han prøvde forgjeves å vri seg unna, men jeg holdt den sleipingen i et godt grep og gnikket i vei.  Soppen forsvant og nå må han bo i et Norges glass inntil jeg har tatt en endelig avgjørelse på om det er liv laga for karen.

 Jeg synes jo det er litt synd å putte han i vannkokeren.  Jeg er nemlig imot aktiv dødshjelp…han er da ikke sååå skrall?

Jeg følger nøye med på utviklingen og har vannkokeren klar om det skulle bli nødvendig å sette i verk ekstremtiltak!  Stakkars Frank!

Jeg slanker meg.

Jeg har slanket meg siden mai. Så langt har slankingen for det meste foregått via intenst tankearbeid.   Jeg leste nemlig et sted at man kan tenke seg slank. Det er helt sant!

I utgangspunktet så startet jeg slankingen ved å bytte ut cola, sjokolade, is og potetgull med ekte mat som jeg fordelte i små porsjoner utover dagen, samt med å gå turer i skog og mark.   Jeg startet som vanlig knallhardt og gikk en del kilometer hver eneste dag.  De to første ukene trodde jeg seriøst at jeg skulle dø. Det var rett og slett smertefullt. Det var vondt og jeg holdt på å gi opp. Men det gjorde jeg ikke, jeg holdt stand, og etter å ha pint og plaget meg selv gjennom enda et par uker til var jeg i ferd med å bli sprek, inne i meg.   Kondisen ble merkbart bedre og jeg klarte nå til og med å småjogge litt gjennom løypa i skogen uten at jeg fryktet for mitt eget liv og helse. Humøret steg, kondisen ble bare bedre og bedre, fisken ble fastere og kiloene krøp sakte men sikkert av. Så skjedde DETTE! (venstre klikk takk),og siden har min fysiske aktivitet for det meste begrenset seg til lett rusling fra A-B.

Humøret synker, kondisen blir dårligere og kiloene kryper sakte men sikkert på! 

Siden jeg helst ikke går til legen, da jeg som tidligere beskrevet lider av innbilt hypokondri og som en direkte følge av det dermed tror at den selvdiagnostiseringen som jeg bedriver alltid er overdreven, latterlig og sist men ikke minst feil, kombinert med den egenskapen at jeg er født usedvanlig opptimistisk og derfor har en tendens til å alltid ha stor tro på at ting mirakuløst skal fikse seg helt av seg selv, har jeg da også med disse hersens beina drøyet i det lengste med å gå til legen…

(gå til legen? GÅ?)

Vel uansett, her er på en måte bekreftelsen da, på at jeg virkelig falt ned i noen hull og knakk beina (begge to) en dag jeg var ute å slanket meg mens jeg gikk på tur.  Samt at hevelsen jeg hadde virkelig var veldig mye verre enn hva som vistes på det bildet som jeg la ut en gang for lenge siden, og at jeg derfor med god samvittighet nå kan sitte her å synes synd på meg selv mens jeg stapper i meg cola, sjokolade, is og potetgull!

I dag har jeg vært hos gynekologen.

Det ble tatt en celleprøve av livmoren min i fjor, på den obligatoriske seks ukers kontrollen man helst må gjennom etter at man har født, som ikke var helt bra. Dette er ganske vanlig at cellene ser litt annerledes ut, og det trenger slettes ikke å bety noen ting, men man må da altså ta en ny prøve straks kroppen er i farta igjen med mensen og alt det der sånn for sikkerhets skyld.

Siden jeg er middels hardt angrepet av hypokondri går jeg helst ikke til legen. Jeg har derfor ventet i det lengste med denne undersøkelsen. Men nå har jeg da endelig fått somlet meg til å dra en time til legen for å fått tatt denne prøven på nytt.

Jeg synes at det å måtte gå til gynekolog er noe av det mest ukomfortable og pinligste av alle nødvendigheter som jeg må gjøre i dette livet. 

For det første så må man ligge på utstilling i en slik stol:

Når man så har kravlet seg opp i denne monsterstolen så slåes det på flombelysningen som siktes inn med omhyggelig presisjon rett imot det aller helligste…

Deretter blir man jekket opp med en slik en;

Før de undersøker deg grundig med alskens ubehagelig utstyr og remedier…

Det hele er både flaut, pinlig, ubehagelig og til dels vondt!

Men det må gjøres og heldigvis er det relativt fort gjort.

I dag var det derimot dobbelt så flaut som ellers. I dag ble jeg nemlig (u) frivillig brukt som opplæringsobjekt for turnuskandidaten. Legen min spurte meg riktignok først om det var greit at studenten fikk være med å se på… og det syntes jeg selvfølgelig ikke.  Til tross for dette klarer jeg allikevel, og det mot min egen vilje, å svare “JA” , selv om min indre stemme sa absolutt NOOOO WAAAY!  (-og jeg angret vilt på at jeg i det hele tatt hadde stått opp denne dagen fra det eksakte sekund legen stilte meg spørsmålet og  før det øyeblikket jeg hørte min egen stemme svare ja med den aller størst selvfølgelighet)

  “JA! -det er greit det” 

Er det mulig lissåm? Duste kjærring! (meg altså)

Vel, jeg fikk om ikke annet en meget inngående og omfattende undersøkelse i dag da denne ferskingen selvfølgelig trengte grundig opplæring i ABSOLUTT ALT…

Koser du deg hos gynekologen din?

(jeg har lært at man alltid må ha et spørsmål på slutten av bloggpostene sine om man vil være en kul blogger…så fra og med nå av vil jeg prøve på det.  )

Kjære farfar

Min farfar…
Hånd i hånd gikk vi to
Jeg var med deg overalt
Jeg husker de store, varme og trygge hendene dine som holdt i mine små mens du viste meg rundt i denne verden…
- ofte hadde vi sjumils støvlene våre på.

Du fikk plass til hele meg i hendene dine farfar.

Jeg husker hvordan jeg koste meg når jeg fikk sitte på ditt fang. Du pratet med meg, vi sang sammen og du fortalte meg historier fra bibelen.
Du var så flink til det.
Etter at vi flyttet, og når vi så besøkte hverandre, var det alltid veldig stas når farfar satt på sengekanten og fortalte bibelhistorier for broren min og meg ved leggetid.

Jeg elsket, beundret og respekterte deg
og du var min barndomshelt.

Det er slik jeg husker det og
slik er det fortsatt farfar.

Senere, når jeg ble eldre og voksen, husker jeg spesielt godt din særegne form for humor.
Så tørr, så treffende og så bra.
Senest for noen uker siden, da vi var på besøk, og jeg fortalte deg at vi skulle på båttur i Lysefjorden begynte du å le slik som du pleide når det var noe du fant morsomt. Nesten umerkelig mens du dro lett på smilebåndene og kastet blikket ditt skrått ned.
Du svarte meg; “på sånn turist cruise.” etterfulgt av..” det er ikke noe å se på der, bare stein og fjell “ før du la inn en liten kunstpause og avsluttet det hele med ; “men det er nok kjekt for mannen å se for han har vel aldri sett så store fjell før.. ” -også lå du der og humret og lo for deg selv en liten stund til.
Det er slik jeg husker deg farfar.

Jeg ønsket alltid at vi hadde bodd nærmere hverandre. At jeg kunne ha satt meg i bilen og bare kommet innom deg en formiddag eller en kveld. Men slik var det ikke.

Nå som du ikke finnes her mer kjennes det så tomt. Det finnes ingen ord som kan beskrive følelsen man sitter igjen med når noen som har stått en nær er død, men alle som har mistet noen de elsker veit hvordan sorgen omfavner en. Med lange armer som liksom ikke rekker helt rundt. Den gir ikke trøst.

Men du er ikke borte farfar, det sa du til meg mange ganger. Vi snakket om disse tingene du og jeg. Du var ikke redd for døden, for du visste hvor du skulle.

Kjære farfar, jeg elsket deg så høyt. Takk for alt som du fylte meg med, alt du delte med meg og takk for at du var min farfar.

Vi møtes igjen.

Farfar og meg med 70 tallsgjengen; mamma, pappa og en kamerat

. 

Vi skal ikke alle dø, men vi skal alle forvandles …så stå ikke ved min grav å gråt
for jeg er ikke der.
Jeg er vinden som stryker ditt kinn
Jeg er solen som vekker deg ved morgengry
Jeg er høstens milde regn
Jeg er glitrende rimfrost på trærne om vinteren.
Jeg er stjernene som skinner på himmelen om natten
Så stå ikke ved min grav å gråt
for jeg er ikke der
Jeg er ikke borte

Det siste bildet fra i sommer av min farfar og Pluggen

Farfar døde onsdag 18 august 2010.  Han ble 91 år og levde sine siste seks år som enkemann.  Han savnet sin kone, min farmor, dypt og inderlig og med stor sorg i alle disse årene.  Farmor og farfar var to unike og enestående sjeler.  Jeg er velsignet som har hatt de to i livet mitt.

Farfar ble gravlagt i tirsdag 24 august 2010.

Jeg leste brevet  og diktet ovenfor i begravelsen hans. 

Det holdt hardt.

Jeg har ikke kjørt tog på en 11 – 12 år, i alle fall ikke på sånn lang tur som jeg skal nå. Det har slumpet at jeg har tatt tog, alene, til hovedstaden og rundt omkring, men det blir liksom til at vi tar bilen sånn ellers i hverdagen. Lettere og ikke minst billigere når vi skal nesten alle på tur.

Jeg skal til vestlandet, …igjen. Småguttene og jeg reiser med tog. De andre kjører bil. Vi har jo ikke plass til alle oss i èn bil. Kjipt?, ja! -og vi må se å få ut finger’n å få gjort noe med det. Kunne tatt fly, men det ville jo kostet like mye, eller mer, som det ville kostet å få bygget om caravellen, og det passer liksom litt dårlig om dagen med e n d a flere ekstra utgifter enn de som allerede har dukket opp i løpet av sommeren.

Det er tilnærmet likt tomt i krybba vår og som om ikke det var nok så tok vaskemaskinen kvelden etter kun noen få års arbeid. Den har riktignok gjort en iherdig og heltmodig innsats med å vaske alt skittentøyet vårt, men timingen kunne vært bedre for budsjettet (budsjettet?) kollapset, FULLSTEDIG,  som en direkte følge av dette,…igjen. Vi har ventet lenge på at det skulle skje, for den har latt seg reparere på mirakuløst vis mer enn èn gang tidligere, så det kom ikke som noe sjokk, men denne gangen var det altså farvel og takk skal du ha for godt. Hele belgen var spjæret i to og trommelen hadde løsnet fra tre av fire dempere. He-he..dere skulle hørt den da den sang på siste verset. Kunne skremt fanden på flatmark med ulåtene sine. Jeg blei nesten litt skremt sjøl helt til jeg fant ut hvem det var som satt og ula og låt nedi kjelleren min.

Takk for innsatsen gamle venn, hadde ikke klart meg uten deg.   

Gubben måtte dure til byn å få en ny og vips hadde vi ti tusen blanke kroner til i ny gjeld på kontoen gitt. Det er det det koster om man vil ha en maskin som frivillig åpner luka og vasker 2×8 kg skittentøy om dagen uten å protestere.  Så derfor, når vi nå må ta turen til Vestlandet,…igjen, så må jeg og småguttene ta toget, mens resten av gjengen kjører bil. Jeg hadde uansett ikke satt meg på et fly selv om jeg hadde hatt penger til det. Jeg utviklet nemlig akutt og vedvarende flyskrekk her for noen år siden.

Nei, gi meg en Ni Seter Bil… ialle fall en sju seter, så vi kan dra i samlet flokk.  Vi trives nemlig best da.

Av og til er det er kjipt å væra fattig.

Pluggen, han lille fyren som her på bloggen er bedre kjent som El Chaparro, har begynt i barnehage. Faktisk så er han ferdig med sin tredje uke alt som barnehage gutt. Og han har allerede lært seg ertevers som ædda bædda buse du går uten truse, bakka bakka buse du bruker bleie og akka bakka buse du er en bæsj.
Skremmende hvor fort barna blir stygge i munnen mot hverandre, og alle andre, så fort man samler de i flokk…man kan jo lure på hvor de tar det fra? De kommer vel neppe på slikt av seg selv…?

Barnehagestarten har gått relativt smertefritt. Jeg hadde innkjøring i to dager. Jêg, ikke Pluggen. For hans del kunne jeg bare reist hjem med det samme første dagen . Men jeg, mammaen, hadde et voldsomt behov for å være der for å forsikre meg om at alt gikk forskriftsmessig for seg. 

Han liker seg der. Han har i alle fall ikke nektet å dra dit selv om han i de to første ukene sa at han ville slutte i barnehagen og begynne i en ny.  I en uten barn. For de barna i barnehagen var så altfor bråkete. Andre dagen han var der var han den eneste som ikke satt til bords til lunsj. De fant han sittende under akvariet med hendene for ørene… stakkar lille nydlingen min. Heldigvis ser det ut til at det har gått seg til, enda de ikke har barne-tv der. Krise! Følte meg litt avslørt gitt den dagen han sa det høyt og tydelig

Begynner å bli stor nå lille gutten min. Før jeg veit orde av det er han skolegutt…

Jeg veit med sikkerthet at det er unna på et blunk, for jeg har allerede en på videregående og hun ble født i fjor såvidt jeg kan huske…

…eller støtfangerklistremerke som det heter på Norsk..det klinger liksom ikke like bra?  Uansett..jeg kjører da rundt med en bumper stick på bilen min.  Selv om det er en bumper stick så har jeg den ikke på støtfangeren.  Greit at jeg bor nærme Svenske grensa og bedriver litt grensehandel fra tid til annen men det får da være måte på hvor HARRY man skal være lissåm!  Nei, mitt støtfangerklistremerke har jeg plassert nederst på et av vinduene litt sånn langt bak på bilen.  Ja, jeg kjører stasjonsvogn.  Poenget; I går, var det en hyggelig dame som stoppet meg og spurte meg hvor jeg hadde fått tak i klistremerket mitt, for hun hadde så lyst på et til noen hun kjente.  Jeg blei så glad at jeg nesten begynte å grine, inne i meg.  Jeg lovet henne gull og grønne skoger samt at jeg skulle sende henne et klistremerke i posten som hun kunne få av meg. GRATIS! Jeg dro glad og lykkelig hjem, for dette er en sak jeg brenner for, men da  jeg kom hjem så hadde jeg selvfølgelig ikke flere støtfangerklistremerker igjen!  Blemme!  Så jeg fant noe annet rask som jeg puttet i en konvolutt og sendte de til henne i stedet for.  Håper hun blir fornøyd.  Eller at hun tar turen til www.cafepress.com og kjøper en haug med produkter der som hun deler ut i øst og vest!

Støtfangerklistremerket mitt.

Fint?

Ja..det står ikke blogg adressen min på støtfangerklistremerket i virkeligheten dah! Det er noe jeg har satt på fordi bildet er MITT MITT MITT og bare MITT!  

Sommerferien er nå offisielt over.

Den endelige bekreftelsen kom i går da Panduro katalogen kom dumpende i posten og julevarene for julen 2010 var å se på ikke mindre enn de TREDVE første sidene i katalogen.  Som om ikke det var nok, så var det i dag den aller første skoledagen etter sommerferien.

For meg så kom det som et sjokk da jeg, for å være helt ærlig, hadde fortrengt at første skoledag var i dag! Jeg har grua meg som en hund. For det å få ungene av gårde i tide har ikke alltid vært bare bare her i huset. Med fem mer eller mindre hjelpesløse unger og bare en voksen til å holde orden i kaoset så sier det seg selv at det til tider har vært tendenser til traumatiske opplevelser for både liten og stor fra tid til annen her hos oss.

Nytt av i år er at eldstejenta har begynt på VIDEREGÅENDE skole.  Hvordan det har skjedd skjønner jeg ikke helt, da det jo ikke er særlig lenger siden enn i forfjor eller så at jeg gikk der selv… At hun går på skole langt hjemmefra, og helt i by’n (skummelt), betyr at jeg må enda tidligere opp om morra’n en jeg måtte før, hvilket jo i grunn egentlig er helt greit, siden jeg jo fortsatt er oppe mesteparten av natten med Skallepær allikevel. 

Det høres kanskje for godt ut til å være sant, men utrolig nok så er det faktisk lettere for meg nå. Siden jentungen skal på skole i by’n får hun nå nemlig tilrettelagt gratis skoleskyss…lokalpatriot som jeg er ovenfor bygda mi  har jeg nemlig spart kommunen for tusenvis av kroner ved å kjøre selv i alle disse årene før dette.  Jeg trodde kanskje i mitt naive sinn at jeg på den måten kunne bidra til bedre kommuneøkonomi slik at vi f.eks slapp eiendomsskatten eller noe, men der tok jeg overraskende feil gitt.  Uansett,  nå som det er slutt på den kjøringa fra min side slipper jeg å stresse, kjefte og mase på ungene for å få alle ferdig samtidig og på likt samt å drasse med meg de to minste guttene ut i otta for å være med å kjøre den eldste til skolen i all slags vind og vær året rundt.

Nå har jeg plutselig ikke fem unger som jeg må ha ferdig samtidig og på likt lenger.   Det sier seg jo selv at det er en tilnærmet lik umulig oppgave å få dêt til. Alle (i hele verden) veit jo at det er umulig å være mer en ett sted om gangen, og unger opptrer oftest både høyt og lavt og gjerne over alle hauger simultant og hver for seg.   I alle disse årene så har jeg da  altså på mirakuløst vis allikevel klart å sjonglere dette morra racet! Jeg har bare en ting å si om meg selv; WONDERWOMAN!

Nå er det heldigvis slutt på pinslene, for nå kan jeg stelle og sjippe ungene av gårde puljevis. Fungerer mye bedre. Puslespillet har plutselig fått brikker som passer i sammen. Se bare her; Eldstejenta er oppe klokka seks, hun må ha hjelp til det meste…og det får jeg nå gjort i ro og mak til både min og hennes glede. Drosjen henter henne ti over sju og så står de to i midten opp kvart over sju. Prefjortisen ordner det meste selv, men har en stygg tendens til å glemme alt og ikke huske hvor noen ting er så hun må holdes litt i ørene. Ni åringen er et kapittel for seg, og han veit knapt hvor han har seg selv og jeg blir svimmel bare av å tenke på den vimsekoppen så jeg orker ikke utdype tilstanden nærmere her. De to i midten er ute av døra omtrentlig ti over åtte. Så står Pluggen og Skallepær opp engang mellom der. Vi tre som er igjen steller oss etter at de tre andre har reist og jeg kjører pluggen til barnehagen, ja han har nemlig begynt der og det for mer enn to uker siden uten at jeg har nevt det med et eneste ord!, litt over ni.

Det kunne ikke blitt mer perfekt! Det kjennes ut som om jeg har dødd, vært i helvete og kommet videre til himmelen. Det er nesten så jeg tror at jeg er i ferd med å utvikle udødelighet og få evig liv! ENDELIG så er det slutt på de grusomme kaotiske morgenene.   For ALLTID får jeg håpe!

Nå skal jeg lese i Panduro katalogen, mens dere kan se på dette fine bilde av meg og guttane på stranda mi…

ER DU KLAR FOR JUL?

Fotosjut får ril, nåt in de bækkjard lissåm!

“Ett års bilder! ETT ÅRS BILDER!” -skreik mora mi oppfarende og lettere hysterisk her tidligere i sommer. Skallepær runda jo ett år sånn ca i midten av mai en gang, og jeg, som den dårlige mora jeg er, hadde ikke engang sørget for time hos fotograf for de obligatoriske ett års bildene! Makan! Guttungen er nå 15 mnd, og i dag har jeg da endelig, om enn et par tre mnd forseint, men til min mors store begeistring, vært hos fotograf og fått foreviget avkommet …ene og alene utav respekten jeg har for min egen mor. Hun vil ha barnebarnet på stueveggen sammen med resten av gjengen å da får hun det som hun vil. Selvfølgelig. Bildene er tatt og forhåpentligvis blir det et par tre blinkskudd ut av seansen. Jeg må leve i usikkerhet på ubestemt tid for fotografen gjør det hele nemlig på gamle måten.  Så vi blir pent nødt til å vente med å se resultatet enten vi vil eller ikke frem til han finner det for godt å fremkalle filmene sine.

Det blir nok bra men neppe like bra som om jeg skulle gjort det sjæl Se bare under her. 

( -og som viser seg å allikevel være nok et bilde fra min bækkjard når jeg ser litt nøyere etter      )

 Og dette er bare et av tusenvis av eksempler som føyer seg inn i den uendelige rekken av blinkskudd som jeg har knipset med det nye PEN kameraet mitt i sommer…

Jeg hadde med alle tre guttene til fotosjuten i dag. Jeg ville ha et bilde av bare dem i sammen. Gutta boys likssom he-he..Jeg tror det blir bra, særlig det bilde som ble tatt av meg i viking hjelm med horn på

I følge fotografen ligna jeg på noe som var tatt rett ut av Hårek. Som alt annet nå om dagen tok jeg også dêt som et kompliment. Han nevnte ingen spesiell karakter fra Hårek, men av en eller annen for meg åpenbar grunn… -tok  jeg det som en selvfølge at det måte være Gyda han siktet til.  Og Gyda, ho er nemlig fin ho. For de som ikke veit det så er Gyda kona til Hårek, han i tegneserien. Hun er nemlig kjent for å være både raus, sjarmerende, humørfylt og ei skikkelig fargerik dame. En som bidrar til sinnets munterhet.

Med andre ord : omtrent som meg

Nå ønsker jeg meg en skilpadde. Det gjør jeg alltid etter at jeg har vært hos fotografen. Går vel over om et par dager, helt til jeg skal ned å hente bildene tenker jeg? Alle ungene digger den padda, enda den er både sinna og ilter. Man bør passe både fingrer og tær skal man hilse på den.  Ja ja, mora mi er i alle fall fornøyd, jeg òg, og som alle veit; Når a mor er fornøyd da er alle fornøyd.

Her ser dere monsterskilpadden i ferd med å sette inn dødsstøtet mot min eldste sønn. Jeg fikk heltmodig reddet han unna i siste liten.