Når man som mor, hustru, husmor, hundeeier og nå også akvarist…bare går hjemme hele dagen lang og ikke har stor annet å ta seg til enn å sitte på stumpen i sofaen, bite negler, gnage knoker og lure på om man skal begynne å røyke igjen så sier det seg selv at dagene har litt for mange timer enn ønskelig til overs.  Jeg fant derfor ut at jeg ville fylle denne dødtiden med noe meningsfylt og  innholdsrikt. Så derfor, etter en grundig gjennomgang av sesongens panduro katalog, bestemte jeg meg for å lære meg den japanske papirbrettekunsten origami.

Det første jeg forsøkte meg på var Orizuru, som sikkert betyr Trane siden det var det jeg brettet. I innledningen på fremgangsmåten til tranen, i den SVENSKE instuksjonsboken jeg kjøpte,… kan jeg bla lese som følger; ” tranan…det mest välkända av alla traditionella japanske origami-motiv, och den är också en av de knepigaste. Men när du väl har lärt dig hur du viker tranan, kommer du at kunna klara alla projekt i den här boken…

Vel..jeg fikk jo da til tranen å et vis,  selv om jeg brettet litt feil hist og pist.  Siden jeg følte at traneprosjektet hadd gått riktig så bra, jeg hadde jo tross alt fått til noe som skulle være skikkelig vanskelig, så bestemte jeg meg for å prøve meg på en ny ting.  Valget falt på en denne nydelig vannliljen.

Sammenlignet med tranen så skulle denne nemlig være kjempe lett å brette. I alle fall utifra slik jeg tolket trinn for trinn tegningene.

Derfor skjønner jeg ikke hvorfor min lilje ble seende slik ut?