Kjærlighets kilden -en kovalent binding?
Denne posten er på en måte blitt til pga et spørsmål som Bluefairy stilte på bloggen sin:
Er mennesket egentlig monogamt? Når ble vi egentlig monogame?
Dette er et hjerte:
Her finner du ikke kjærlighet. Hjertet er en muskel, viss oppgave er å pumpe blod gjennom sirkulasjonssystemet vårt.
Dette er en hjerne:
Hjernen har, i motsetning til hjertet, langt flere oppgaver og er mye mer spennende. Skal man lete etter svaret på kjærligheten så er det hêr man skal grave. Hjernen er hovedorganet i nervesystemet vårt og er lokalisert i hodeskallen. Hjernen er organet for tanke, tale og følelser. Dens viktigste oppgave hos mennesket, som hos dyr, er å være kroppens kontrollsenter. Hjernen er egentlig bare en klump med celler men fordi de snakker sammen får vi slike rare ting som personlighet, tanker, bevissthet, hukommelse osv.
Slik ser den kjemiske bindingene til Oxytocin ut:
Ekstremt kort fortalt er oxytocin nøkkelhormonet for parbinding. (Det finnes fler, men dette hormonet har vel kanskje ganske mange hørt om før?) I den biologiske ordboka defineres monogam som parbinding over lengre tid.
Hos mennesker så veit man så langt at det er fire små områder i hjernen som forskerne sier danner en “krets av kjærlighet.” Disse er det ventrale tegmantale området (VTA), nucleus accumbens, ventral pallium og raphe nukleus. Søk det opp på nett.
VTA er det viktigste området. VTA systemet er en del av belønnings systemet i hjernen vår. Det er celler der som produserer dopamin og sender det til forskjellige steder i hjernen vår.
Denne delen av systemet blir aktivert fordi den viktigste oppgaven til oss mennesker, enten vi liker det eller ei, er nemlig det å parre seg med en partner og dermed få spre sitt eget DNA. Altså den styrende mekanismen er reproduktiv suksess.
Kjærlighet virker kjemisk i hjernen som narkotika hos en narkoman. Det er en vidunderlig avhengighet når det går bra, men kan være en destruktiv og ødeleggende avhengighet når det går dårlig. Mennesker dreper jo faktisk for kjærlighet. At man kobler kjærligheten til avhengighet og narkotikamisbruk høres forferdelig ut, men vi er satt sammen slik bla av den grunn at det skal holde oss i sammen slik at avkommet har bedre sjanse for overlevelse. Foreldreinvestering.
Noen ganger holder det oss ikke sammen. Forskere har bla studert hjernen til de med kjærlighetssorg og fant aktivitet i nukleus accumbens, hvilket er et område som er enda sterkere forbundet med avhengighet. Disse menneskene viste flere likhetstrekk med kokainmisbrukere og hvordan hjernen oppfører seg når de trenger dop men ikke får det.
Det finnes genetiske variasjoner på hvordan ulike hormoner og reseptorer i hjernen fungerer. Blant annet finnes det en variasjon hos promiskuøse menn, altså menn som ikke er monogame. Disse mennene blir lavere rangert på en emosjonell tilknytnings skala, de har flere ekteskapelige problemer, og deres hustruer hadde flere bekymringer rundt mennenes tilknytning i forholdet. Er det ikke rart? At vi er så like og samtidig forskjellige?
Dette alene forklarer jo selvfølgelig ikke hvorfor mennesker danner par. Bildet er mye mer komplekst og sammensatt enn som så.
Men slik forklares romantisk kjærlighet ved biologi og man finner den bla ved hjelp av hjernescanning, hormoner og genetikk, og vi kommer jo ikke unna vår allmektige hjerne for å si det sånn… 
Skal man holde liv i forholdet er det viktig å holde kjærlighest kretser tent og la kjemikaliene flyte fritt. For å få til det må man selv delta i virkemåten som stimulerer frigjøringen av disse molekylene.
Først og fremst så må man jo etablere et liv og en tilværelse som man ønsker å leve i. Er man i et forhold så er der jo helt klart en fordel at begge parter ønsker det samme ut av dette forholdet. Ellers vil jo samlivet naturlig nok relativt fort gå på tverke.
Det beste rådet for et kjærlighetsfylt og vidunderlig forhold
(om det er dêt man vil ha vel og merke)
er :
Klem, kyss, vær intime og ha masse sex! -med hverandre.
Hjernen liker det og du føler deg bra!
Vi mennesker liker å tro. Vi liker å tro på ånd og sjel, “mitt livs kjærlighet”, sjelevenner, skjebnen osv. Vi liker å tro på noe større enn oss selv, men om vi ser bort i fra alt annet, glemmer sosialt betingede aspekter og bare forholder oss til det biologiske kan det da kanskje være sånn at mennesker som er like forelska etter 20 års samliv har en annen genetisk, kjemisk sammensatt og hormonell celleklump under topplokket en de som flyr fra den ene til den andre. Er det sånn at det er fordi de holder kjemikaliene i konstant flyt og hjernen dermed belønner de med en konstant følelse av tilfredshet og lykke at de forblir i livslange forhold?
?
Konklusjon: man skal ikke kimse av kjemi!
Evolusjonær biologi, atferdsøkologi, kjemi er gøy eller hva?
De fleste mennesker lever, pr. biologisk definisjon, i monogame forhold , men ca. 2/3 av samfunn praktiserer polygyny. Tre samfunn praktiserer polyandri. Ikke spør meg om kilder, jeg har det i hodet mitt, men dere sitter foran verden største bibliotek så det skulle være mulig å lese seg til både det ene og det andre? Kanskje alt jeg har skrevet bare er sludder og pølsevev? Hvem vet?
Til slutt vil jeg bare opplyse om at det går veldig mange fine programmer på Discovery 
(Unnskyld meg, men jeg gadd ikke lese korrektur, posten var ALTFOR lang a gitt. Jeg kan uansett ikke rettskrivningsreglene 
)
I forbindelse med et kirurgisk inngrep som jeg ikke skal gå nærmere inn på her av hensynet til min mann…, - har min bedre halvdel mottat en rekke instruksjoner han må utføre før behandlingen.
