Treåringen min har det med å havne i senga mi sånn halvveis ut i natten.  Skallepær òg.  Så sover vi i sammen til vi skal stå opp.  Det er koselig.  Om jeg ser bort fra i dag.  Jeg våkna av at jeg lå og snuste inn en ikke helt god, vedvarende, litt breknings fremkallende men allikevel fascinerende stank.  Det var en absurd, merkelig og for meg helt ny måte å våkne opp på.  Jeg lå der i ørska og sniffet inn gjentatte ganger fordi jeg umiddelbart  ikke helt klarte å plassere lukta enda den virket så kjent, for den var så fremmed i settingen, i alle fall i min verden.

Plutselig slo koblingsboksen seg på.  Det lukta bæsj.  Rettelse: det stinka bæsj.  Heldigvis ante jeg ugler i mosen da guttungen satt henslengt  i sofaen kvelden før og slapp gass som lukta alvorlig magetrøbbel.  Ungen hadde derfor, heldigvis får jeg vel kanskje si, blitt forhåndsutstyrt med bleie da jeg regnet med at vi muligens ville få problemer med å nå doskåla i tide dersom det skulle skje noe spennende i løpet av natten. Vi gikk glipp av hele moroa siden vi sov, men jeg kunne relativt raskt fastslå at det som ikke gikk i pysjen tok bleia i mot.  Jeg har aldri sett så mye dritt ut av en så liten kropp fra et trøkk noen gang i hele mitt liv.  Stakkar liten.  Senga mi, Skallepær og jeg slapp unna med skrekken.  Stanken derimot er et kapittel for seg som vanskelig lar seg levendegjøre på dette mediet.

Nå skal det luftes.