Eldre kvinnekropp -73 mod, med gode kvaliteter byttes bort mot ny innflytningsklar og arkitekt tegnet ungpike kropp. Kroppen er trivelig, god, myk, romslig, pent brukt men litt defekt så noe utgifter til oppgradering må påberegnes, passer best for en som ønsker seg et restaureringsobjekt. Hjerne medfølger ikke.

For noen år siden fikk jeg meg en kraftig smell i ryggen etter å hå løftet for kjært på mitt syke barn. Hun er stor og tung og vanskelig å håndtere under anfall. Dette førte til at jeg gikk til behandling hos kiropraktor i ett og et halvt år, uten at jeg ble nevneverdig bedre… jeg hadde fortsatt mange av de gode dagene, men det var også mange av de vonde. Dette førte til at jeg ble meget stillesittende, eller liggendes, fortrinnsvis horisontalt, støttet opp av diverse puter, ute av stand til å bevege stort annet enn fingertuppene. For et liv. Kiloene rant på der jeg lå på sofaen og trøstespiste sjokolade hver gang jeg fikk en knekk.

Så ble jeg gravid, (høres kanskje merkelig ut siden jeg jo bare lå der? *glis*)
og ryggplagene forsvant? Jeg følte at jeg fikk friheten min tilbake og jeg hadde 9 vidunderlige måneder. Etter jeg hadde født kjempebabyen min klikket ryggen min på nytt og jeg var tilbake i min deprimerende situasjon hvor jeg ikke fikk beveget meg stort og jeg ble igjen fast pasient hos kiropraktor. I tillegg fikk jeg problemer med bekkenet. Museskritt og gåsegang var tingen fant jeg fort ut og jeg var derfor ikke videre tilrettelagt for et særlig aktivt liv. Alt var værre nå enn før og det var flere av de vonde dagene enn de gode. Plagene begynte for alvor å hindre meg i mitt daglige liv. Etter hvert syntes kiropraktoren min at det var litt rart at jeg ikke ble noe særlig bedre og bestemte seg for å sende meg på CT for å avdekke om det evt. lå noe der i ryggen min som forårsaket problemene. Gjett om det var. Jeg hadde prolapser mellom virvel nr.ditt og virvel nr. datt, i tillegg hadde jeg forkalkninger og andre gammelmanns skader bak i opphenget mitt. TAKK SKAL DU HA tenke jeg da! Dette var like før en jul, vi var midt i julestria og jeg sank ned i et surt hav av selvmedlidenhet og bitterhet. Livet mitt var ødelagt, min frihet var tatt fra meg for godt og jeg skulle bli nødt til å leve livet mitt med daglig smerte.

Like over den julen sluttet jeg hos kiropraktor, siden jeg syntes at behandlingen hadde forverrende effekt og ryggen ble merkbart bedre, og plutselig hadde jeg flere av de gode dagene enn de vonde? Etter ett års tid med bare gode dager ble jeg gravid igjen, og alt var bare velstand fram til ca. 3 mnd ut i svangerskapet. Da begynte bekkenet å krangle. Og det med voldsomme argumenter. Det var VIRKELIG ille. Jeg klarte nesten ikke å gå, nesten ikke å stå, nesten ikke å reise meg opp og absolutt ikke å snu meg i sengen. Jeg sov nesten ikke på seks måneder. Jeg måtte kjøpe meg en slik “slidemaster” faktisk, det hjalp litt, men ikke mye. Slik gikk svangerskapet, og det var et helvete for å si det rett ut.

Barnet ble født, en perfekt og helt naturlig fødsel hvor alt gikk bra og vips, jeg var som ett nytt menneske. Ingen bekkenplager, ingen ryggplager, ingenting. Jeg var sprekere enn jeg hadde vært på årevis. Humøret steg til uante høyder og jeg frydet meg hver eneste dag. Jeg var aktiv, jeg var ute med hunden, med barna, med meg selv. Jeg følte virkelig at jeg hadde fått min frihet tilbake. Så utrolig deilig livet var!

Så en dag, plutselig, og uten forvarsel smalt det til i igjen. Jeg sammenligner det med slik jeg tror det må kjennes ut å bli skutt. Jeg stod bare rett opp og ned hjemme i min egen gård og pratet med sønnen min hvorpå jeg plutselig skriker ut i smerte og ramler i sammen som et tom strie sekk, og der lå jeg og skjønte ingenting og kom meg verken opp eller ned. Det gikk over etter ei ukes tid, og siden har jeg vært grei nok, men har hatt et par små turer som jeg pleier å si.

Humøret synker.

Det aller verste med dette er faktisk ikke smertene. Det aller verste med dette er at jeg føler det så blodig urettferdig at det skulle skje med meg! Jeg har jo ikke tid! Jeg har for mye som skal gjøres hver dag. Jeg er krumtappen i familien, jeg kan ikke ligge i en seng dagen lang og tvinne tommeltotter. Jeg blir deprimert og jeg blir sur og jeg blir grinete. Det hindrer meg i min livsutfoldelse og jeg klarer ikke akseptere det. Jeg som alltid snakker så fint om at man må ta alt med et smil, ta livet som det faller seg og blablablablabla. NEI. Jeg klarer ikke det i dette tilfellet, for jeg synes faktisk at det ødelegger min hverdag for mye. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ikke kan klatre i trær sammen med barna mine, være med dem å oppdage livets under, når jeg ikke kan løpe om kapp med dem, eller løfte de opp når de strekker armene opp til meg og sier: ”løft meg opp mamma”.

Jeg blir sur og jeg blir sinna og jeg blir lei meg når ryggen min krangler med meg! Og i dag tenkte jeg faktisk at jeg skulle ringe til legen og si at jeg må ha hjelp. Men jeg kommer ikke til å gjøre det. Hva skal jeg si? “Hei lege, jeg trenger en ny rygg? I DAG HELST!”