El Chaparro

Pluggen, eller Den Lille Fyren, bedre kjent her på bloggen som EL Chaparro har oppdaget hvordan man skal få mamma til å ta mange bilder.  Man blunker. 

Han er blitt ekspert til å taime dette 100%!

Enten det eller så gjør han som nedenfor.  Umulige ungen!  Det er bortimot håpløst å få knipset et skikkelig  bilde av nydligen om dagen

Noen ganger klarer vi imidlertid å få knipset noen søte blinkskudd…

Skallepær

Noen av blomstene i hagen min…

…jeg har veldig mange…

Jeg er skikkelig i slaget om dagen, slik jeg alltid er når det er sommer. Jeg har jobba døgnet rundt med å rydde, vaske og pusse opp litt fra innerst til ytterst i huset mitt og alt som ellers er å gjøre når man lever i en stor familie, og det er så deilig og endelig komme i orden igjen etter fem år mer eller mindre på ræva i sofaen. Det går i ett døgnet rundt og jeg er super effektiv om dagen. Skulle nesten tro jeg var manisk ,

-men det er jeg altså ikke , jeg bare våkner til liv når det er sol og varmt og det er fine farger rundt meg overalt. Farger? BLOMSTER VEL! Jeg har MASSE blomster ute hjemme hos meg, og det lukter godt av nyklipt plen og blomster, og masse fine farger hvor hen jeg ser. Det er vel ikke så rart at man blir glad om sommeren når det er slik?

Pga overnevnte tilstand så har blogging vært nedprioritert en stund. Jeg har vært innom og lest hos noen av mine faste, men det er også alt. Dere trodde kanskje at det var pga at jeg lekte meg med det nye kameraet mitt at det hadde vært litt stille en stund?, men der tok dere feil gitt!   Kameraet er kjempefint det, men jeg fant jo relativt rask ut at linsa ikke holde mål. Derfor må jeg jo selvfølgelig ha meg en ny, og det er jo ikke gratis. Nå har jeg sjåppa over evne i hele mai og juni, og juli blir neppe noe bedre så ei linse til en 7-8000 kroner er neppe aktuelt nå. Derfor ligger kameraet pent parkert på hylla mi….

Jeg blir, om jeg holder skjema, ferdig i løpet av helgen med husprosjektet mitt og da er det hengekøya neste i ei ukes tid før vi reiser på en liten ferietur. Midtsommer har tross alt passert og om jeg skal rekke noen virkelig late sommerdager før den fæle vinteren kommer og banker på døra mi igjen så må jeg se å bli ferdig om jeg også skal få henge der å slenge i hengekøya mi. Så langt så er det bare ungene som har hengt og slengt i den dagen lang.

Ha en fin helg alle sammen, jeg må male ferdig vinduet før jeg iler til byn og sjåpper litt mer stasj og accessories og andre ting som jeg egentlig ikke trenger.

Jeg føler meg igrunn litt som denne karen om dagen.

Prolineserver 2010, Wikipedia/Wikimedia Commons

Jeg har ikke fulgt med på dette sirkuset.  Jeg pleier ikke det.  Jeg leser jo ikke ukeblader, MEN i dag har jeg sittet benket.  Jeg er rojalist på min hals og jeg er veldig glad for kongehuset vårt, og nå  i dag også for det Svenske.  Pomp og prakt, glitter og stas, fine mennesker, en fantastisk setting med Stockholm som viser seg fram i all sin prakt på en skjønn sommerdag, en sann kjærlighets historie og et nydelig og vakkert bryllup.  Sløsing med skattebetalernes penger sier du? Nei sier jeg.  Jeg betaler gladelig en halv promille av min inntekt for den fantastiske jobben våre kongelige gjør for å representere landet vårt rundt omkring i verden.  Verdien av dette arbeidet er mange ganger større enn hva det koster oss å ha monarki.  De kongelige er hardt arbeidende og det kan komme en dag IGJEN, hvor vi vil være glad for at vi har monarki og ikke republikk….

Kronpinsesse Victoria Ingrid Alice Desirèe av Sverige, hertuginne av Västergötland, datter av kong Carl XVI Gustaf, Sveriges tronavring og hennes Clark Kent look alike, herr Daniel Westling  hadde et virkelig drømmebryllup i dag.

Det kunne ikke blitt mer perfekt.

Hva mer skal jeg si?

Gratulerer og et fyrfaldigt leve er vel på sin plass?

HURRA-HURRA-HURRA-HURRA

2010

Det finnes mange ting i denne verden. Pynte ting, praktiske ting, fornøyelige ting, morsomme ting, nødvendige ting, unødvendige ting, tekniske ting osv osv. Det finnes i det hele tatt en rekke forskjellige ting som vi mennesker av en eller annen grunn føler at vi trenger av ulike grunner. Noen av disse tingene har selvfølgelig en nytteverdi utover det at de er kjekke å ha, men de aller aller fleste hadde vi egentlig klart oss helt fint uten.
Jeg har kjøpt meg en ny ting. Vanligvis når jeg kjøper meg en ny ting så river jeg det ut av esken, helst på vei hjem fra postkontoret, men denne gangen så lå tingen over en uke i esken sin før jeg pakket den ut med skrekkblandet fryd. Selv om jeg kan argumenter ganske godt for denne tingens nytteverdi i tillegg til at den er grusomt morsomt å ha, så hadde jeg innerst inne bange anelser om hvorvidt jeg ville klare å bruke denne tingen for det den er verdt. Og for å være helt ærlig så hadde egentlig jeg klart meg helt fint uten.

Jeg har nemlig kjøpt meg et nytt kamera. Og for meg, så holdt det selvfølgelig ikke med et vanlig digitalt kompakt kamera. Neida, jeg måtte ha noe annet, noe større, noe kulere, noe bedre.
Så jeg gikk derfor til innkjøp av et det super trendy og ultra moderne retro kameraet Olympus Pen E-Pl1. Førsteinntrykket har alt og si og jeg forelsket meg i dette kameraet i fjor. Siden den gangen har det kommet et par modeller og siden jeg var lei av å knipse bilder med mobilen klarte jeg ikke å holde meg lenger. Jeg liker utseende på kameraet. I tillegg har det fått ganske bra med skryt på forskjellige nettsteder for testfreaker som meg. Men hva skal jeg egentlig med det? Jeg hadde faktisk klart meg helt fint med et kompakt kamera til noen tusenlapper mindre. Jeg har virkelig ikke peiling på slutartid, bländarvärde, exponeringstid, Iso-känslighet (bruksanvisningen er på Svensk!), mätning, vitbalans och blixt med synkronisering med långa slutartider…..og dette var bare eksempler på det minst kompliserte i bruksanvisningen.

Det er jo litt bortkastet å ha et slikt fint kamera når man sannsynligvis vil ha hjulet stilt på auto hele tiden? Er det ikke?
Så langt har jeg knipset kun en håndfull bilder med det, og gubben har allerede kjøpt et mer passende kamera til å ha med på tur for sånne pek og skyt folk som oss…et Fujifilm FinePix XP10.

Olympusen tar fine bilder den.  Det er det ingen tvil om, selv om jeg ikke skjønner hvordan jeg skal stille kameraet inn for at vidunderet skal komme til sin rett, men når sant skal sies så ser jeg vel neppe forskjell på bildene tatt med mobilen og bildene knipset med Olympusen …jeg veit jo ikke hva jeg skal se etter….

Bildene over er alle knipset med Olympusen, stilt inn på forskjellige funksjoner som jeg ikke skjønner noe av…jeg ser at bilde nummer èn skiller seg litt ut….men det er også alt jeg ser og ikke veit jeg hva jeg har gjort eller hva det betyr 

Mariann har allerede nevt det i en post, at vi hadde BLOGGTREFF i helga, men det er klart jeg må jo skrive om dette jeg også.  For meg var dette som en bitteliten ferie å regne, og posten er derfor blitt lagret deretter…for slik moro som dette er jo ikke akkurat hverdagslig kost for meg

Jeg hadde planlagt å kjøre oppover langt tidligere enn hva jeg endte opp med å gjøre. Dårlig som jeg er til å kalkulere og disponere tiden gikk ikke dêt helt etter planen, men det var ingen krise, selv om jeg lagde litt drama hjemme før jeg dro , for heldigvis er det sommer og lyst så jeg slapp jo uansett å kjøre i mørten.

Jeg liker veldig godt å dra på biltur. Det er en fin måte å se landet på synes jeg og man får tid til å tenke på store og viktige ting i dette livet, MEN jeg er ikke glad i å kjøre bilen selv, jeg liker helst å være passasjer, for da kan jeg, for å sitere Mariann;

“…innta den tilnærmet komatøse tilstanden jeg finner behagelig, uten å ha ansvar for verken framdrift eller navigering.”

Jeg mangler nemlig totalt retningssans. Jeg veit så og si nesten aldri hvor jeg er.  Jeg er som ei huggær’n og forvirra høne som løper på måfå rundt på tunet etter å ha fått seg et kraftig slag i hue.  Jeg er kjempe redd for å kjøre meg helt bort og aldri finne veien hjem igjen.  Værst er det der hvor det er mye veier, mye skilt og mye biler.  Pulsen min da jeg kjørte gjennom Oslo, med GPS, lå rundt 189. Det var like før jeg sprakk et lite blodkar i topplokket. Som en dirkekte følge av mine manglende evner på dette området hadde jeg nemlig kjøpt meg GPS til denne turen.  Jeg er, tross alt, ikke helt teit heller!   Den var kjempe fin og jeg hadde ikke under noen omstendigheter klart meg uten.  Herlighet, det var så vidt jeg klarte meg gjennom Oslo med den,  og jeg skal helt klart på tur med GPS  igjen.  For en fantastisk duppedings for sånne hjelpesløse stakkarer som meg.

Jeg fant forsåvidt fram til VERTEN på første forsøk, hvilket er helt utrolig fantastisk til meg å være, eller… egentlig fant  jeg bare nesten helt frem til verten på første forsøk, for i følge GPS Jorgen (det er det han heter) var jeg fremme ca 90 km før jeg faktisk var fremme, men det var i grunn pga en liten tastefeil fra min sin side…så Jorgen kan neppe klandres for dêt, og ikke hadde jeg svinga på feil sted eller noe heller, så det stoppet gjelds ikke og jeg velger å se på det som en liten kjørepause.  Utrolig fin kjøretur opp Ringerike og Hallingdal, det må jeg si, og jeg tenkte av en eller annen grunn mye på farmor…særlig på vei hjem.

Vi spiste godt mat, skravla, lo, fikk godt å drikke og hygga oss ut i de små timer.  En bli kjent kveld.  Og alle oppførte seg mesteparten av tiden eksemplarisk,…hadde jeg bare ikke insistert på å prøve toraderen til Blue så hadde nok helt sikkert kvelden blitt noe roligere.  De andre jentene tok jo helt av med allsang, trampeklapp og vill jubel da jeg dro i gang med den ene slageren etter den andre.  Det var tendenser til dansing på bordet en liten stund mens jeg holdt på, selv om Mariann prøver å gi dere et annet inntrykk.

Jeg sov skikkelig dårlig og jeg snorka sikkert.  Kanskje jeg til og med slo ut en fjert.  Mariann snorka i hvert fall.  Murmel og.  Dessuten hadde jeg fæle drømmer om å kjøre i feil fil, bilkrasj og det som verre var.  Tilslutt stod jeg derfor opp og hadde tenkt å snike meg til en time på øye på sofaen oppe, men ikke før var jeg kommet meg opp og slengt puta på sofaen så stod Murmel på verandaen og lufta seg, så da blei det ikke noe særlig søvn på meg denne helga.  Merka det da jeg kjørte hjemover senere på dagen for å si det sånn.  Det var sol, det var varmt og jeg måtte pisse hele veien hjem.

Av en eller annen grunn hadde jeg fått for meg at det ikke var så lurt å stoppe langs veien i bjørneland….

Veldig kjekke jenter.

Jeg møter dere gjerne igjen. Håper virkelig ikke dette bare var et one night stand!

MURMELUPP

denne er til deg:

(starter etter ca 11.sek)

Helgen nærmer seg med stormskritt, det er jo tirsdag allerede!,  -og gamlemor skal på tur.

 Jeg gleder meg, for jeg har ikke vært alene på tur siden  eh..jeg har ALDRI vært alene på tur?  Ikke som jeg kan huske her og nå i alle fall…. det der er visst ikke helt sant når jeg tenker meg om siden jeg akkurat kom på et par tre fire turer, men det er vaffal (i alle fall)  veldig lenge siden sist!

Det blir gøy, men jeg kommer til å savne småguttene, for de er jo så eh..små 

Jeg er ladet og klar og satser på å komme greit unna Boot Hill lignende tilstander dagen derpå siden jeg skal ha med brunt og ikke blankt.  Flaska har stått på hylla i noen år og jeg er ute av trening så her gjelder det å holde tunga rett i munnen og å ta det pent i svingen

Jeg skal tross alt kjøre hjem dagen etterpå!

Får bare håpe at jeg ikke lader ut før lørdagen… og håper at verten kan få de enspora tankene sine over på annet enn gamle fiktive helter fra atten hundrede tallet…jeg er sjalu!

 DAISYTOWN here I come!

(dette er en link som må venstre klikkes, så åpnes den i et nytt vindu! Tenk det…)

ELLERS:

Egentlig så skulle vi hatt en bursdagsfeiring denne uka, men den utsatte vi frem til neste helg, siden bursdagsbarnet selv jo ikke er hjemme på selveste dagen, og det er jo litt dumt og ha en fest til ære for en som ikke er tilstede, så da utsetter vi det frem til neste helg og tar en dobbel bursdagsfeiring da istedet for.  Litt sure miner blei det fra prefjortisen da hun skjønte at hun ikke fikk ta med ALLE jentene på pizza i byn, men ærlig talt, da jeg var liten så fikk man ikke ha barneselskap med alle i klassen etter fylt 10 år engang!  Så når vi nå arrangerer felles grillfest for juni og juli barna våre og inviterer et knippe av deres leikekamerater synes jeg det er mer enn bra nok.  Det blir tross alt 20 gjester her tilsammen, og da har jeg ikke telt de voksne! I tillegg får de bursdagsgaver som de har ønsket seg både lenge og vel, pluss alt det andre jeg har betalt i dyre dommer for at de skal få være med på i sommer.  Tid til alt sammen skal man også ha.

Makan til utakknemlige unger ass!
Skal ha skal ha skal ha skal ha!  Og de får og de får og de får, men det er liksom aldri helt bra nok!
Man er alltids litt misfornøyd med noe når det er like før man fyller 12 år.
Lurer på hvordan det blir når den blir 13, 14 og oppover?? 

Jeg tror jeg går og henger opp hengekøya mi jeg