Farvel kjære farfar min
Kjære farfar
Min farfar…
Hånd i hånd gikk vi to
Jeg var med deg overalt
Jeg husker de store, varme og trygge hendene dine som holdt i mine små mens du viste meg rundt i denne verden…
- ofte hadde vi sjumils støvlene våre på.
Du fikk plass til hele meg i hendene dine farfar.
Jeg husker hvordan jeg koste meg når jeg fikk sitte på ditt fang. Du pratet med meg, vi sang sammen og du fortalte meg historier fra bibelen.
Du var så flink til det.
Etter at vi flyttet, og når vi så besøkte hverandre, var det alltid veldig stas når farfar satt på sengekanten og fortalte bibelhistorier for broren min og meg ved leggetid.
Jeg elsket, beundret og respekterte deg
og du var min barndomshelt.
Det er slik jeg husker det og
slik er det fortsatt farfar.
Senere, når jeg ble eldre og voksen, husker jeg spesielt godt din særegne form for humor.
Så tørr, så treffende og så bra.
Senest for noen uker siden, da vi var på besøk, og jeg fortalte deg at vi skulle på båttur i Lysefjorden begynte du å le slik som du pleide når det var noe du fant morsomt. Nesten umerkelig mens du dro lett på smilebåndene og kastet blikket ditt skrått ned.
Du svarte meg; “på sånn turist cruise.” etterfulgt av..” det er ikke noe å se på der, bare stein og fjell “ før du la inn en liten kunstpause og avsluttet det hele med ; “men det er nok kjekt for mannen å se for han har vel aldri sett så store fjell før.. ” -også lå du der og humret og lo for deg selv en liten stund til.
Det er slik jeg husker deg farfar.
Jeg ønsket alltid at vi hadde bodd nærmere hverandre. At jeg kunne ha satt meg i bilen og bare kommet innom deg en formiddag eller en kveld. Men slik var det ikke.
Nå som du ikke finnes her mer kjennes det så tomt. Det finnes ingen ord som kan beskrive følelsen man sitter igjen med når noen som har stått en nær er død, men alle som har mistet noen de elsker veit hvordan sorgen omfavner en. Med lange armer som liksom ikke rekker helt rundt. Den gir ikke trøst.
Men du er ikke borte farfar, det sa du til meg mange ganger. Vi snakket om disse tingene du og jeg. Du var ikke redd for døden, for du visste hvor du skulle.
Kjære farfar, jeg elsket deg så høyt. Takk for alt som du fylte meg med, alt du delte med meg og takk for at du var min farfar.
Vi møtes igjen.
Farfar og meg med 70 tallsgjengen; mamma, pappa og en kamerat
.
Vi skal ikke alle dø, men vi skal alle forvandles …så stå ikke ved min grav å gråt
for jeg er ikke der.
Jeg er vinden som stryker ditt kinn
Jeg er solen som vekker deg ved morgengry
Jeg er høstens milde regn
Jeg er glitrende rimfrost på trærne om vinteren.
Jeg er stjernene som skinner på himmelen om natten
Så stå ikke ved min grav å gråt
for jeg er ikke der
Jeg er ikke borte
Det siste bildet fra i sommer av min farfar og Pluggen
Farfar døde onsdag 18 august 2010. Han ble 91 år og levde sine siste seks år som enkemann. Han savnet sin kone, min farmor, dypt og inderlig og med stor sorg i alle disse årene. Farmor og farfar var to unike og enestående sjeler. Jeg er velsignet som har hatt de to i livet mitt.
Farfar ble gravlagt i tirsdag 24 august 2010.
Jeg leste brevet og diktet ovenfor i begravelsen hans.
Det holdt hardt.
Alltid trist å miste noen som står deg nære
SV: Ja…
Så trist at han er borte. Jeg vet hvor mye han betydde for deg og hvor forferdelig lei deg du er akkurat nå. Fine ord har du skrevet og jeg tror at han setter pris på det. Föler med deg i sorgen. En stor og laaang klem fra meg til deg
SV: Tuse takk Merethe
Uff, nå kjemper jeg veldig hardt for å ikke gråte her, og det går visst ikke så bra…så utrolig fint skrevet Heidi…! Rett og slett nydelig minnet.
Det er besteforeldrenes forbannelse… vi får ikke beholde dem like lenge som man skulle ønske.
Fantastisk godt bilde av farfar og Skallepær, de er så like som det er mulig å bli med 90 års aldersforskjell!
SV: Bildet av Skallepær og hans olderfar er et av mine favorittbilder.
Jeg har vært heldig som har fått ha min farfar så lenge, selv om jeg kunne ønske han skulle vært her mer, men han var alene og han var gammel og syk…jeg kunne bare så inderlig ønske at jeg hadde fått besøkt ham mer…mye mye mer
Fine ord :-)
SV: takk..de gir nok mest mening for meg,…og farfar, og de som kjente oss.
For et fint bilde av farfar og Skallepær
Jeg er ikke så flink til å si de rette tingene (eller noen ting i det hele tatt) når triste ting hender, men jeg tenker på deg!
SV: det er fint å bli tenkt på Blue
For et aldeles nydelig innlegg, med så vakre og verdige ord til en du har elsket så høyt her på jorden
Så lett det var å føle kjærligheten du har for ham og ikke minst den respekten du har Jeg er lei for tiden du går inn i nå, for som du så godt skriver det; det er armer som ikke rekker rundt, som ikke trøster – men jeg er samtidig så enormt glad for den roen både du har og din farfar hadde over å vite at dere skal møtes igjen, at dette ikke er noen slutt, bare en overgang Døden er kun vond for dem som er igjen, og at dere skal møtes igjen, finnes der ikke en millimeter av tvil i meg om 
Enn så lenge håper jeg at de varme klemmene jeg sender deg i hodet mitt nå, når rundt deg slik de skal, skjønneste Heidi 
Jeg føler virkelig med deg
SV; Åh, herlighet, stakkars
Knakk du tom begge bena?! FY søren, jeg har virkelig vondt av deg med dem! Orker ikke tenke meg hvordan jeg skulle taklet noe slikt selv, så glad i og avhengig som jeg er av å gå på tur og bevege meg;0 Ikke bare for min egen skyld, men også for Dinas – all verdens gode bli-frisk&god bedrings-tanker fra meg 
SV: Tusen takk fr gode ord og for omtanke
Nok til å hindre meg i min livsutfoldelse. Jeg får i alle fall ikke gått på tur, jeg gikk lenge med den tåa, men måtte tilslutt gi opp da ankelen til slutt gikk i ett med leggen…nå…tar det dobbelt så lang tid før alt er i orden bare fordi jeg har det med å ikke gå til legen før jeg er nesten død
Det var ingen alvorlige brudd, ett nålbeinsbrudd i leddet ved storetåen og et i ankelen på andre foten bare sånn for sikkerhetskyld. Tusen takk liksom
Så fint skrevet kjære deg. Håper du husker de gode minnene,.. jeg tenker på deg. stor klem.
SV: jeg husker alt… huff… den siste klemmen, jeg visste det var den siste
Heisan. Lenge siden sist nå Heidi.
Viktig og huske de gode minnene.
Nydelig skrevet om farfaren din
Mistet også et nært faniliemedlem. Han skal begraves på tirsdag
Tenker på deg og dine.
God helg.
Klem.
Ellen.
SV: ja det var lenge siden. Huggelig at du tok turen innom
Leit å høre om ditt tap. Det er alltid vondt å miste noen.
Så trist historie. Det er alltid vondt å miste noen man er glad i. To sanger som hjelper meg er “I Let Go” av Maria Mena og “A Place Nearby” av Lene Marlin.
Håper du har gode venner og familie til å støtte deg.
SV: jeg kan ikke høre på musikk når jeg er trist jeg, da blir alt bare mye værre for meg…
så trist, heidi…selv om man vet det vil skje og at våre kjære ikke lever evig, så er det trist likevel…han så veldig koselig ut
SV: Han var min farfar, den beste i verden
Så vakre ord, Heidi.
Det er vondt å miste noen som står en så nær. Men minnene mister man aldri. Heldigvis. Og kjærligheten består for evig.
For ett vakkert innlegg… føler jeg kunne ha skrevet det selv… farfar min er 85år og sååå svak… bare sover.. jeg gruer meg for den dagen han blir borte… og dessverre bor farmor og farfar min altfor langt borte.. må kjøre 2,5time for å se de, og med dyr bil og dårlig økonomi blir det sjelden.. :(
SV: 2 og en halv time? Sett deg i bilen og kjør, èn tur i uka, eller èn tur hver 14 dagen, eller èn tur i mnd…
Jeg hadde ca 16 timers kjøretur tur/retur til min farfar…
2 og en halv time er vel ikke for langt for en søndagstur i mnd?
Men det må jo gjøres fordi man har lyst og ikke utav plikt for da forsvinner jo gleden ved besøkene…