I dag har jeg vært hos gynekologen.

Det ble tatt en celleprøve av livmoren min i fjor, på den obligatoriske seks ukers kontrollen man helst må gjennom etter at man har født, som ikke var helt bra. Dette er ganske vanlig at cellene ser litt annerledes ut, og det trenger slettes ikke å bety noen ting, men man må da altså ta en ny prøve straks kroppen er i farta igjen med mensen og alt det der sånn for sikkerhets skyld.

Siden jeg er middels hardt angrepet av hypokondri går jeg helst ikke til legen. Jeg har derfor ventet i det lengste med denne undersøkelsen. Men nå har jeg da endelig fått somlet meg til å dra en time til legen for å fått tatt denne prøven på nytt.

Jeg synes at det å måtte gå til gynekolog er noe av det mest ukomfortable og pinligste av alle nødvendigheter som jeg må gjøre i dette livet.

For det første så må man ligge på utstilling i en slik stol:

Når man så har kravlet seg opp i denne monsterstolen så slåes det på flombelysningen som siktes inn med omhyggelig presisjon rett imot det aller helligste…

Deretter blir man jekket opp med en slik en;

Før de undersøker deg grundig med alskens ubehagelig utstyr og remedier…

Det hele er både flaut, pinlig, ubehagelig og til dels vondt!

Men det må gjøres og heldigvis er det relativt fort gjort.

I dag var det derimot dobbelt så flaut som ellers. I dag ble jeg nemlig (u) frivillig brukt som opplæringsobjekt for turnuskandidaten. Legen min spurte meg riktignok først om det var greit at studenten fikk være med å se på… og det syntes jeg selvfølgelig ikke.  Til tross for dette klarer jeg allikevel, og det mot min egen vilje, å svare “JA” , selv om min indre stemme sa absolutt NOOOO WAAAY!  (-og jeg angret vilt på at jeg i det hele tatt hadde stått opp denne dagen fra det eksakte sekund legen stilte meg spørsmålet og  før det øyeblikket jeg hørte min egen stemme svare ja med den aller størst selvfølgelighet)

  “JA! -det er greit det”

Er det mulig lissåm? Duste kjærring! (meg altså)

Vel, jeg fikk om ikke annet en meget inngående og omfattende undersøkelse i dag da denne ferskingen selvfølgelig trengte grundig opplæring i ABSOLUTT ALT…

Koser du deg hos gynekologen din?

(jeg har lært at man alltid må ha et spørsmål på slutten av bloggpostene sine om man vil være en kul blogger…så fra og med nå av vil jeg prøve på det.  )

Kjære farfar

Min farfar…
Hånd i hånd gikk vi to
Jeg var med deg overalt
Jeg husker de store, varme og trygge hendene dine som holdt i mine små mens du viste meg rundt i denne verden…
- ofte hadde vi sjumils støvlene våre på.

Du fikk plass til hele meg i hendene dine farfar.

Jeg husker hvordan jeg koste meg når jeg fikk sitte på ditt fang. Du pratet med meg, vi sang sammen og du fortalte meg historier fra bibelen.
Du var så flink til det.
Etter at vi flyttet, og når vi så besøkte hverandre, var det alltid veldig stas når farfar satt på sengekanten og fortalte bibelhistorier for broren min og meg ved leggetid.

Jeg elsket, beundret og respekterte deg
og du var min barndomshelt.

Det er slik jeg husker det og
slik er det fortsatt farfar.

Senere, når jeg ble eldre og voksen, husker jeg spesielt godt din særegne form for humor.
Så tørr, så treffende og så bra.
Senest for noen uker siden, da vi var på besøk, og jeg fortalte deg at vi skulle på båttur i Lysefjorden begynte du å le slik som du pleide når det var noe du fant morsomt. Nesten umerkelig mens du dro lett på smilebåndene og kastet blikket ditt skrått ned.
Du svarte meg; “på sånn turist cruise.” etterfulgt av..” det er ikke noe å se på der, bare stein og fjell “ før du la inn en liten kunstpause og avsluttet det hele med ; “men det er nok kjekt for mannen å se for han har vel aldri sett så store fjell før.. ” -også lå du der og humret og lo for deg selv en liten stund til.
Det er slik jeg husker deg farfar.

Jeg ønsket alltid at vi hadde bodd nærmere hverandre. At jeg kunne ha satt meg i bilen og bare kommet innom deg en formiddag eller en kveld. Men slik var det ikke.

Nå som du ikke finnes her mer kjennes det så tomt. Det finnes ingen ord som kan beskrive følelsen man sitter igjen med når noen som har stått en nær er død, men alle som har mistet noen de elsker veit hvordan sorgen omfavner en. Med lange armer som liksom ikke rekker helt rundt. Den gir ikke trøst.

Men du er ikke borte farfar, det sa du til meg mange ganger. Vi snakket om disse tingene du og jeg. Du var ikke redd for døden, for du visste hvor du skulle.

Kjære farfar, jeg elsket deg så høyt. Takk for alt som du fylte meg med, alt du delte med meg og takk for at du var min farfar.

Vi møtes igjen.

Farfar og meg med 70 tallsgjengen; mamma, pappa og en kamerat

.

Vi skal ikke alle dø, men vi skal alle forvandles …så stå ikke ved min grav å gråt
for jeg er ikke der.
Jeg er vinden som stryker ditt kinn
Jeg er solen som vekker deg ved morgengry
Jeg er høstens milde regn
Jeg er glitrende rimfrost på trærne om vinteren.
Jeg er stjernene som skinner på himmelen om natten
Så stå ikke ved min grav å gråt
for jeg er ikke der
Jeg er ikke borte

Det siste bildet fra i sommer av min farfar og Pluggen

Farfar døde onsdag 18 august 2010.  Han ble 91 år og levde sine siste seks år som enkemann.  Han savnet sin kone, min farmor, dypt og inderlig og med stor sorg i alle disse årene.  Farmor og farfar var to unike og enestående sjeler.  Jeg er velsignet som har hatt de to i livet mitt.

Farfar ble gravlagt i tirsdag 24 august 2010.

Jeg leste brevet  og diktet ovenfor i begravelsen hans.

Det holdt hardt.

Jeg har ikke kjørt tog på en 11 – 12 år, i alle fall ikke på sånn lang tur som jeg skal nå. Det har slumpet at jeg har tatt tog, alene, til hovedstaden og rundt omkring, men det blir liksom til at vi tar bilen sånn ellers i hverdagen. Lettere og ikke minst billigere når vi skal nesten alle på tur.

Jeg skal til vestlandet, …igjen. Småguttene og jeg reiser med tog. De andre kjører bil. Vi har jo ikke plass til alle oss i èn bil. Kjipt?, ja! -og vi må se å få ut finger’n å få gjort noe med det. Kunne tatt fly, men det ville jo kostet like mye, eller mer, som det ville kostet å få bygget om caravellen, og det passer liksom litt dårlig om dagen med e n d a flere ekstra utgifter enn de som allerede har dukket opp i løpet av sommeren.

Det er tilnærmet likt tomt i krybba vår og som om ikke det var nok så tok vaskemaskinen kvelden etter kun noen få års arbeid. Den har riktignok gjort en iherdig og heltmodig innsats med å vaske alt skittentøyet vårt, men timingen kunne vært bedre for budsjettet (budsjettet?) kollapset, FULLSTEDIG,  som en direkte følge av dette,…igjen. Vi har ventet lenge på at det skulle skje, for den har latt seg reparere på mirakuløst vis mer enn èn gang tidligere, så det kom ikke som noe sjokk, men denne gangen var det altså farvel og takk skal du ha for godt. Hele belgen var spjæret i to og trommelen hadde løsnet fra tre av fire dempere. He-he..dere skulle hørt den da den sang på siste verset. Kunne skremt fanden på flatmark med ulåtene sine. Jeg blei nesten litt skremt sjøl helt til jeg fant ut hvem det var som satt og ula og låt nedi kjelleren min.

Takk for innsatsen gamle venn, hadde ikke klart meg uten deg.

Gubben måtte dure til byn å få en ny og vips hadde vi ti tusen blanke kroner til i ny gjeld på kontoen gitt. Det er det det koster om man vil ha en maskin som frivillig åpner luka og vasker 2×8 kg skittentøy om dagen uten å protestere.  Så derfor, når vi nå må ta turen til Vestlandet,…igjen, så må jeg og småguttene ta toget, mens resten av gjengen kjører bil. Jeg hadde uansett ikke satt meg på et fly selv om jeg hadde hatt penger til det. Jeg utviklet nemlig akutt og vedvarende flyskrekk her for noen år siden.

Nei, gi meg en Ni Seter Bil… ialle fall en sju seter, så vi kan dra i samlet flokk.  Vi trives nemlig best da.

Av og til er det er kjipt å væra fattig.

Pluggen, han lille fyren som her på bloggen er bedre kjent som El Chaparro, har begynt i barnehage. Faktisk så er han ferdig med sin tredje uke alt som barnehage gutt. Og han har allerede lært seg ertevers som ædda bædda buse du går uten truse, bakka bakka buse du bruker bleie og akka bakka buse du er en bæsj.
Skremmende hvor fort barna blir stygge i munnen mot hverandre, og alle andre, så fort man samler de i flokk…man kan jo lure på hvor de tar det fra? De kommer vel neppe på slikt av seg selv…?

Barnehagestarten har gått relativt smertefritt. Jeg hadde innkjøring i to dager. Jêg, ikke Pluggen. For hans del kunne jeg bare reist hjem med det samme første dagen . Men jeg, mammaen, hadde et voldsomt behov for å være der for å forsikre meg om at alt gikk forskriftsmessig for seg. 

Han liker seg der. Han har i alle fall ikke nektet å dra dit selv om han i de to første ukene sa at han ville slutte i barnehagen og begynne i en ny.  I en uten barn. For de barna i barnehagen var så altfor bråkete. Andre dagen han var der var han den eneste som ikke satt til bords til lunsj. De fant han sittende under akvariet med hendene for ørene… stakkar lille nydlingen min. Heldigvis ser det ut til at det har gått seg til, enda de ikke har barne-tv der. Krise! Følte meg litt avslørt gitt den dagen han sa det høyt og tydelig

Begynner å bli stor nå lille gutten min. Før jeg veit orde av det er han skolegutt…

Jeg veit med sikkerthet at det er unna på et blunk, for jeg har allerede en på videregående og hun ble født i fjor såvidt jeg kan huske…

…eller støtfangerklistremerke som det heter på Norsk..det klinger liksom ikke like bra?  Uansett..jeg kjører da rundt med en bumper stick på bilen min.  Selv om det er en bumper stick så har jeg den ikke på støtfangeren.  Greit at jeg bor nærme Svenske grensa og bedriver litt grensehandel fra tid til annen men det får da være måte på hvor HARRY man skal være lissåm!  Nei, mitt støtfangerklistremerke har jeg plassert nederst på et av vinduene litt sånn langt bak på bilen.  Ja, jeg kjører stasjonsvogn.  Poenget; I går, var det en hyggelig dame som stoppet meg og spurte meg hvor jeg hadde fått tak i klistremerket mitt, for hun hadde så lyst på et til noen hun kjente.  Jeg blei så glad at jeg nesten begynte å grine, inne i meg.  Jeg lovet henne gull og grønne skoger samt at jeg skulle sende henne et klistremerke i posten som hun kunne få av meg. GRATIS! Jeg dro glad og lykkelig hjem, for dette er en sak jeg brenner for, men da  jeg kom hjem så hadde jeg selvfølgelig ikke flere støtfangerklistremerker igjen!  Blemme!  Så jeg fant noe annet rask som jeg puttet i en konvolutt og sendte de til henne i stedet for.  Håper hun blir fornøyd.  Eller at hun tar turen til www.cafepress.com og kjøper en haug med produkter der som hun deler ut i øst og vest!

Støtfangerklistremerket mitt.

Fint?

Ja..det står ikke blogg adressen min på støtfangerklistremerket i virkeligheten dah! Det er noe jeg har satt på fordi bildet er MITT MITT MITT og bare MITT!